Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
Aktuelt– Sannhetskommisjonen kan ryste strukturene

– Sannhetskommisjonen kan ryste strukturene

– Museene i Norge var en del av fornorskingspolitikken. Nå ønsker vi å være en del av forsoningspolitikken.

Annonser

Dette var Lars Magne Andreassens åpningsord i høringsuttalelsen han framførte i Stortinget 6. mars 2023 til Sannhets- og forsoningskommisjonen, som avsluttet sitt arbeid i juni 2023. Han var da styreleder i Norges museumsforbund. Da han i mars 2022 takket ja til det vervet, fikk museumsforbundet en samisk leder for første gang. Men det var på ingen måte første gang Andreassen deltok i styre og stell i Museums-Norge. Han ble direktør for Árran lulesamisk senter i 2010 og styreleder i Samisk museumslag i 2012. Siden den gang har han alltid hatt verv i enten Samisk museumslag eller Norges museumsforbund.

På det nasjonale museumsmøtet i mars 2022 gikk åremålet som styreleder ut. Han jobber fortsatt på Árran, i halv stilling som seniorrådgiver. I 2022 sa han opp direktørstillingen. Han begrunner det med at familien ventet barn, men også med at han var utmattet av å stå i kampen. Det har vært store endringer ved Árran i det siste. Blant annet vedtok styret å trekke seg ut av den nybygde samiske barnehagen. Den drives nå av en foreldregruppe.

DET ELDSTE: I Norge finnes seks konsoliderte samiske museer: Árran julevsáme guovdásj, Saemien Sijte, RiddoDuottarMuseat, Tana og Varanger museumssiida, Várdobáiki og Senter for nordlige folk. De får alle sin støtte primært fra Sametinget, som ifølge nettsiden også støtter Samisk museumslag, Bååstede – Norsk folkemuseum og prosjektet Dokumentasjonssenter for Kautokeino/Alta-saken. Bildet er fra en av de fire museene ved RidduDuottar Museat; De Samiske Samlinger. Det ble etablert i 1972, som den første samiske kulturinstitusjonen i Norge. Foto: RDM.

Både frustrasjon og glede

– Vi har en finfin lulesamiskspråklig barnehage, men hvorfor måtte et museum drive en barnehage i 27 år? Burde ikke kommunen, som har vært i samisk språkforvaltningsområde i 15 år, overtatt driften?
– Det samiske språkarbeidet i dette området har vært mye privatisert, fordi det offentlige ikke har tatt tilstrekkelig ansvar for språk- og kulturarbeidet. Det er arven etter fornorskingen. Det offentlige skulle ikke befatte seg med det samiske.

Andreassen er stolt av at Árran ble nominert til årets museum i 2017 for sitt arbeid med vanskelige problemstillinger og særlig den såkalte Tysfjordsaken.

– Åpenheten som fulgte om seksuelle overgrep, var verdt alt annet.

– I alle mine verv har jeg etterlyst en klarere prinsipiell stillingtaking. Det er skjedd store positive endringer, understreker Andreassen.
Som eksempel tar han Bååstede – tilbakeføring av samiske gjenstander fra Kulturhistorisk museum og Norsk folkemuseum til de samiske museene, og det faktum at to av fem stillinger i Museumsforbundet er knyttet til samiske prosjekter.

– Det samiske er blitt så selvsagt – og bevisstheten og kunnskapen om dette har vært stor i styre og stell i Museumsforbundet. Jeg ble både rørt og stolt over at jeg fikk møte i Stortinget på vegne av museene i Norge, og over at årsmøtet 2023 ga en så klar uttalelse om Sannhetskommisjonen og museenes viktige rolle i det arbeidet som nå kommer. Det var en tilfredsstillende måte å avslutte vervet som styreleder på.

– Et æresspørsmål

Men noe viktig gjenstår: å få på plass en fornuftig finansieringsmodell for de samiske museene. 2019 publiserte dette tidsskriftet artikkelen «Selvbestemmelse til besvær». Den påpekte hvordan det ble økonomisk vanskeligere for de samiske museene etter at Sametinget i 2002 overtok ansvaret for dem. Poenget gjelder ennå, mener Andreassen. Han synes det er en svakhet ved den gjeldende forvaltningsstrukturen, der regionale og lokale myndigheter i liten grad bidrar økonomisk til museene som ligger under Sametinget.

– Sametinget har ikke økonomiske muskler til å gi de samiske museene det løftet de trenger, sier han og påpeker at respekten for selvbestemmelsen ikke skal bli en unnskyldning for ikke å ta ansvar:

– De norske museene har vært en del av tankegodset om en monokulturell stat basert på én etnisk gruppe.

– Museene var ikke passive gjenspeilende institusjoner, de var med på å skape en idé om hva som var det norske. Nå må de selvfølgelig bidra til å rette opp dette.

Samarbeid er et viktig stikkord, mener Andreassen. Men man kan ikke forvente at de gode samarbeidsløsningene kommer før de samiske museene har fått et betydelig kapasitetsløft. Han er overhodet ikke redd for at det blir for dyrt.

– Er det noe vi har råd til her i landet, så er det å flytte på noen kulturmidler. Det er et æresspørsmål og en prinsippsak.

– Nå har Stortinget sjansen

Andreassen tror Sannhetskommisjonen er redningen.
– Sannhetskommisjonen er det som kan ryste i strukturene. Den peker på hvorfor det er viktig å styrke kapasiteten i hele museumsfeltet og hos minoritetsmuseene spesielt.
– Forsoning handler blant annet om å igangsette gjenopprettende kulturtiltak. Nå har Stortinget sjansen til å sette de samiske museene i faglig stand til å forvalte kulturarven og også være en ressurs for de norske museene, påpeker Andreassen.

– Tenker du at man alltid skal ha med samiske perspektiver?

– Det handler om metodikk og om å ta ansvar, ikke om å inkludere det samiske i alt. Jeg håper at kommisjonens rapport og Stortingets behandling av den fører til at vi endrer våre arbeidsmåter, på samme måte som vi langt på vei har gjort når det kommer til for eksempel bærekraft eller likestilling. Man må også være bevisst på at man kan ha blindsoner.

Han forteller om de tre blikkene:

– Med det døde blikk vet du ikke at du ikke vet. Med det ukyndige blikk vet du at du ikke vet. Da kan du søke kunnskap. Målet er selvsagt det kyndige blikk. Det kan oppnås på flere måter, bl.a. gjennom samarbeid. Men det oppnås ikke ved, slik jeg opplevde en gang, at en person med samisk kompetanse får utstillingstekster til vurdering, uten å ane noe om resten av utstillingen og med svarfrist i løpet av dagen. Gjør heller som Nordlandsmuseet, som med egne midler har ansatt en rådgiver for å gjøre bymuseet i Bodø til et samisk museum i 2024, i samarbeid med oss på Árran.


Sannhets- og forsoningskommisjonen

I 2018 opprettet Stortinget en kommisjon for å granske fornorskingspolitikk og urett overfor samer, kvener og norskfinner. Kommisjonen har vært ledet av Dagfinn Høybråten og bestått av elleve andre fagpersoner. Sekretariatet holder til på UiT Norges arktiske universitet. Mandatet har vært tredelt:

  1. Det skal gjøres en historisk kartlegging som beskriver norske myndigheters politikk og virksomhet overfor samer og kvener/norskfinner både lokalt, regionalt og nasjonalt.
  2. Virkningene av fornorskingspolitikken skal undersøkes. Kommisjonen skal se på hvordan fornorskingspolitikken har påvirket majoritetsbefolkningens syn på samer, kvener/norskfinner, og undersøke betydningen av fornorskingen fram til i dag.
  3. Foreslå tiltak som bidrar til videre forsoning.

Kommisjonen overleverte sin rapport til Stortingets presidentskap 1. juni 2023.

Kilde: Stortinget.no


Dette intervjuet ble gjort i mai og står på trykk i Museum nr 2 23. Les også kronikken En sørings bekjennelse, og alle digitaliserte artikler. Kjøp bladet eller tegn abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.


Oppfølging 19. juni:

– Nok tåkeprat!

Sannhets- og forsoningskommisjonen har nå kommet. På e-post til Museum skriver Lars Magne Andreassen følgende:

Jeg synes Sannhetskommisjonen svarer på utfordringer pekt på av bl.a. Norges museumsforbund. Jeg har ikke lest mer enn uvalgte kapitler. De setter ord på det jeg har kjent på i så mange år og som jeg har forsøkt påpeke.

Nytt fellesskap må bygges

Jeg merker meg hvor systematisk, gjennomgripende og til dels vellykket fornorskningspolitikken var med tanke på tap av språk, kultur, identitet og næringer. Kommisjonen peker på at vi alle, Norge som nasjon tapte kunnskap om fellesskapet, og at nytt fellesskap nå må bygges. De sier klart og tydelig at fornorskningen ikke er over. «Da fornorskingspolitikken ble avviklet, ble likevel mange av handlingsmønstrene, holdningene og samfunnsstrukturene som fornorskingspolitikken hadde bidratt til, videreført. Samfunnsprosesser som førte til fornorsking stoppet altså ikke opp. … I tillegg har mangelen på implementering av politikk og regelverk som skulle sikre eller styrke minoritetene, fått fornorskende konsekvenser» (Innledningen i rapporten).

Kommisjonen er opptatt av hvordan vi skal få et mer forsont samfunn. Avslutningsvis heter det:
«Hovedmålsettingen er at kommisjonen, gjennom å etablere en felles forståelse av fornorskingspolitikken og dens konsekvenser, skal legge grunnlaget for forsoning mellom skogfinner,
samer, kvener og majoritetsbefolkningen. For å kunne ta et oppgjør med fornorsking og urett, og for å kunne gå videre i en forsoning, må en bygge dette på tillit og kunnskap …

Forsoningen må bygge på dette – erkjennelse av og oppgjør med urett, men også erkjennelse av hva hele befolkningen har tapt av kunnskap og kulturell rikdom. I kjernen av forsoningen ligger at urfolk og nasjonale minoriteter er synlige, og at deres rettigheter er ivaretatt, slik at både språk og kultur har utviklingsmuligheter. Kommisjonen har foreslått tiltak for videre forsoning, men verken kommisjonen, Stortinget eller regjeringen kan vedta en tilstand av forsoning. Det er en samfunnsprosess som vil ta tid, og som må involvere et bredt spekter av samfunnsområder og aktører. Viljen til forsoning må vises i handling. Her har de som sitter i maktposisjoner, et særlig ansvar, og det venter store utfordringer»

Vl styrke museenes rolle

Kommisjonen foreslår en rekke tiltak som i hovedsak handler om nødvendigheten av et betydelig løft i språk og kulturarbeid. Men også at etablerte rettigheter følges opp – med andre ord at implementeringsgapet tettes. Her peker de på at det påligger et ansvar bl.a. hos museene, særlig de nasjonale institusjonene. De foreslår noen tiltak som vil styrke museenes rolle i dette arbeidet:

– En omfattende og langsiktig nasjonal satsing på samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur som en del av forsoningsarbeidet.
– Å styrke de økonomiske rammene for samiske, kvenske og skogfinske kulturnæringer og -institusjoner.
– Nasjonale institusjoner oppfordres til å etablere tettere samarbeid med samiske, kvenske og skogfinske institusjoner, og til å bidra til synliggjøring, ivaretakelse og formidling av samisk, kvensk/norskfinsk og skogfinsk kultur.

Jeg ser at de også foreslår etablering av et nasjonalt kompetansesenter om fornorskingspolitikk og urett, med ansvar for forskning, dokumentasjon, formidling og forsoningsarbeid, bl.a. slik museumsforbundet foreslo

Godt utgangspunkt for forsoning

Alt i alt er rapporten med foreslåtte tiltak et meget godt utgangspunkt for at vi nå kan arbeide for et mer forsont samfunn. Kunstnermeldinga er for øvrig også meget fremoverlent. For min egen del er det befriende at det nå er satt ord på det jeg har påpekt i alle år- at politiske og faglige målsetninger må følges opp med forståelse av hvorfor vi må iverksette ulike tiltak som å styrke arbeidet med ivaretakelse av bl.a. samisk kulturarv, også blant de norske museene.

Det har gått for sakte, selv om velviljen er der.

Mange museer og museumsansatte har gjort en god jobb, men en prinsipiell gjennomgang av praksis kan medføre viktige endringer.

Eksempelvis er det ikke skiltet/tekstet på samisk ved nasjonalmuseet, dog et samisk verk i resepsjonen. Noe, men langt fra alt, kunne stått på samisk fysisk og på nett, for å gjenspeile nettopp det nasjonale. Kommisjonen peker jo nettopp på dette, at nasjonale institusjoner må bidra, synliggjøre og opprette samarbeid.

Samlet sett kan vi tette implementeringsgapet, som kommisjonen kaller det. Det er stort sett gode faglige og overordnete målsetninger her i landet. Men ord følges ikke alltid opp av gjerninger. Sagt med andre ord: Forsoning forutsetter at vi slutter med tåkeprat.

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser