Bibliotekene har alltid betraktet seg som oppbevaringssteder for tekst og har, i alle fall her i Norge, ingen tradisjon for å stille ut bøker. Museene, på sin side, har ofte samlinger av gamle bøker, uten at de helt vet hva de skal gjøre med dem. Vel er bøkene gjenstander, men de er samtidig forbundet med noe annet, noe utenfor seg selv, som gjør dem vesensforskjellig fra en lysestake eller et vinglass.
Katedralskoles Bibliotek, Oslo katedralskoles
historiske boksamling.
Tekst, objekt, symbol
Nettopp dette er utgangspunktet for Eidsvoll 1814s nye utstilling, «Bøkene som forandret verden». Utstillingen inngår i det større prosjektet «Founding Fathers Accross the Atlantic», men er samtidig museets bidrag til Bokåret 2019, altså 500-årsjubileet for den trykte boken i Norge.
Alle har vi en slags intuitiv idé om hva en bok er og hvordan den fungerer. Men bøker, og særlig gamle bøker, kan være kompliserte gjenstander. De er på en og samme tid tekst; altså historiske kilder, objekter; altså museale industri- og håndverksprodukter, og symboler for noe annet enn seg selv, for forfatteren, leseren, for litteratur, kunnskap osv.
I denne utstillingen har bøkene opphørt å være tekster, og vi møter dem i stedet som et slags idéhistoriske oldsaker.
Bøkene representerer her bestemte tanker og ideer; de ligger som talismaner i montrene og maner fortidens store ånder og tenkere frem for oss på rekke og rad. I hvilket selskap befinner vi oss ikke plutselig når vi ser Anker-brødrenes stambok oppslått på en personlig hilsen fra Adam Smith!
funksjon som symboler for Grunnlovens idégrunnlag. Foto: Torbjørn Ellingsen / Eidsvoll 1814
Ideens materielle form
Dette er noe av det gamle bøker gjør best, som utstillingsobjekter. Boken er på sett og vis ideens materielle form. Og ved Eidsvoll 1814 har de visst å utnytte potensialet som ligger i dette. Det er vanskelig å tenke seg et bedre eksempel enn Rousseaus Principes du droit politique (1762) oppslått i Hagestuen i Eidsvollsbygningen, der Georg Sverdrup i 1814 insisterte på at «Ingen har mer Ret nu til den norske Krone end jeg eller enhver anden Nordmand».
Det var i denne materielle skikkelsen, i nettopp denne formen, at tanken om folkesuverenitetsprinsippet først fant veien til Norge, og i dette samme værelset at ideen først kom til anvendelse i norsk politikk.
Bredt og representativt utvalg
Bortsett fra tre montre i selve Eidsvollsbygningen, er «Bøkene som forandret verden» samlet i portrettgalleriet i Wergelands hus. Designet fungerer, og formatet er godt tilpasset lokalet.
Nettopp plasseringen i Eidsvollsgalleriet tilfører dessuten noe viktig. De utstilte bøkene representerer ideene som nedfelte seg i Grunnloven. Men denne virkningshistorien har bøkene ene og alene gjennom leserne, altså de selvsamme herrer som nå stirrer ned på dem fra veggen.
I enden av salen ligger en faksimile av grunnlovsmanuskriptet, og på den måten kan selve lokalet og utstillingen leses som en slags kommunikasjonsmodell som viser hvordan Grunnloven ble til. Utvalget av bøker er bredt og representativt, og alle de store navnene er til stede i utgaver som Eidsvollsmennene selv ville ha gjenkjent. Det gjøres ikke noe poeng av enkelteksemplarenes proveniens, selv om enkelte av dem nok må ha vært tilgjengelig for de fremtidige Eidsvollsmennene i årene før 1814.
Utstillingen er inndelt i avdelinger med overskrifter som «De lærdes republikk», «De store opplysningstenkerne», «Fra ideer til revolusjoner» og «Fra revolusjon til statsbygging». At monteret med tittelen «Sensur og ytringsfrihet» talende nok var tomt, åpner for interessante tolkninger! Og i de ellers nokså maskuline omgivelsene er det sneket inn små påminnelser om at også kvinner deltok i opplysningen, både som lesere og forfattere.
I Eidsvollsgalleriets faste utstilling, langs veggen, finner vi montre med Eidsvollsmennenes personlige eiendeler: piper og snusdåser, ur, hatter og briller. Disse samlingene understreker samtidig på finurlig vis bøkenes dagligdagse materialitet. Også de har vært eiendeler, kjøpt og solgt, lånt og gitt bort som gaver, uten at utstillingen ellers gjør noe eksplisitt poeng av det. Men det er nettopp slik ideene de representerer har spredd seg og fått fotfeste.
Knape utstillingstekster
Selv om enkelteksemplarene i utstillingen er av underordnet betydning, er det enkeltbøker jeg gjerne skulle visst mer om. En lommeutgave av Rousseau ligger med den uimotståelige formpermen opp, innbundet i et påkostet bind av rødt saffian, med overdådig men elegant forgylling. Boken er et smykke å vise seg med i salongen eller under spaserturer i Luxembourghagen; et sekulært og opplyst motstykke til den sølvbeslåtte salmeboken man bar i kirken.
Det makeløse eksemplaret av den store Encyklopedien, utlånt fra Nasjonalbiblioteket, er forbilledlig utstilt som utstillingens virkelige midtstykke, i både konkret og overført forstand. De mange bindene har gjort det mulig å vise både tittelblad og plansjer, dekorerte rygger, permer og snitt på en gang. Men vi får ingensteds vite at det store våpenskjoldet på permen viser at boken opprinnelig har tilhørt den danske statsmannen grev Bernsdorff. Utstillingstekstene er i det hele tatt nokså knappe, og utstillingen kommer nok særlig til sin rett under en kyndig omvisning.
Bøker kan være takknemlige utstillingsobjekter, men har samtidig begrensinger. Man kan ikke vise mer enn ett oppslag ad gangen, og derfor er det lett å falle for fristelsen bare å vise tittelblader. Det er ikke tilfellet her, og bøkene gir et variert og spennende inntrykk, selv om de i seg selv jevnt over er nokså enkle brukseksemplarer vi ser.
Forbilledlig
Dette er ikke en utstilling av spesielt vakre eller påkostede bøker. Det er en utstilling av ideer, kledd i sin opprinnelige drakt, slik de først møtte verden og etter hvert fant veien til Norge og Eidsvoll. At bøker rent faktisk også er tekst, blir vi minnet om i det vi trer ut av lokalet. Her står en hylle med «Det lille opplysningsbiblioteket», der besøkeren kan plukke med seg Montesquieu eller Rousseau i moderne drakt og nyte til kaffen.
Få gjenstandstyper er så talende, har så mange betydningslag, som bøker.
Og det er lett å fortape seg i mulighetene. «Bøkene som forandret verden» viser oss ett bestemt utvalg bøker fra én bestemt side: det materielle grunnlaget for den idéverdenen som Grunnloven sprang ut av. Det gjør den også på en helt forbilledlig måte, uten å komplisere saken unødvendig.
