Stavanger har 900-årsjubileum først i 2025, men Stavanger Museum har tyvstartet feiringen. Allerede i sommer åpnet de jubileumsutstillingen Mitt Stavanger, som de omtaler som et av sine mest ambisiøse prosjekter noensinne. I utstillingskatalogen blir det tydelig at den vil være mer enn bare en tradisjonell kulturhistorisk utstilling. Utstillingen beskrives som en kroppslig opplevelse bestående av visuelle så vel som audiovisuelle inntrykk, der samtidskunsten går i tett dialog med kulturhistoriske objekter.
Utstillingen er utformet som en tidsreise. Slik skal vi komme nærmere byens historie; fra fattig lokalsamfunn preget av sykdom til byggingen av domkirken og kristendommens betydning for et samfunn i vekst, og videre til oljeutvinning, velstand, teknologiske nyvinninger og dagens klimakrise.
En slags tidsånd
Mange kunstnere og uttrykk er involvert i denne komplekse sammenstillingen av fortid og samtid. Det er lett å føle på entusiasmen og ambisjonsnivået som ligger bak. For å binde det hele sammen har komponist Nils Henrik Aasheim laget et lydlandskap som endrer karakter for hver tidsperiode, men som likevel oppleves helhetlig. Lydsporet beveger seg sammen med utstillingens betrakter hele veien gjennom 1100-tallet og frem til i dag. Det kan oppfattes som et kunstverk i seg selv, men tar ikke for mye plass og fungerer derfor godt som en rød tråd.
På subtilt vis evner Aasheims lyd å fremheve hvert enkelt roms unike uttrykk og tilføye en underliggende stemning, som for eksempel det febrilske og nærmest desperate i Arne Nøsts tolkning av industriens fremvekst på 1800-tallet og dens følger, som fattigdom og utvandring.
Lydlandskapet er kanskje det elementet som best gir publikum muligheten til å engasjere seg rent kroppslig. I motsetning til noen av utstillingens elementer som tidvis kan opptre noe statiske – som om tiden har stått stille – fungerer lyden som en slags tidsånd som animerer hvert rom; som noe uhåndgripelig som likevel trekker oss nærmere hver tidsperiode.
Jesus uten armer
I hvert rom blir vi kjent med én person fra de ulike tidsperiodene, som for eksempel middelalderkvinnen Gyda som en kan se beinrestene etter i Maiken Stenes mørke, hulelignende og scenografiske arbeid med perioden 1100–1200. Dette rommet belyser hvordan Stavanger endret seg etter at domkirken ble reist; fra vill natur til menneskeskapte strukturer, best illustrert ved Årdalskrusifikset skåret ut av en seljetrestamme. Krusifikset er plassert midt i rommet, i dunkel belysning, omkranset av Stenes ville trær. Her har Jesus mistet armene sine.
Ødeleggelsene i treverket forsterker den kroppslige lidelsen, og viser også hvordan kristendommen som menneskelig konstruksjon gjennom tidene har kolonisert og endret naturen. Krusifikset blir en poetisk kroppsliggjøring av dette og understreker ytterligere hvilken magi slike kulturhistoriske objekter kan besitte.
Jeg syns sammenstillingen av samtidskunst og gamle kulturhistoriske gjenstander gjør seg best når overgangen dem imellom blir sømløs – som om fortid og nåtid går i ett og nesten spiller oss et puss. Kanskje er det nettopp denne overgangen som er det kuratoriske konseptet for denne utstillingen – og som er krevende å få til?
Pest før og nå
John K. Rausteins arbeid med svartedauden og overtroen på 1300- og 1400-tallet er et godt eksempel på hvordan skillet mellom det samtidige og historiske viskes ut og skaper en høyere enhet. Det er noe mystisk og ubehagelig i Rausteins rom. Tekstiler i sort dekker hele rommet og fremhever et magisk drikkehorn med sølvdekor forbeholdt de velstående, en bispekåpe og en primstav fra denne perioden, i tillegg til noen fantastiske tekstilarbeider i sølv. Det ble sagt at dette edle metallet kunne beskytte mot sykdom.
Rausteins arbeid med temaene overtro og pest vekker til live spørsmål om hvem som var privilegerte nok til å kunne la seg beskytte av det edle metallet sølv, og dermed hvem som var livet verdig. Dette spørsmålet er dog ikke begrenset til 1300- og 1400-tallet. Raustein gjør problemstillingen dagsaktuell ved å la vår tids pandemi dukke opp som skygger i den sorte tekstilen.
IKEA-katalog
Kunstnerne viser stor variasjon i sin utforskning av mulige sammenhenger mellom fortid og nåtid. Mens Raustein evner å fange en slags tidsmessig vekselvirking, forholder andre seg kun til det gamle.
Noen arbeider mer historiserende der egen samtid forvandles til en historisk epoke som man står utenfor og kaster et undrende blikk på. Linda Lamignans arbeid med 2000-tallet kan ses som en refleksjon over de siste tjuefire årene. Utgangspunktet er interessant, dog krevende. Hverdagslige objekter fra tiden vi lever i – som munnbind og medisiner – er plassert i glassmontre, som en slags lek for å forhøye deres verdi og plante et frø om at de om noen hundre år får like stor betydning som et magisk drikkehorn eller et krusifiks.
Rommet minner litt om en IKEA-katalog. Det er lyst, kjølig og veldig i tiden. Fra taket henger 3D-printede teknologiske duppeditter som minner om amuletter, og på en av veggene vises et videoverk av havbunnen. Rommet er vanskelig å få grep om, og budskapet kan umiddelbart oppleves diffust. Men så kan en spørre seg om det egentlig er mulig å gå ens egen tid i sømmene når vi befinner oss midt i den. Lamignans rom fremstiller samtiden mer fremmed enn fortiden, og slik blir fremmedgjøringen i seg selv en spennende opplevelse som forplanter seg i kroppen min.
Ormehull
Samtidskunstnernes rom og Aasheims lydlandskap er egentlig nok til at utstillingen forstås og oppleves som en tidsreise. Men som for å ytterligere legitimere konseptet har lysdesigner Thomas Bendiksen laget «ormehull»; tunneler som, ifølge Albert Einstein, muliggjør sammenkoblingen av to avsidesliggende punkter i tid eller rom.
Ormehullene finner sted i utstillingen som lysrør montert i mørke korridorer mellom de ulike tidsperiodenes rom. I tillegg er her en introduksjonsfilm laget av lys- og lyddesigner Reidar Richardsen. Denne skal fungere som en prolog til selve utstillingen, men kan fort oppfattes som et verk i seg selv med sitt stiliserte uttrykk og sin monumentale størrelse.
I motsetning til Aasheims lydverk jobber ormehullene og videoen, slik jeg ser det, mot utstillingens konsept. Videoverket oppleves som en massiv tidslinje som på nokså bokstavelig vis visualiserer endringene i Stavangers naturlandskap gjennom tidene, som for å hjelpe utstillingens rom og de kulturhistoriske gjenstandene, dersom de ikke klarer å uttrykke dette selv. Det samme gjelder ormehullene, som kanskje burde latt Aasheims lydlandskap få all oppmerksomhet som tidsånd. Det audiovisuelle fungerer jo så utmerket godt som kroppslig opplevelse.
Lag på lag på lag
Jeg antar at prolog-videoen og ormehullene er ment som erstatninger for den tradisjonelle veggteksten. Det framstår som et fornuftig virkemiddel for å nå målet om at utstillingen skal være en kroppslig opplevelse. Men når disse elementene besitter svært tydelige estetiske kvaliteter, ender de for meg opp med å kjempe om plassen med samtidskunsten. Hva er kunstverk, hva er formidling?
De mange lagene av samtidskunst, kulturhistoriske gjenstander, menneskeskjebner og formidlende elementer ender opp med å gjøre det vanskelig for meg å få grep om utstillingens kjerne; altså at det er ni kunstnere som har fått bryne seg på Stavangers 900 år lange historie. Tanken om at utstillingen kunne vært tjent med å la samtidskunstnernes arbeider få mer spillerom til å bære tidsreisen alene, slipper dessverre ikke taket på meg.
FAKTA // Mitt Stavanger
Åpnet i juni 2024 og vises ved Stavanger museum, en del av Museum Stavanger (MUST).
Prosjektledere: Mette Tveit og Kristoffer H. Endresen
Kunstnere: Maiken Stene (1100 –1200), John Raustein (1300 – 1400). Marit Victoria Wulff Andreassen (1500 – 1600), Nils-Thomas Økland (1700-tallet), Arne Nøst (1800-tallet), Elin Reboli Melberg (1900-tall), Linda Lamignan (2000-tall), Nils Henrik Asheim (lyd), Thomas Bendiksen (lys)
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
