Og i skolene er det uro; vi hører om maktesløse lærere og om elever som vet å gjøre bruk av spillerommene dette skaper. Vi er også blitt godt kjent med ordet «utenforskap». Det står der som en blinkende varsellampe for hvordan vi forholder oss til det etter hvert temmelig mangfoldige samfunnet vårt. Gir vi nok rom for det individuelle? Klarer vi å være rause med hverandres utfordringer?
La meg invitere til en seanse på Perspektivet Museum i Tromsø. En dag i slutten av september er jeg så heldig å få være med to 7. klasser som gjennom Den kulturelle skolesekken er blitt invitert til å overvære fotoutstillingen New Standards. Jeg er med som deltakende observatør, og det jeg blant annet observerer, er hvordan noe som fra noen få elevers side kanskje er ment å være provokasjoner, likevel ikke blir stående som det. Det skjer en prosess her, som det er fint å være med på, ikke minst for elevene, tror jeg.
De blir hentet inn i noe som gjør at de får et større blikk på det de holder på med, ja, som gir mulighet til å vokse og bygge god tro på seg selv
Hus versus hjem
Perspektivet Museum ligger i sentrum av Tromsø, i en stor og svært vakker trebygning fra 1838. Museet har som mål «å gi kunnskap og undring rundt det å være menneske med et utsiktspunkt fra nord». I første etasje finner vi utstillingen New Standards, som hovedsakelig består av bilder tatt av en kjent finsk portrettfotograf, Juuso Westerlund. Men det er hus han denne gangen har tatt bilder av, eller aller helst menneskene i husene sine.
Elevene som kommer til museet denne dagen – de kommer i to grupper, hver på 20 barn – blir invitert inn i en fortelling rundt disse husene. Den starter med ordet «standard» – vet elevene hva det betyr? – og ender med å understreke forskjellen mellom et hus og et hjem. De unge får mye ros når de prøver å forklare forskjellen. Kanskje har det med lukter og lyder å gjøre? I hvert fall er et hjem stedet der ens ting er, og hvor man kan slappe av.
«Veldig bra», får de unge til svar på forslagene sine, og de som svarer, er formidlingsleder Camilla Erenius og to arkitekter fra NODA, Andrea Runesdatter Larsen og Ayse Kostak. NODA, en medlemsforening for design- og arkitekturbedrifter i Nord-Norge, er medarrangør på dette DKS-opplegget.
Hus for hamsteren
Mellom 1940 og 1955 ble ferdighus en stor eksportvare for Finland. Bakgrunnen var vinterkrigen, som hadde gjort 420 000 karelske krigsflyktninger hjemløse. Firmaet Puutalo Oy satte i gang og lagde en flatpakket modul, som det etter hvert ble interesse for verden rundt, bygningene ble distribuert til over 30 land. Elevene får høre om dette, og dermed lærer de også om arkitektur, et område som inngår i DKS’ satsing på visuell kunst.
De får se plantegningen til modulen. Arkitektene lurer på hva det er de ser, og «herregud for noen gode forslag», får elevene høre når de prøver seg, samtidig som de får kunnskap om hva en kjerne er (der man legger rør, pipe, ventilasjon), og hvordan blant annet lys og klimatiske forhold er sentralt å forholde seg til for en arkitekt.
Et hus i Tromsø kan ikke være helt likt et i et varmere land.
Elevene lærer at det er tanker knyttet til husbygging, og de ser på bildene på veggen – blant annet fra et vindusløst hus i Colombia, for der er det jo varmt. Faktisk er alle husene vi ser, svært forskjellige, og det til tross for at det altså er en standard som er utgangspunktet. Hva kan det komme av?
Det er tid for verksted og å sette seg rundt et bord med plass til fire. En guttegjeng leter febrilsk etter hverandre. Nå skal alle elevene bygge hus selv, men før de går i gang, må det planlegges. Det er mye å tenke på når man skal lage et hus. De får et ark med tre spørsmål: Hvem skal bo der? Hva liker de å gjøre, de som skal bo der, og hvor gamle er de? Alle i guttegjengen bestemmer seg for å bygge et hus til en venneflokk på 21 år. På et bord med bare jenter ønsker tre av dem å bygge hus til seg selv og sin fremtidige kjæreste, mens den fjerde heller vil dele hus med hamsteren.
Formet av noe personlig
Elevene har utsikt til utstillingen på veggene når de sitter og arbeider. Bildene ble utstilt ved Venezia-biennalen i 2021, og de viser frem en finsk historie som også er en stolt historie, fordi den tar sitt utgangspunkt i kvalitet. Husene, altså modulene, ble bygd for å øke bostandarden, og de var bygd for å vare. Det var Finlands beste arkitekter som ble satt på saken.
Men hvorfor fant først ikke fotografen frem til alle husene da han dro rundt for å skulle fotografere dem? Omviser Camilla har stilt elevene dette spørsmålet. I svaret hun etter hvert selv kommer med, har hun vekslet mellom å ha helt lav stemme og en som så nærmest runger ut, og begge deler i takt med et høyt engasjement. Husene har vært utsatt for tidens tann, kan hun fortelle, og derfor har for eksempel vinduer, dører og tak blitt byttet ut. Men de er også blitt formet av noe personlig, av at det å bo også handler om å uttrykke individualitet og slik å gjøre et hus til et hjem.
Opp ned
Etter at elevene har skrevet ned sine planer, er neste post på programmet selv å bygge et hus. Nå skal for eksempel Sali få det huset Jakob har planlagt for ham (det skal ha svømmebasseng). Utgangspunktet er en standard som alle elevene får utdelt. De får også diverse materialer slik at de kan bygge videre på standarden. Veldig mange finner ut at tape er en bra måte å lage tak på. Når man er 12 år, kan nok individualitet også være litt vrient. Jeg observerer en viss tendens til «skoledannelse» blant disse husbyggerne.
Å gjøre som de andre gjør, er ofte lettest (men ikke alltid morsomst!)
De virkelig individuelle her mistenker jeg for å være litt opprørske. En av guttene, som frem til nå og uten å tenke seg om har svart «nei» på spørsmålene omviser og de to arkitektene har stilt, skal lage hus til Hitler. Ved et annet bord går de også utenfor allfarvei. Her sitter det nok en guttegjeng, og der har alle bestemt seg for å snu huset opp ned, eller de legger det på siden. Ingen av disse opprørerne må stå til rette for sine valg overfor de tre veilederne. Isteden blir de møtt med interesse. «Hvordan har dere tenkt videre her?»
Blir hentet inn
Det er godt å være vitne til dette. Gjennom å bli tatt på alvor blir det som kanskje mest av alt var en protest, noe som trekker dem inn, noe engasjerende. Veilederne henter de unge tilbake til oppgaven, som er spørsmålet om hvorfor man trenger et hus. Er det bare for trygghetens og varmens skyld? De unge får pågangsmot til å utvikle ideen sin, slik at de blir aktive deltakere. Og hva er egentlig et utgangspunkt for en idé? I Finland var det en krise, og akkurat det poenget er med på å fortelle oss at det kan vokse fine saker ut av det meste.
«Veldig bra løøøøøøst!» sier Camilla høyt, oppmuntrende og en anelse performativt. Hun bruker stemmen, men også hendene for å samle oppmerksomheten og for ikke å la tilløp til uro ta overhånd. Hun klapper i hendene, finner en takt, og så er elevene med på den. Så kort, så enkelt. Det er klart det kan bli uro når man slipper mange unge mennesker løs. For at det skal kunne myldre og putre i en skoleklasse, må de jo slippes løs, men så går det altså an å hente dem inn igjen, uten kjeft og formaninger.
Vidunderlig særpreg
I de nasjonale målene for Den kulturelle skolesekken heter det «at barn og unge skal få tilgang til dei arenaene dei treng for å utvikle skaparglede, engasjement og utforskartrong». Dette er deres modul. Som det så kanskje bygges videre på ved at det liksom skjer noe bakom ryggen på elevene på grunn av modulen. Han som tegnet hus til Hitler, merket det, tror jeg. Likedan med guttene som snudde husene på hodet.
Det viste seg at provokasjonene deres kunne forstås som både «skaparglede» og «utforskartrong»
Mer eller mindre indirekte får de en beskjed om at individuelle uttrykk er bra. De får det presentert gjennom utstillingen, som noe spennende som har skjedd med alle husene, og som en egen erfaring. Så lenge utgangspunktet er godt, slik det jo var kvalitet som lå til grunn for de flatpakkede modulene – og som ikke minst gjelder for barn! – så vil individuelle innfall og utfall kunne bli noe å glede seg over, forundre seg over, kanskje også å bli litt imponert av. Hva som i hvert fall er sikkert, er at husene barna bygde denne dagen, alle bærer et vidunderlig særpreg.
FAKTA//New Standards
New Standards forteller historien om selskapet Puutalo Oy, eller Trehus AS, som ble etablert i Finland i 1940. Selskapet skulle hjelpe til å bosette nærmere 420 000 mennesker, de fleste av dem flyktninger som var evakuert fra Karelen pga vinterkrigen.
Laget på kommisjon for Archinfo – the Information Centre for Finnish Architecture for Finlands paviljong, Arkitekturbiennalen i Venezia 2021.
Produsent: Archinfo – Information Centre for Finnish Architecture
Original idé, research og kuratorisk arbeid: Laura Berger, Philip Tidwell og Kristo Vesikansa
Utstillingsarkitekt: Philip Tidwell
Fotograf: Juuso Westerlund
Grafisk designer: Päivi Helander
På Perspektivet Museum:
Tilrettelegging og produksjon: Mari Hildung og Marthe Fjellestad
Tekster til norsk ved Marthe Fjellestad
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 24, der det handler mye om museenes arbeid med å få fram nye blikk og fortellinger. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
