«No e’ eg veldig spent. Bare se, ta det inn, bruk øynene. Ka ser dokkar?»
«En dame», er det en som sier. «En seier», sier en annen. «Åh», sier hun som har stilt spørsmålet, oppmuntrende og glad. Og da er det enda en som prøver seg; «stolt», er det en dame som sier, «ser det på blikket».
– Alle skal få muligheten
Det kommer noen flere forslag også, det er litt latter, før hun som leder det hele, griper fatt i noe av det som blir sagt, og særlig er det ordet «stolt» hun tar tak i. «Eg e’ så spænt på det ordet der. Korfor e’ hon stolt?» Hun ser ut over forsamlingen, en liten gjeng plassert foran et bilde på Kode museum i Bergen. De sitter på hver sin krakk, de ser på bildet foran seg, et stort fotografi, og alle er oppmerksomme på det som skjer – bortsett fra hun som har sittet og sett på meg gjennom hele seansen. Hun synes tydeligvis jeg er mer spennende. Er det fordi jeg minner henne om noen?
Det er Siri Breistein som har geleidet oss frem til bildet og som leder samtalen. Hun er leder for formidlingsseksjonen ved Kode, som er ansvarlig for det som kalles for mangfolds- og inkluderingstilbudet, eller Kode Åpen. Alle skal få muligheten til å ta del i det som er i vår felles eie, sier Breistein om motivasjonen for at man for eksempel driver norskopplæring ved museet, med utgangspunkt i samtaler omkring kunst, eller at man har opplegg for minoritetsungdom, folk som sitter i fengsel og barn med funksjonsnedsettelse. Inkluderingstilbudet er en aktiv utøvelse av demokrati og medborgerskap, museet tar derved sin samfunnsrolle som dialoginstitusjon alvorlig. Man samskaper.
Kunstøyeblikket
Kode Åpen innebærer tilrettelegging, og i dag sitter vi altså på krakker, det er mandag og stengt for vanlig publikum, så vi sitter uforstyrret. I tillegg til Breistein er Helga Anspach også med som formidler. Begge sto klare ved inngangen da dagens gjester ankom i gruppe. «Velkommen!», sa de på blidt bergensk. «Vi har gledet oss veldig.»
Gruppen kom fra et dagsenter for personer med demens, de var seks stykker pluss tre ledsagere. Kode «ønsker å bety noe for enkeltmennesker i alle livets faser», står det på nettsidene deres. «Gjennom tilrettelagte omvisninger for personer med demens vil vi bidra til meningsfulle opplevelser for mennesker i en sårbar livsfase.» Det er det som kalles for Kunstøyeblikket gruppen har kommet hit for, og det arrangeres en gang i måneden – for folk som ennå fungerer ganske godt.
Stemme
Vi er på den ganske nyåpnede utstillingen «Urfolkshistorier», og jeg har allerede fått med meg en del fra den, da jeg var på omvisning dagen før også. Da var det en regulær omvisning, selv om det vel ikke er helt vanlig at Bergen er fylt av sol, varme og et hav av blomster, så derfor var det ikke så mange verken på museet eller på omvisningen denne dagen. Besøkstallet varierer, forklarte omviseren, som het Tina Skarveland Lerum. Inkludert meg var vi fire.
Det er en stor utstilling, med mer enn 170 kunstnere, og de kommer fra Australia, New Zealand, Nord- og Sør-Amerika og Sápmi. Både kunstnere og kuratorer er urfolk, noe som er synlig i utstillingen, sier omviseren. «Vi hører deres stemme», sier hun.
Ordet «stemme» er sentralt. Lenge har urfolk blitt undertrykt i sine egne uttrykk, i språket og måten å se på og forholde seg til verden på. Utstillingen viser frem historiene, preget av forvirring, sorg og undertrykkelse, og den viser frem sinne og kampånd. Det er skjønnhet også. I Australia-seksjonen er det knapt et menneske å se på bildene. Vi som deltok på omvisningen, ble enige om at her er det en stillhet og kraft som råder. Den australske ørkenen trer frem gjennom prikkemaling i forskjellige jordfarger.
Rett på stemning
Omviseren vektla aktivismen. En av salene har faktisk fått tittelen Aktivisme, og da er det mer eksplisitte uttrykk for motstand vi ser. Jeg tenkte, en smule fordomsfullt, at det temaet er kanskje noe de ikke kommer til å gå inn på i Kunstøyeblikket.
Men hvorfor tenkte jeg det? Hva tenkte jeg i det hele tatt at man serverer mennesker med demens?
For en del år siden leste jeg boka til tidligere professor i statsvitenskap Thomas Chr. Wyller, En dements dagbok, der han forsøkte å vise hvordan han opplevde og oppfattet sin egen sykdom. «Hvordan kan jeg vite hva jeg har glemt? Ja, overhodet huske at jeg har glemt noe?» spør han. Han understreker egen passivitet, forteller om gråteanfall og manglende engasjert interesse. Knagger forsvinner i samme øyeblikk som man fester noe på dem, og kanskje er det derfor bare stemning som står igjen?
Anspach og Breistein fortalte meg før gruppen kom, at selv om deltakerne glemmer hva de har vært med på, kan de, når de sitter og oppsummerer over en kaffe etterpå, kjenne at de har en god følelse i kroppen. Og omviserne beveger seg rett mot stemning, tør jeg påstå. De drar oss alle inn i både forståelse og særlig stemning. De forteller at de går ut fra en metodikk, og det betyr her dialogbasert. Jeg blir imponert over hvor imøtekommende alle omviserne er, og hvor mye de tilfører denne metoden med å være svært lydhøre, engasjerte og bevegelige i både kropp og mimikk. Er alle omvisere fra Bergen slik?
Begynner i det konkrete
Metoden går ut på å samle inn svar først. Det begynner i det konkrete og med detaljene, i svarene på spørsmålet om hva det er vi ser. Så får gruppen enten flere spørsmål umiddelbart, eller det kommer tilskudd av informasjon. Sakte, men sikkert bringes vi inn i en forståelse av det enkelte kunstverket, som her også vil si å få en forståelse av kulturen og dermed også den smerten som all undertrykkelsen av disse kulturene har ført til.
Det kan bli ganske sterkt, og mens jeg satt der på krakken, ble jeg rørt to ganger.
Først helt i begynnelsen, når Siri Breistein foran en lavvo-skulptur varmet gruppen opp til deltakelse: «Alle våre erfaringer tar vi med oss inn i det å se på kunst. Alle kan delta. Det hjelper å være nysgjerrig, å tørre, å våge.»
«Hun har vunnet»
Den andre gangen er når vi har snakket om hvordan den stolte damen har et så godt blikk, og vi er i gang med å nærme oss et svar på hvorfor hun står slik, med den ene hånda i været. Hva er det som har skjedd? Vi er i aktivismeavdelingen. «Hun har vunnet», sier en i gruppen, og med det svaret blir vi ledet mot omgivelsene kvinnen står plassert i. «Det er et fantastisk landskap», sier Breistein, og siden hun er kunsthistoriker og derfor kan noe om perspektiv og proporsjoner, understreker hun hvordan bildet gjør kvinnen så stor i dette landskapet. Hun blir like stor som det landskapet hun i lang tid har kjempet for – mot et amerikansk gruveselskap – og nå endelig har vunnet.
«Det er en enorm kraft i dette bildet», sier Breistein, og jeg sitter og tenker at det også er ganske kraftfullt med denne sakte oppbyggingen vi har vært med på, fra detaljene og det enkle til vi sitter der med en hel fortelling. Også det er som et kunstverk? Omviserne henter liksom frem farger og tøybiter fra sitt publikum, får det vevd inn i en fortelling, eller får det til å bli en fortelling.
Tar del i mening
Dette får de til ved å satse seg selv, og selvsagt ved å vite at kunst kan treffe. De viser med hele seg hvor viktig de synes dette er. Det er metode, men også noe vi kan forstå som en måte å forene et engasjement, en kjærlighet og en tro på – og en tanke om at det går an å dele alt dette. De gir den andre muligheten til å se og å uttrykke hva det er de ser, og på den måten klarer de å få både den som ser og det som blir sett, til å være noe betydningsfullt.
Dette er å ta del i mening. Det er det som blir så rørende.
Å lide av demens innebærer jo å gli inn i noe mer og mer lukket, mens her, for en stakket stund, kommer de ut i et stort, åpent landskap.
Mange av de besøkende kommer igjen flere ganger, kanskje i lang tid. Til de en dag ikke kommer mer. Så kommer det nye. Og på Kode i Bergen kommer det hele tiden ny kunst. Det er 270 verk på denne utstillingen, den er en av de første utstillingene som tar for seg urfolkskunst i så stort omfang og mangfold. Siden vi bedrev dypdykking, rakk vi ikke mer enn seks–sju den ene dagen og så kun fire den neste. Men det er også alt som skal til for å få en god følelse i kroppen. Jeg merket det, jeg også, lenge etterpå.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 1 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Les mer:
Se hva som skjer: Et inspirerende trekantdrama
Se hva som skjer: Gøy med angstfylt kunst
Andre kronikker og debattartikler
Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
