I den filharmoniske konsertsalen i den rumenske byen Sibiu spilles Patti Smiths «People Have the Power». I to dager har rundt 240 ansatte i museums- og kulturarvssektoren diskutert museenes rolle, i en tid med steile fronter og økende politisk press. Nå skal de få opp motet med litt allsang.
Noen klapper ivrig og synger med. Andre står stille og ser stivt fremfor seg.
Folket har makta, gjentar refrenget. Men hva slags makt har egentlig museene, og hvordan bør de bruke den?
Museenes mange utfordringer
Uka etter at Donald Trump vant det amerikanske presidentvalget, var Museum flue på veggen under konferansen «Can we talk? Museums facing polarisation» i regi av The Network of European Museum Organisations (NEMO). Samtalene var preget av alvor, både på og utenfor scenen. For museene har nok å stri med:
Representantene fra Georgia risikerer kveld etter kveld helsa i demonstrasjonstog for menneskerettigheter og demokrati. Landet er også et av flere hvor myndighetene bruker lovverket for å kneble ytrings- og organisasjonsfriheten. I Ungarn må skeivt innhold på museene skilles fra resten av utstillingene. Industrimuseet i Dortmund fikk høyreekstremister på nakken i forbindelse med en utstilling om Tysklands kolonihistorie. Krigsfrykten etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina var gjennomgående.
For å nevne noe.
Museene driver selvsensur
I en intern spørreundersøkelse som NEMO utførte før konferansen, svarte syv av ti at de opplever politisk press. Dette fører til at mange driver med selvsensur i alt fra programmering til kommunikasjon.
– Det er en kjempeutfordring at museene opplever så mye styring og så lite frihet, sier generalsekretær Liv Ramskjær i Norges museumsforbund.
Hun forteller at det foregår politisk press over hele Europa, inkludert i vestlige land som Tyskland.
– Det man kan se paralleller til i Norge, er at enkelte museer blir veldig forsiktige når det kommer til sensitive temaer, som Gaza.
Vi lever i en krisetid
Etter konferansen kom NEMO med en uttalelse hvor de advarte om at polariserte samfunn preget av økende mistillit kan gå ut over museers anseelse som pålitelige institusjoner. Det igjen undergraver evnen til å handle upartisk og operere uavhengig.
– Nettopp derfor er det viktig at museene er modige og tydelige i sitt ytringsansvar. Samtidig er det lett å si det når det ikke har noen omkostninger, sier Ramskjær.
I Sibiu var det mange som uttrykte avmakt. Men konferansen bar også preg av en aktivistisk stemning som journalisten kjente igjen fra sin tid i Amnesty International.
– Når frontene skjerpes, kan det gjøre at museene blir tydeligere i sin samfunnsrolle, sier Anders Bettum. Han er førstekonservator ved Interkulturelt Museum / Oslo Museum og en av de fire norske museumsfolka som deltok fra scenen i Sibiu. De tok opp temaer som har vært gjenstand for polariserte debatter her hjemme: flyktninger, nasjonale heltefortellinger og skeives rettigheter.
– Museene må tilpasse seg
Et spørsmål som gikk igjen under konferansen, var om museene selv skal heve stemmen i den offentlige debatten, og i så fall når.
NEMOs nye styreleder Petra Havu mener det må være opp til hvert enkelt museum å handle i tråd med egne verdier. Hun understreker at museenes samlinger generelt skal være tilgjengelige og reflektere ulike perspektiver og kulturell kompleksitet.
– Museer i pressede situasjoner må spørre seg selv hvorfor de eksisterer, og hvilke oppgaver de har, sier hun til Museum.
– Og så må de se på hvordan de kan få til dette under de gitte forutsetningene. Kan de la samlingene tale for seg, eller fordrer museets verdigrunnlag at museets representanter uttaler seg på vegne av samlingene?
Havu oppfordrer ingen museer til å gå på defensiven, men til å tenke seg om to ganger og innse at verden er i endring.
– Før trodde vi demokratiet ville vinne. Men nå ser det ut til at det er truet. Forandringen er større enn oss. På sikt kan museene måtte tilpasse seg på en måte som ennå er uforutsett, sier Havu.
– Hva er museets rolle i sivilsamfunnet når det gjelder å kjempe for demokratiet?
– Er det museenes rolle å kjempe for disse verdiene? spør Havu tilbake. Hun utdyper:
– Dette må være bevisste avgjørelser, og de bør bygge på de verdiene som museet har. For museene er det viktigste oppdraget å ta vare på kulturarven. Å være en politisk aktør kommer etter dette, hvis museet velger det.
Den vanskelige politikken
Å være eller ikke være en politisk aktør var kjernen i fjorårets store debatt i det norske museumsfeltet. Den oppsto på bakgrunn av en uenighet om hvordan museene skulle forholde seg til det Amnesty International kaller et folkemord, bombingen av sivilbefolkningen på Gaza.
Mange museer velger å tie. Under konferansen snakket man dessuten om hvordan antisemittisme i seg selv er blitt et polarisert tema.
Petra Havu sier at Gaza også er en veldig politisk sak i hjemlandet Finland.
– Det diskuteres ikke så mye i museene, men av politikerne. Og jeg mener det er der diskusjonen bør være. Museer kan delta, men bredere nasjonal politikk må defineres etter reglene i vårt demokratiske system.
Meningene om museenes offentlige stemme er mildt sagt delte i museumsverdenen. Tittelen på foredraget til Olga Van Oost ga liten tvil om hennes synspunkt: Independence is an illusion. Museums: Let’s get political! Van Oost er direktør for the Flemish Institution for Cultural Heritage (FARO) og professor ved Vrije Universiteit Brussel. Hun var tydelig på at museumssektoren må involvere seg i den politiske debatten og prøve å endre det store bildet.
– Burde vi ikke fokusere mer på hva som skjer i samfunnet rundt oss, og spørre om vi som museumsarbeidere kan ha en rolle å spille, sier hun til Museum.
Begrepet nøytralitet kom opp flere ganger i løpet av konferansen. Det virket som det var enighet om at museer ikke er nøytrale arenaer. Uavhengig og upartisk ble trukket frem som bedre måter å beskrive museenes rolle på.
– Men et sted går grensen. På et tidspunkt må museene ta standpunkt, sier Oost.
Demonstrerer for frihet
I Georgia har Lana Karaia og kollegene hennes demonstrert i månedsvis for å beskytte landets demokratiske verdier og grunnleggende menneskerettigheter. Karaia er styreleder for ICOMs avdeling i Georgia, og hun forteller at museumssektoren – og selve kulturen – befinner seg i en særs kritisk situasjon
I fjor innførte myndighetene den såkalte «fremmed agent»-loven, som innebærer at organisasjoner som får mer enn 20 prosent av inntektene fra utlandet, må registrere seg som utenlandske agenter. Tilsvarende lovverk finnes allerede i Russland og Belarus.
Å få spionstempelet gjør det vanskelig med både lokalt og internasjonalt samarbeid, og de fleste medlemmene i ICOM Georgia var enige om at de ikke skulle registrere seg.
– Det var en kraftfull beskjed om at vi står for frihet og progressive verdier, sier Karaia.
Hun forklarer at loven er designet for å undertrykke organisasjonslivet. Står man imot, må man betale heftige bøter. Dermed blir driften lite bærekraftig, og til slutt blir man tvunget til å legge ned.
– Å registrere oss ville ha bekreftet myndighetenes påstand om at vi tjener fremmede makter. Det er rett og slett ikke sant. Vår internasjonale finansiering støtter utviklingen av museumssektoren og dens fagfolk, understreker Karaia.
I skrivende stund fortsetter demonstrasjonene, mens de venter på at loven skal bli iverksatt.
Annerledesstedet Skandinavia?
Mot slutten av konferansen i Romania ble deltagerne bedt om å svare på noen spørsmål ved hjelp av en app, og resultatet kom opp på storskjermen. «Has your organization experienced political influence?» ga 84 ja-svar, 27 nei og 15 «kan ikke si».
Anders Bettum ble overrasket over hvor åpne folk var om utfordringene de sto i.
– Jeg synes det er skremmende. De fortalte om strategier de hadde, at man lærer å åle seg gjennom systemet.
Friheten til å være aktivistiske i lokale og globale saker er noe de har kunnet ta for gitt i Oslo Museum.
– Det er sjelden vi har opplevd politisk press og måttet ty til selvsensur. Vi har opplevd å bli avfeid som ‘politisk korrekte’ av meningsmotstandere, men det kan vi tåle.
Bærekraftsansvarlig Birgitte Kehler Holst ved Organisationen Danske Museer mener vi i Skandinavia ikke kan lulle oss inn i troen på at vi har alt på stell.
– Vi tror at alt er i orden hos oss, med likestilling og så videre. Men når vi graver litt, så har vi homofobi og transfobi. Vi har selvsensur, og vi kjenner på økonomisk press, sier Holst.
Museer på tynn is
Bold, loud og brave var ord som gikk igjen under konferansen. Men hvor modig kan man være når driften er avhengig av penger fra myndigheter som vil påvirke innholdet i museet?
Historiker Arnold Tóth har god trening i å manøvrere seg i utfordrende politiske landskap. Han er styremedlem i museumsorganisasjonen Pulszky Társaság – Magyar Múzeumi Egyesület i Ungarn, et land som EU ikke lenger anerkjenner som et fullt demokrati.
– Politisk er Ungarn et svært polarisert samfunn, sier Tóth til Museum.
– Museene beveger seg på en svært tynn is.
Anti-propagandaloven fra 2021 legger sterke føringer for museene. Loven forbyr å vise LHBTI+-innhold foran mindreårige, noe som gjør at museene må holde dette adskilt fra de øvrige utstillingene. I november 2023 fikk direktøren for det ungarske nasjonalmuseet sparken for det myndighetene mente var brudd på loven. Tóth forteller at flere museer har spurt hvordan de skal forholde seg til dette forbudet.
– Vi sier at de må være forsiktige. Prøv å vise utstillingene, men ikke ha noen konflikter. Prøv å finne en balanse.
Ifølge Tóth velger mange museer å ta noen steg tilbake og holde seg til kjernetemaer som kulturarv og samlinger.
Å være historisk hjemløs
Under konferansen lanserte NEMO en ny guide til hvordan museene kan være inkluderende for skeive: «LGBTQIA+ inclusion in European museums: An incomplete guideline». Den er basert på arbeidet til det britiske Museum of Transology.
I foredraget sitt understreket museumsdirektør E. J. Scott hvor utrolig viktig det er å synliggjøre minoritetsgrupper i et historisk perspektiv.
– Hvis du ikke ser deg selv på veggen, forteller fraværet ditt folk at du ikke har bidratt til samfunnet. Du er historisk hjemløs, sa Scott.
Nettopp representasjon var temaet da Cecilie Rørstad og Ingvill Naalsund fra Viti, regionmuseet på Sunnmøre, sto på scenen. De fortalte hvordan de møtte uventet motstand i arbeidet med å samle inn brudebilder av skeive til en permanent utstilling om folk i regionen. Under en Facebook-post for noen år siden fikk museet skarp kritikk fra en lokalpolitiker som mente likekjønnede ekteskap ikke var noe museet skulle blande seg borti.
– Homofili var mer kontroversielt i regionen vår enn det vi trodde, sier Cecilie Rørstad til Museum.
Regnbuene på Sunnmøre
I fjor bestemte Ålesund kommune at skolene ikke fikk heve regnbueflagg under Pride-feiringen, et vedtak som senere ble opphevet etter mye protest. I samme periode ble det utført hærverk på regnbueflagg flere steder.
Samtidig manglet fremdeles utstillingsveggen på Sunnmøre museum et brudebilde av to menn. Da ba museet om hjelp fra organisasjonen «Bygdepride», som arrangerte Norges første pride på landsbygda i 2018.
– Det er viktig at vi erkjenner at dette er noe vi som museum må forholde oss til. Vi må ta en aktiv rolle i å vise frem mangfold i samfunnet, sier Rørstad.
NEMO-konferansen gjorde dem bevisste på at et regionmuseum på Vestlandet er en del av en mye større sammenheng.
– Jeg har tenkt på at vi har et enda større ansvar, vi som har mer frihet til å peke på disse tingene, sier Rørstad.
– Alltid i diskusjoner om fortiden
Direktøren for nasjonalmuseet i Litauen, Ruta Kačkutė, mener museene må tørre å gi seg i kast med vanskelige temaer. Det innebærer blant annet å ta tak i ubehagelige sider ved historien.
– I Litauen har vi en sovjetisk og antisemittisk fortid. Vi er alltid i diskusjoner om fortiden og om hvordan vi skal presentere nasjonale helter. Vi må vise forskjellige sider av historien og ikke komme med en klar uttalelse om bare én side av den, sier hun til Museum.
Når frontene er steile, håper Kačkutė at museene kan bidra til at folk forstår hverandre bedre.
– Vår jobb som museum er å fostre empati.
Den vanskelige samtalen
For å motvirke polarisering må vi lære oss å diskutere igjen, mener policy- og kampanjeleder Joshua Robertson fra britiske Museums Association. Særlig med folk vi er svært uenige med.
– Det kan være vanskelig og følelsesladet. Utfordringen er å virkelig lytte, og høre hva den andre sier først. I stedet for å bli sint og komme med det man selv mener, sier Robertson.
Dette er i kjernen av det Anders Bettum, som leder Mangfoldsnettverket, jobbet med i prosjektet Uenighetsfellesskapet, der mange norske museer deltok.
– Vi kan bruke museene som en arena til å øve oss på å debattere og være uenige på siviliserte måter, sier Bettum.
Under konferansen savnet han en skikkelig debatt der deltakernes meningsforskjeller kunne kommet tydelig frem.
– Den økende polariseringen knyttes jo gjerne til ekkokamre og manglende dialog, og da syntes jeg det var litt rart at det var så lite diskusjon i en konferanse nettopp om polarisering.
Museer kan gi folk håp
Fra scenen ble det sagt at verdenssituasjonen føles «apokalyptisk». Men kanskje ligger håpet nettopp der, i styrken som oppstår når man må rette seg opp i ryggen og mobilisere?
Joshua Robertson ble inspirert av samholdet blant museene og viljen til å finne kreative løsninger på tvers av grenser og kontinenter.
– Det gir meg energi til å fortsette å bidra i dette viktige arbeidet.
I tøffe tider kan museene hjelpe til med å gi folk troen på en bedre fremtid. Det mener Darina Doncheva fra Municipal Cultural Institute/Museum i bulgarske Byala.
– Håp er så viktig. Jeg tror det er det vi trenger, og det vi som museum kan gi.
FAKTA // NEMO
Nettverket for europeiske museumsorganisasjoner (NEMO) ble grunnlagt i 1992 som et uavhengig nettverk av nasjonale museumsorganisasjoner som representerer museumsfellesskapet i medlemslandene i Europarådet. Sammen taler NEMOs medlemmer for mer enn 30 000 museer i 40 land over hele Europa.
FAKTA // Undersøkelse om politisk press
Før konferansen utførte NEMO en spørreundersøkelse hvor de fikk 153 svar fra 31 land. Respondentene var nasjonale museumsparaplyorganisasjoner, museer og andre organisasjoner (som akademiske institusjoner). Syv av ti svarte at de føler at det er økende polarisering i hjemlandet deres. Et flertall svarte at museene er utsatt for politisk press.
Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til denne reportasjen. Les også hennes tidligere serier Koloniale blindsoner og Museum under press
Denne reportasjen står på trykk i Museum nr 1 25, der polarisering og krisetid er sentrale temaer. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
