Det henger en blåhval i taket på Hvalfangstmuseet i Sandefjord. Den er enorm, og – i kraft av sin form og størrelse – en mystisk skapning. Hvalen kan beskues fra galleriet som går på begge sider av rommet. På gulvet under finner vi utstoppede dyr fra Arktis og Antarktis. Det er ganske eksotisk, og de står der så fredelig.
Det siste står i kontrast til historien bakom dette museet. Sandefjord by slo seg jo opp på hvalfangst, som etter hvert mer tok karakter av nedslakting. I sesongen 1930–1931, toppåret, ble det i Sørishavet skutt over 40 000 hval. Mange av dem av norske fangstfolk med base i Sandefjord.
Menneskelig rovdrift
I museets store kjeller åpnet det i sommer en ny, fast utstilling kalt Nestenutryddelsen. Det første vi møter når vi kommer ned dit, er et kjempestort skjelett som strekker seg langt inn i rommet. Det er fra en annen type hval, en vågehval, den hvalarten vi ennå driver fangst på. Ved siden av er det et litt mindre skjelett av en spekkhogger. Det er også plakater og bilder.
Vi skal lære om menneskelig rovdrift og vår tids maritime miljøutfordringer. Kanskje kan historien om industriell fangst lede til en bedre bevissthet om hvalens utfordringer i dag, er en tanke vi blir introdusert for: «Kan denne historien likevel lære oss noe om hvordan vi kan bevare livet i havet for fremtiden?» Vi får en fortelling satt sammen av fakta om hvalfangsten og informasjon om de forskjellige hvalartene. For eksempel kan vi høre opptak fra knølhvalens og spermhvalens sang. Og vi kan åpne opp skuffer som gir informasjon om både fangst og dyr.
Lukta av hval
I motsetning til den temporære utstillingen på loftet, som jeg kommer tilbake til, satser de her mye på å treffe både sanser og intellekt. Vi kommer tett på hvalens liv, noe som selvsagt gjør historien med nedslaktingen spesielt sterk. Vi kjenner lukta av hvalen, en god lukt som kommer fra skjelettene, og som bidrar til å skape atmosfære i rommet. Det samme gjør det lave taket. Det skaper en tyngde og en nærhet.
Stolpene som taket hviler på, er blitt til fine utgangspunkt for små, informative plansjer. Gjerdet som beskytter skjelettene, består av flotte bilder av hval og hvalfangst. Fangstmennene var langt, langt hjemmefra, mange av dem var unge. Det var som Gulag, forteller en nabo etter at jeg har kommet hjem igjen. Slik var i hvert fall opplevelsen for hans bestefar, som var fangstmann.
Gru og håp
Lyssetting og fargevalg er også med på å skape stemning, og helt i enden av rommet er det nesten som å være i et barnerom. Det skyldes pastellfargene og at alt er mildt og sanselig. Jeg synes det er fint, jeg liker denne måten å møte hvalen på. Her blir den omsluttet av noe mykt, men også lekent og noe som skaper nysgjerrighet. Signalrøde håndtak på skuffene gjør at jeg vil åpne dem.
Ja, jeg blir oppløftet av å være i dette rommet. Utstillingen berører, og jeg tror det er på grunn av blandingen av det ukjente ved disse dyra, og kanskje også den grufulle historien, og alle de delikate formene og fargene. Det skaper en eventyrstemning, som sier at det ligger noe ikke helt håndgripelig rett på utsiden av det trygge. Eller det handler om å være i trygghet til tross for alt det vonde og skumle. Det er med andre ord håp denne utstillingen formidler. Den rammer inn hvalene med noe vennlig. Beskytter dem, liksom.
Klart formål
Kjeller og hovedsal i første etasje er store og avlange. Det er hvite murvegger og i første etasje også mørke lister og rekkverk av tre. Oppe på loftet er det mange små rom, nærmest hulter til bulter, og de er malt i mørke farger, mye gusjegrønt. Det er nokså tydelig at museets store satsing er i de to nederste etasjene. Men honnør for at de også prioriterer å lage en utstilling på loftet. Her vises det frem til sommeren 2026 en utstilling om demokratiets betydning. Den heter Mørke skyer og har vel ikke særlig med hvalfangst å gjøre?
Eller har den det? Vår historie er jo grufull på så mange vis. Ofte har vi glemt å lytte til andre stemmer og væremåter hos både mennesker og dyr. Utstillingen er rettet mot ungdom og kommer med et klart formål: «Målet for utstillingen er å øke den demokratiske bevisstheten til ungdom.»
I motsetning til Nestenutryddelsen gis det her med en gang sterke føringer. Vi blir dratt inn i en vinkling der man får få anledninger til å oppleve ting selv eller å trekke egne slutninger. Alle de mange tekstplakatene spiller en rolle i dette. Vi leser (mye) om falske nyheter og ser bilder av Stortinget overtatt av tyskere. Det er plakater om Putin og et helt lite rom viet Quisling og nazismen i Norge. Vi får et sitat fra George Orwell, «Den som kontrollerer fortiden kontrollerer fremtiden», og i den sammenheng får vi også en kort forklaring på Russlands krig mot Ukraina.
Fra høyttaleren høres bomber og etter hvert lyder fra folk som går i marsjtakt. Demokrati hindrer krig? Det er mange bilder, men for å få noe ordentlig ut av utstillingen må elevene bevege seg fra plakat til plakat, og til sammen blir det ganske mye å lese.
Savner av-knapp
Heldigvis er det et par rom der det skjer noe annet. I det ene kan vi se video, og på demokratisk vis kan vi velge om det er kong Harald eller Harald Eia vi vil se og høre på. Jeg velger først Eia, og her blir vi endelig også litt utfordret, idet videoen på en nysgjerrig måte undersøker om diktaturer kanskje kan være like gode som demokrati. Dette er morsom og god formidling. Men hva er det kongen skal si, da? Jeg velger å høre på ham også, men dessverre trykker jeg på feil knapp, og siden det ikke er noen av-knapp, blir det Eia en gang til. Det vil si, jeg forlater rommet, innslaget varer tross alt i et kvarter.
En litt dårlig løsning finner vi også når vi på en plakat kan lese om betydningen av den enkelte, han eller hun som på modig vis står opp for oss alle og kjemper frem demokratiske verdier. Vi skal bli kjent med noen av disse enkeltmenneskene, står det. Jeg antar at jeg da skal fortsette rett fremover, men skjønner fort at det er feil, for der er jo Quisling.
Jeg skal faktisk snu meg trill rundt, til et av rommene bak meg. Men heller ikke her er det helt presist. Vi kan lese om Malala Yousafzai som 17 år gammel vant nobelprisen for sin kamp for jenters rett til skolegang. Men så handler det videre om kjente aksjoner fremfor navngitte aksjonister som vi kan beundre, blant annet Fosen-aksjonen. Så her har det gått litt fort i svingene.
Til valgurnen
I det andre rommet hvor det er noe annet enn plakater, kommer vi til en valgurne og en kort presentasjon av 11 skoleelever. De har svart på noen spørsmål omkring demokrati som alle vi andre også kan svare på og legge i urnen. Svarene til elevene bringer inn litt liv, gjør det hele mer konkret og viser til aktualitet på en annen måte, ikke minst at alt ikke bare handler om store saker som krig og fred og Putin.
Nå blir ikke ting bare servert dem, for i dette rommet er elevene liksom inne i demokratiet, her kan de forholde seg til det å kunne delta i det. Hva betyr demokrati for deg? Eller hva ville du ha gjort dersom du var statsminister? «Jeg ville ha fokusert på de som skal komme etter oss, så utdanning og miljøet», svarer en av dem. En annen påpeker viktigheten av ytringsfrihet.
Det er de unge som er håpet. De er den pastellfargede innrammingen verden har så sårt behov for. Kanskje vil de mene at ytringsfriheten må tilrettelegges for hvalen også. Den synger jo så fint.
FAKTA // Hvalfangstmuseet
En avdeling i Vestfoldmuseene IKS.
Grunnlagt i 1917, utvidet i 1981 med egen kulturhistorisk avdeling.
Ny utvidelse i 2018, med rom til nye kulturhistoriske utstillinger og publikumsfasiliteter.
FAKTA // Nestenutryddelsen
Åpnet sommeren 2024.
Ny, fast utstilling i kjelleren i museets eldste del.
FAKTA // Mørke skyer
Vises 13. juni 2024 – 13. juni 2026 på loftet i Hvalfangstmuseet.
I 1981 ble museet bygget ut og fikk plass til en egen kulturhistorisk avdeling. Denne fløyen ble i 2018 utvidet ytterligere og gir rom til nye kulturhistoriske utstillinger og publikumsfasiliteter. Hvalfangstmuseet er en avdeling av Vestfoldmuseene IKS. Foto: Georg Aamodt
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Denne kritikken stod på trykk i Museum nr. 1/25, der demokratisk krise og polarisering er et sentralt tema. Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
