Det første som treffer øynene mine er de blågrønne bølgene som glitrer mot det rødmalte treverket. Lyden av vann i bevegelse skyller inn over ørene mine og det lukter sjø når jeg trekker pusten. Jeg er ute på havet og det er magisk. Jektefartsmuseet i Bodø er en umiddelbart fengende og flersanselig opplevelse. Riktignok er «bølgene» projisert video, «sjøen» er et lydspor som går på repeat over høyttaleranlegget og sjølukta kommer fra museal tørrfisk, tau og treverk. Likevel er det nettopp denne iscenesettelsen som løfter oss ut av våre egne tanker og inn i historiefortellingens scenografi. Og dette er historien om Anna Karoline.
Den ultimate utstillingsopplevelsen?
Hovedattraksjonen i utstillingsopplevelsen er jekta Anna Karoline. Hun er omringet av eldgammel natur og flunkende ny arkitektur. Det nyåpnede Jektefartsmuseet er perfekt plassert i landskapet og Anna Karoline er perfekt plassert i museet – hvilende på solide bjelker fra gulvet strekker hun seg helt opp til de siste centimeterne i bygget, før taket som dekker den store utstillingshallen. Umiddelbart føles det som den ultimate utstillingsopplevelsen, jekta er gjenreist, nytt bygg, ny kafé og ny utstilling. Hun er et unikt kulturminne og museet er hennes. Men hva med resten av innholdet i utstillingen? Utfordrer de sjangeren maritimt museum eller lener de seg mer på tradisjonelle utstillingsteknologier og fortellergrep?
Betydningsfull jektefart
Norgeshistorien er full av jektefarere. Noen kom hjem og noen ble tatt av havet. Det kan virke som om selve jektefarten, som en del av norsk kulturhistorie, også forsvant ned i dypet. Ikke mange av oss ofrer denne 400 år lange tradisjonen mange tanker, selv om Jektefarten var handelens livsnerve i Nord-Norge i hundrevis av år. De store, åpne farkostene fraktet tørrfisk, tran, klippfisk og sild til byene lengre sør. Derfra fant varene veien ut i verden, som del av et globalt handelsnettverk. I bytte tok jektemannskapet med seg mel, sukker, salt og andre varer tilbake til nord. Det er estimert at det ble bygget rundt 3000 jekter gjennom historien, og flere hundre av dem seilte hvert år. Jektefarten opphørte, de nordlandske fartøykonstruksjonene ble ikke bygget lenger og båtene forsvant, men som Bjørn Tore Pedersen skriver i den nyutgitte boken sin, «Jekta – eventyrets farkost», så fantes det likevel én igjen; Anna Karoline i Bodøsjøen. Hun skulle få tilbake sin verdighet gjennom et museum, og med det skulle jektas betydning og innsats for landet vårt bli allmennkunnskap.
Anna Karoline er derfor utstillingens midtpunkt, og rundt henne kranser tre åpne etasjer der publikum beveger seg oppover ramper og dypere inn i den maritime historiefortellingen. Vi presenteres for 32 «stasjoner» med vegghengt tekst, fotografier og video, kart og gjenstander. Alle «stasjoner » er nummerert så du vet hvordan fortellingen henger sammen. I tillegg til den store utstillingssalen er nok et utstillingsrom, med mange formidlingsmuligheter og tydelig ment for et yngre publikum. Her er scenografien annerledes, med båtkonstruksjoner, fotografier på store tekstiler og lyddusjer hengende i taket. Håndverket med gjenreising av jektene, farge- og materialbruken, tekstene, det grafiske uttrykket, lyssettingen og lydene – alt er gjennomtenkt, solid og flott utført.
Er utstillingen aktuell?
Utstillingen bekrefter – mer enn den utfordrer – hva et museum er: Utstilling = historie gjennom gjenstander + tekst. Men holder det å fortelle historien om hvordan det var i gamledager? For mens jeg beveger meg gjennom fremvisning av tidkrevende tauverk, kartverk over politiske handelsavtaler og jektefartens suksesshistorier og katastrofer er det én tanke som vokser seg større og større; Hvordan gjøres innholdet relevant for min samtid? Satt på spissen – hvordan angår dette meg? Temaer som migrasjon, transport, teknologi, mat og havbruk kunne vært løftet fram. Men jeg finner ikke stedet der fortiden og nåtiden møtes, og jeg møter ikke spørsmålet om hva det er viktig at vi tar med oss inn i fremtiden av jektetidens ting og tankegods?
Det er ca 10 år siden de første samtalene om et jektefartsmuseum først startet mellom Bodø kommune og Nordlandsmuseet. Bevilgende myndigheter kom på banen og et forprosjekt ble opprettet. De samme myndighetene uttaler gjennom stortingsmeldinger at museer skal være «relevante aktører i samfunnet». Forrige stortingsmelding, altså Stortingsmelding 49 (2008-2009) «Framtidas museum» sier blant annet at:
«Det er et overordnet mål at museene gjenspeiler det samfunnet de er en del av. Museene er viktige premissleverandører i et moderne demokratisk samfunn og skal ha en aktiv samfunnsrolle.»
Noen museer vil nok kjenne dette kallet sterkere enn andre, og ønsker å være de som setter agenda. Enkelte utstillinger er direkte politiske i sitt budskap. Selv om ikke dette er Jektefartmuseets uttalte ambisjon, savner jeg likevel en aktualisering av fagstoffet og at museet løfter blikket.
Må utstillingen være aktuell?
Jeg møter meg selv i døra: Mens jeg er i utstillingen overhører jeg en av omviserne si til en gruppe: «Vi er en del av et land vi ikke lenger kjenner.» Og ja, det stemmer nok. Jeg bor i et land, mitt land, men jeg kjenner ikke min egen historie. «Hvis vi ikke bygger et museum vitner det om kulturforakt, åndelig fattigdom, inkompetanse, uvitenhet og mangel på elementær forståelse for betydningen av vår egen historie.» skrev Bjørn Tore Pedersen i boka si om jektefart.
Er jeg historieløs? Er det publikum det er noe galt med? At vi ikke ser en egenverdi i å lære historie og at vi alltid vil at noen skal aktualisere den for oss?
Jeg vet ikke. Og selv om utstillingen ikke byr på kritiske eller provoserende perspektiver, eksperimentelle fortellergrep, utstillingsteknologiske nyvinninger eller aktualisert kulturhistorie, så er den fylt til randen med spennende historie, ukjente fortellinger og bunnsolid håndverk. Den kan også oppleves på mange ulike måter; enten du vil la deg forføre av de sanselige opplevelsene eller fordype deg i de flerfoldige fagkunnskapene. Utstillingens innhold er elegant, grundig og helhetlig presentert, og det hersker liten tvil om de involverte parters fagkunnskaper om Anna Karoline og tiden hun levde i.
PLUSS: Fremvisningen av jekta med kombinasjonen av lyd, lys og lukt gi en flott opplevelse.
MINUS: Mangel på aktualisering av maritim historie.
ANMELDT: Jektefartsmuseet i Bodø
Åpnet 22. juni 2019
Prosjektleder: Erika Søfting
Utstillingdesign: Kvorning design og kommunikasjon
Bygg totalentreprenør: Fauskebygg
Restaurering av jekta: Hardanger fartøyvernsenter
Anmeldelsen er hentet fra papirutgaven av Museumsnytt (nr. 1-2020). Kontakt redaksjonen for abonnement til kr. 300,- i året.
