«How can cultural institutions reconnect with the public and demonstrate their value and relevance in contemporary life?
(…) by inviting people to actively engage as cultural participants, not passive consumers»
– Nina Simon, The Participatory Museum
Hver gang vi som jobber på museum skal lage en utstilling, går vi gjennom en prosess der vi bestemmer hva utstillingen skal inneholde. Det er vi som har makten til å bestemme hva som er viktig nok til å bli tatt med, og hva som skal bli utelatt. Hva skjer hvis vi overlater noe av denne makten til de besøkende og lar dem være med på å fylle utstillingen med innhold? Dette spørsmålet forsøkte vi på Nobels Fredssenter å finne svar på gjennom vårt prosjekt KlimaKontoret, en del av utstillingen KlimaLab.
(Se også anmeldelse av utstillingen i Museumsnytt nr. 3/2019: Vi skal elske naturen)
Åpnet uferdig utstilling
Da utstillingen åpnet i april 2019 var den ikke helt ferdig. I en del av utstillingen, som vi kalte KlimaKontoret, satte vi frem lenestoler og en forslagskasse og inviterte publikum til å komme med ideer til hva denne delen av utstillingsrommet kunne fylles med. Vi ønsket både å forstå hva publikum selv synes er viktig i klimadebatten og samtidig gi de besøkende en mulighet til selv å være med på å skape innhold til utstillingen. Slik ville vi både bidra til å demokratisere museet og skape større eierskap hos publikum.
Klimakrisen kan ikke løses uten at vi samarbeider. Vi må alle være villige til å bidra, slik at vi blir en del av løsningen. Dette budskapet var klart allerede da vi begynte å planlegge en klimautstilling på Nobels Fredssenter i 2019, og ble til de grader omfavnet av deltakerne i vårt medskapningsprosjekt KlimaKontoret.
Publikum bestemte
I løpet av de fire månedene KlimaKontoret var åpent fylte 411 besøkende ut kort med ideer til utstillingen. Av de 411 plukket vi ut 35 som ble invitert til å være med på to workshoper i august og september. I den første workshopen skulle deltakerne velge hvilke ideer de skulle gå videre med. I den andre workshopen skulle ideene settes ut i livet: Utstillingen skulle skapes. Som ansatte skulle vår rolle disse dagene bare være å veilede. Publikum skulle selv bestemme innholdet og skape det.
Aayan, Aisha, Anki, Anne, Ingrid, Julie, Karianne, Mona, Ranveig, Tim og Åsa kom til Nobels Fredssenter en solfylt lørdag i august. Elleve mennesker i alderen 10 til 60, alle med ulike bakgrunn og kunnskap, som sammen skulle fylle 45 kvadratmeter av utstillingen KlimaLab med innhold. De fikk først en omvisning i utstillingen, og så presenterte de sine ideer for hverandre. Deretter ble de delt inn i tre grupper, og hver av gruppene fikk i oppgave å velge en ide de kunne utvikle videre. Dette arbeidet foregikk uten innblanding fra de ansatte. Vi bare observerte og svarte på spørsmål. Da diskusjonen var over, satt vi igjen med tre ideer til hva den nye delen utstillingen skulle gjøre:
- Vise hvor mye CO2-utslipp feriereiser bidrar med.
- Vise hvordan man kan redusere klesforbruket gjennom å lære å reparere og gjenbruke klærne.
- Oppfordre folk til å sjekke hvordan tingene de kjøper er produsert.
Planen var å at bare ett av disse temaene skulle utvikles til innhold i utstillingen, men deltakerne selv bestemte at de ville finne en måte å kombinere disse tre ideene under ett felles tema. Løsningen ble å arbeide med en installasjon som skulle handle om forbrukerbevissthet og som oppfordret til mer klimavennlige valg i hverdagen, under tittelen: «Be Part of the Solution».
Etter denne første dagen med workshop forpliktet vi ansatte oss til å finne materialene som skulle til for å realisere ideene. Vi hadde bare en uke på oss, og når det å finne gamle flyseter var en del av oppgaven, viste det seg å bli ganske utfordrende. Men vi fikk det til! Og bare uttrykket i ansiktet på deltakerne da vi kunne vise frem de gamle flysetene vi hadde hentet hos en fly-entusiast på Hamar, var verd alt strevet.
Ekte eierskap
Da vi samlet de 11 deltakerne til workshop nummer to i begynnelsen av september var oppgaven å designe og bygge utstillingen. Nå kunne vi ikke gi dem like mye frihet som i den første workshopen, for nå var både tid, plass og budsjett med på å begrense handlefriheten. I tillegg skulle alt materialet vi brukte i utstillingen være resirkulert og bærekraftig. Det vi ikke klarte å fullføre sammen i løpet av denne lørdagen, gjorde vi ansatte ferdig i dagene etterpå, etter nøye instruksjoner fra deltakerne i workshopen. Det er også deltakerne selv som har skrevet tekstene i utstillingen.
Som alle utstillinger, måtte også denne ha sin egen vernissage. Vi bestemte oss for å holde den uformell, intim og spontan – i tråd med hele prosjektets natur. Bare de elleve deltakerne og deres familie og venner ble invitert en kveld etter museets stengetid. Stemningen da de elleve kuratorene viste rundt og forklarte ideene, innholdet og produksjonen – akkurat som profesjonelle – var helt magisk. Målet om å skape eierskap var oppnådd der og da.
Flere undersøkelser
Men hva med de andre besøkende? Hva synes de om denne delen av utstillingen og om måten den er laget på? Vi må gjøre flere undersøkelser for å få svar på det, men tilbakemeldingene vi har fått så langt, er positive. Mange er nysgjerrige på prosessen, noen er overrasket («har publikum selv faktisk bestemt dette?») og andre, særlig folk som jobber i museumssektoren, er fascinert og ønsker å vite mer.
Vi er takknemlige for hvert eneste av de 411 innspillene vi har fått fra april til august. Alle har vært med på å påvirke sluttresultatet. Spesielt takknemlige er vi overfor våre gjestekuratorer som ga oss både av sin tid og sin kreativitet. Vi inviterte dem inn uten å vite hvem de var eller hva de kunne få til, og vi er imponert over hvordan de løste oppgaven med entusiasme, kunnskap og engasjement.
KLIMALAB
- Nobels fredssenter, Oslo
- 5. april 2019-21. november 2019
Kronikkforfatteren:
Nicolo Sattin er publikumskoordinator ved Nobels Fredssenter
Se også anmeldelse av utstillingen i Museumsnytt nr. 3/2019: Vi skal elske naturen
