På Plaza Romanilla i den billedskjønne andalusiske byen Granada ligger Centro Federico García Lorca. Jeg er på vei inn sammen med min kone og min sjuårige sønn for å se utstillingen nede i kjelleren. Min spanske svigerfar har fortalt meg at han pleier å gå inn her når han er på bytur og har behov for et dobesøk. Som han sier: «På Lorca-senteret er toalettene skinnende rene. Det er jo nesten aldri folk der.»
Ideen bak det norskstøttede senteret var å formidle arven etter den største spanske dikteren, dramatikeren og teaterregissøren i det 20. århundre. Lorca utforsket spesielt temaer som kjærlighet, lidelse, død og identitet, ofte med dype røtter i andalusisk folklore og kultur.
Den homofile og venstreorienterte Lorca regnes som det første offeret for det fascistiske opprøret mot den spanske republikken. Han ble pågrepet i Granada sentrum 18. august 1936 før han ble fraktet til åsene mellom landsbyene Víznar og Alfacar, der han ble skutt. Kroppen er aldri blitt funnet.

– Alt i Spania er politisk
Det nesten folketomme bygget er fantastisk flott. I foajeen er det 15 meter under taket, og store vinduer slipper inn dagslyset. Til venstre ligger en butikk med suvenirer og bøker av Lorca, til høyre en låst dør som går inn til et teater med 300 seter og en gedigen scene.
Vel nede i utstillingslokalet i senterets kjeller er vi, bortsett fra vakten, mutters alene.
– Det er ikke lov å ta bilder, og dere må holde gutten i hånden, sier hun før vi går inn i det vesle utstillingslokalet.
– Hvorfor er det så lite folk her?
– Jeg vet ikke. Men de gir ikke stedet så mye publisitet.
– Er det politiske grunner til dette?
– Alt i Spania er politisk, svarer vakten.
Historien om Centro Federico García Lorca er lang og kronglete. Den involverer norsk støtte på flere titalls millioner kroner, politisk tautrekking, underslag og offentlig juks. Hele senteret skal ha hatt en samlet prislapp på rundt 28 millioner kroner siden planleggingen startet i 2004.
– En skam
Ifølge vakten har senteret rundt 1200 besøkende i måneden. Til sammenligning besøker månedlig 20 000 personer den gotiske katedralen i samme bydel. Maurerpalasset Alhambra på åsen over byen tar imot 220 000 turister per måned.

Men så får de besøkende ved Lorca-senteret heller ikke sett så mye. Utstillingen består hovedsakelig av noen plakater som forteller i korte trekk om Lorcas liv, kunst og død.
Hadde ikke Spanias dikterhøvding fortjent bedre?
En måned etter det første besøket rusler jeg tilbake til senteret for å se om det er noen endring. Utstillingen er den samme, men denne gangen er jeg ikke den eneste besøkende. Den andre, en mann med grånende krøller, små runde briller og lange kinnskjegg, er den pensjonerte læreren Enrique Fernández Ruiz. Han elsker Lorca og hisser seg opp når jeg spør hva han synes om senteret.
– Det er en skam at Lorca-senteret ikke har mer kulturell aktivitet enn de har i dag. Lorca er Granadas stolthet, beliggenheten kunne ikke vært mer sentral, og de kunne ha gjort så mye ut av dette. Nå begynner snart den store «Granadas danse- og musikkfestival», og Lorca-senteret er helt usynlig. Senteret burde ha vært hovedscene når man tenker på Lorcas betydning for populariseringen av flamencokulturen i hans teaterstykker og romaner, stønner pensjonisten.

Poetens niese dukker opp
Vi rusler sammen opp trappene til utgangen med den vesle butikken som selger bøker av og om Lorca. Idet vi skal ta farvel, kommer en kvinne med hestehale, store øreringer og rosa skjorte gående gjennom foajeen. Det er Laura García Lorca, dikterhøvdingens niese. Hun er direktør for Lorca-stiftelsen og ansvarlig for det kulturelle programmet ved senteret.
Fernández Ruiz hvisker til meg:

– Se pannen hennes! Den er helt lik onkelens.
Den pensjonerte læreren benytter anledningen. Han tar henne i armen og spør med en stemme preget av både irritasjon og beundring:
– Når skal dere begynne å utnytte potensialet til dette senteret og virkelig vise frem arven etter Federico til folket?
– Når vi får penger til det. For tiden har vi et totalbudsjett på 100 000 euro i året og kritisk mangel på personale. Det er faktisk et ganske imponerende program vi har greid å presse ut av et tilnærmet ikkeeksisterende budsjett. Jeg har gode kontakter i litteratur- og teaterverdenen. Folk har gått med på å jobbe for svært lav betaling, fordi de har likt prosjektet. Vi har ikke fått til så mange aktiviteter, men de vi har fått til, har vært veldig gode, sier Laura García Lorca.
I avisen Ideal har jeg lest at senteret bruker mer penger på strøm og sikkerhetstiltak enn på utstillinger og arrangementer.
Rike onkel Norge
Kontrasten er stor hvis vi går tilbake til ambisjonene og utsagnene da senteret for 11 år siden fikk en byggestøtte på over 40 millioner norske kroner.
«Norge blir en velgjører for Centro Lorca med mer enn fire millioner euro», kunne lokalavisen Granada Hoy fortelle 9. november 2013. Strengt tatt dreide det seg ikke bare om norske penger. Avsenderne av EØS-midlene var nemlig Norge, Island og Liechtenstein, men de norske midlene utgjorde det aller største bidraget i potten.

Under en pressekonferanse på rådhuset i Granada vektla den norske ambassadøren for Spania, Johan Christopher Vibe, de sterke forbindelsene mellom Norge og Spania. I fremtiden ville Centro Lorca kunne fungere som en samarbeidsbro til utvikling og styrking av kulturelle bånd.
Ambassadøren sa også at Federico García Lorca hadde mye til felles med vår egen Henrik Ibsen. Han eksemplifiserte med kvinneskikkelsene hvordan hendelser i fortiden stadig truer nåtiden, og det direkte og rørende språket preger begge dikternes verker.
Laura García Lorca var til stede på samme pressekonferanse. Hun sa hun var sikker på at teaterstykker av Ibsen og andre norske dramatikere ville bli representert på Centro Lorca. To av de fire millionene euro skulle gå til kulturelle aktiviteter de første to årene etter åpning.
Slik skulle det ikke gå.
Problem på problem
Egentlig skulle senteret åpne i 2014, året etter at den norske gaven ble kjent. Men først sommeren 2015 kunne publikum passere inngangsdøren til Centro Federico García Lorca. Det var imidlertid et problem. Rettere sagt mange problemer.
Det første var at de ikke hadde noe å vise frem. Den såkalte Lorca-arven, som ifølge New York Times er verdt 20 millioner euro, befant seg nemlig på Residencia de Estudiantes, studenthjemmet i Madrid, der Lorca bodde gjennom mesteparten av 1920-tallet.
Arven består av mer enn 20 000 gjenstander og innbefatter originaltegninger, prosamanuskript, teater og poesi, personlige brev, tidsskrifter han samlet på, fotografier, musikk (inkludert egne signerte komposisjoner), avisutskrifter og kunstsamlinger. Eieren av gjenstandene var den tidligere nevnte Lorca-stiftelsen som ble dannet av dikterens seks nevøer og nieser på 1980-tallet.
Det er litt over førti mil mellom Madrid, der Lorcas eiendeler befant seg, og Granada, der senteret altså sto ferdig i 2015. Det skulle ta tre år før gjenstandene ankom dikterens hjemby. Årsakene er like komplekse som Lorca-senterets styre- og eierforhold.

Vanskelig samarbeid
Centro Federico García Lorca ble drevet frem av et konsortium bestående av det spanske kulturdepartementet, de autonome myndighetene i Andalucía region, Granadas provinsmyndigheter og de kommunale myndighetene i Granada by. Men de var helt avhengige av et samarbeid med Lorca-stiftelsen, som jo eide arven etter Lorca.
Samarbeidet har på ingen måte vært rosenrødt. Lorca-stiftelsen som eide arven, nektet å flytte gjenstandene om de ikke fikk lovnader om å få styre det kulturelle programmet for senteret.
– Men vi i stiftelsen ble hele tiden holdt utenfor konsortiet, sier Laura García Lorca.
Samtidig hadde stiftelsen opparbeidet seg en så stor gjeld at myndighetene fryktet at den ville selge deler av Lorca-arven til utlandet. Spanske medier meldte på denne tiden at en av interessentene var University of Texas i Austin, som tidligere hadde kjøpt samlingene etter den colombianske nobelprisvinneren Gabriel García Márquez. Avisene skrev at myndighetene i Madrid skyndte seg å erklære Lorca-arven som nasjonalt kulturminne, slik at et eventuelt salg av arven utenlands ble ulovlig. Men Laura García Lorca sier det var et helt unødvendig trekk.
– Det var aldri aktuelt å selge noen av gjenstandene. Avisene baserte seg på rykter, sier Laura García Lorca, som følte myndighetene gikk bak ryggen på stiftelsen hennes da arven ble gjort til kulturminne.
Det begynte også å haste med å få Lorca-gjenstandene til Granada. Ifølge avisen El Diario var fristen for å få den kunstneriske arven på plass på Lorca-senteret 30. juni 2017. Hvis ikke ville de måtte betale det avisen kalte «norskepengene» tilbake.
Først 29. juni 2018 kom brorparten av Lorcas eiendeler frem til kultursenteret. Det hadde gått tre år siden senteret åpnet dørene. Mathias Rongved i kommunikasjonsenheten ved Utenriksdepartementet bekrefter at norske myndigheter purret for å få fortgang i prosjektet. Allerede i 2016 skrev giverlandene i et brev til spanske myndigheter at det kunne bli nødvendig å kreve tilbakebetaling dersom prosjektet ikke ble sluttført innen fristen.
– Giverne vurderte spørsmålet om tilbakebetaling og var i kontakt med de spanske myndighetene om dette frem til 2019, skriver Rongved til Museum.
Et hvelv i løse luften
Arven er nå plassert i et rustfarget stålhvelv i taket på biblioteket inne på Centro García Lorca. Det ser ut som det svever i løse luften der oppe over bokhyllene og de to doktorgradsstudentene som forsker på Lorcas verker. Herfra kan senterledelsen ta ut gjenstander som kan vises frem til de besøkende.
Dikterens niese tar meg med inn i selve hvelvet. Fra et arkivskap tar hun ut originalmanuskriptene, med Federico García Lorcas sirlige håndskrift, til teaterstykker som Poeta en Nueva York og La casa de Bernarda Alba. Sistnevnte ble satt opp på Nationaltheatret i Norge i både 1947 og 1980.
Jeg legger merke til datoen på den siste siden av manuskriptet til stykket som ble hetende Bernardas hus på norsk: 19. juni 1936. Det var på dagen to måneder før Federico García Lorca ble henrettet.

Store hull i regnskapet
I 2016 avdekket spanske revisjonsmyndigheter at det var et «hull» på 3,8 millioner euro i Lorca-senterets regnskaper. En del av dette hullet skyldtes at Lorca-stiftelsens sekretær, og administrator for konsortiet, Juan Tomás Martín hadde «lånt» 1,8 millioner euro fra budsjettet. Etter sigende skulle pengene brukes for å sette i gang noen utdanningsprosjekter i Sør-Amerika. Det endte med at sekretæren innrømte tyveriet og ble dømt til to års fengsel.
– Det var helt krise. Både vi og de offentlige institusjonene i konsortiet stolte på ham. De hadde gjort ham til daglig leder, og så fant vi ut at han lurte penger ut av oss. Heldigvis fikk vi en avtale med banken La Caixa. De etterga gjelden mot å være hovedsponsor i ti år, forteller Laura García Lorca.
Foruten sekretærens underslag fant de spanske revisjonsmyndighetene også ulovlige kontrakter til en verdi av 1,7 millioner euro. Uregelmessighetene ble kommunisert til EØS-midlenes sekretariat, Financial Mechanism Office (FMO) i Brussel, som vurderte å annullere hele eller deler av tilskuddet de hadde gitt til Lorca-prosjektet.
– I denne saken ble en slik beslutning fattet av den aktuelle spanske revisjonsmyndigheten, som fant at kostnadene ved to anskaffelsesprosesser ikke kunne dekkes under det gjeldende regelverket. Giverlandene støttet denne beslutningen. 1 201 844 euro ble tilbakebetalt til giverne ved FMO. Det gjenstående tilskuddet under EØS-midlene var 2 234 016 euro, som altså ikke ble tilbakebetalt, skriver Mathias Rongved, seniorrådgiver i UD til Museum.

Ministerens frykt
Daværende kulturminister i Spania Jose Guirao Cabrera skrev 13. september 2019 et brev til sin norske kollega Trine Skei Grande. Cabrera skrev hvor viktig pengene fra Norge, Island og Liechtenstein har vært for senteret, og nevnte «mange tekniske problemer, spesielt knyttet til å få arven etter Lorca til senteret», men at de til slutt lyktes med dette.
Videre understrekte han at uregelmessighetene som var oppdaget av revisjonsmyndighetene, ikke hadde noe å gjøre med pengene som var kommet fra EØS. «Derfor sendte vi en formell forespørsel til FMO om å frasi seg retten til tilbakebetaling (…) men dessverre ble vårt forslag ikke akseptert. Vi er sterkt overbevist om at en slik tilbakebetaling kan sette hele prosjektet i fare.»
Trine Skei Grande var feil adressat, ettersom administrasjonen av EØS-midlene ligger under Utenriksdepartementet. Svaret kommer derfor fra Niels Engelschiøn, som den gangen var formann i Financial Mechanism Committee i EEA Grants (se faktaboks) og ekspedisjonssjef i Europaavdelingen i Utenriksdepartementet. Han hadde lite godt nytt å komme med til den spanske ministeren.
Engelschiøn skrev at komiteen var klar over hvor viktig EØS-midlene var for gjennomføringen av prosjektet, men at de ville følge revisjonsmyndighetenes anbefaling om å anvende økonomiske sanksjoner.
Og nå satt de der, konsortiet og Lorca-stiftelsen, med dårlig stemning seg imellom og et senter med lite penger å lage arrangementer for.
Trekker historiske linjer
– Det gikk så langt at jeg gikk ut offentlig og sa at med et så lavt budsjett så kunne vi like gjerne lukke dørene, sier Laura García Lorca.
Den tidligere Granada-ordføreren Paco Cuenca fra arbeiderpartiet PSOE, som i fjor tapte for Marifrán Carazo fra konservative Partido Popular (PP), raser mot dagens høyrestyre og mener de har skylden for den labre aktiviteten ved Centro Lorca.
I en lokalavis siteres han på at «De som styrer senteret nå, er arvingene etter høyresiden på Federicos tid. Den kompliserte prosessen med å få Lorca-eiendelene til Granada kostet meg måneder med planlegging, dialog og administrative grep, i samarbeid med familien og de andre institusjonene. Partido Popular i Granada har aldri tilgitt oss dette», sier han til El Diario.
Men selv sier Laura García Lorca at hennes onkel alltid har blitt stemoderlig behandlet av sin hjemby uavhengig av hvem som har sittet med makten.
– Vi tilbød Granada by hele Lorca-arven allerede på 80-tallet, slik at de virkelig kunne la hans verk leve videre i dialog med nye generasjoners kunstneriske uttrykk. Men de sa nei. Jeg har aldri forstått hvorfor og kommer vel aldri til å forstå det. Det kan være byen har et slags ubehag knyttet til hans skjebne, sier 71-åringen.
– Kan ubehaget være politisk og knyttet til at Granada fra starten ble kontrollert av Francos nasjonalister under krigen?
– Det er jo så lenge siden, så det tror jeg ikke. Det er noe som heter at man ikke kan bli profet i egen by. Og så er det kanskje vanskeligere i noen byer enn i andre.

Et tent håp
5. juni i år, på selve bursdagen til Federico García Lorca, har kulturdepartementet og resten av konsortiet som driver senteret, tatt Lorca-stiftelsen inn i varmen igjen. Til gjengjeld har stiftelsen overgitt rettighetene til Lorca-arven i femti år fremover. Det ligger i kortene at senteret også skal få større økonomiske ressurser.
– De har snakket om en dobling av dagens budsjett. Men 200 000 euro i året er jo heller ikke all verden, for bare én enkelt utstilling koster 100 000 euro. Viktigere er det at de har forpliktet seg til å lete etter alternative kilder til finansiering. Det er et viktig signal, og nå håper vi å få til et skikkelig tilbud her på senteret.
Laura García Lorca smiler forsiktig.
– Støtten fra Norge har vært ekstremt viktig for at dette senteret skulle bli realitet. En vakker dag kan vi kanskje sette opp både Henrik og Ibsen og Jon Fosse på Centro Federico García Lorca.
EØS-midlene
EØS-midlene er Norges bidrag til sosial og økonomisk utjevning i Det europeiske økonomiske samarbeidsområdet (EØS). Støtten skal også styrke forbindelsene og samarbeidet mellom Norge og mottakerlandene.
Det er representanter fra utenriksdepartementene til Norge, Island og Liechtenstein som tar avgjørelser. Utenriksdepartementet har delegert teknisk gjennomføring og daglig forvaltning til EØS-midlenes sekretariat, Financial Mechanism Office (FMO), som ligger i Brussel.
Avslag på innsyn
Museum har bedt om innsyn i flere titalls dokumenter som er blitt sendt mellom norske og spanske myndigheter i anledning Centro Federico García Lorca. De aller fleste forespørslene våre er blitt avvist etter paragrafen i offentlighetsloven § 20 («Unntak av omsyn til Noregs utanrikspolitiske interesser»), ledd b («opplysningane er mottekne under føresetnad av eller det følgjer av fast praksis at dei ikkje skal offentleggjerast»).
Denne saken står på trykk i Museum nr 3 24, der hovedtemaet er hvordan museer blir til. Flere av artiklene er digitalisert, se våre nettsider. Vil du lese hele bladet, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstalmenningens nettbutikk.