Et museum med en bunker
Stjørdal museum ligger på Værnes, et par kilometer utenfor Stjørdal sentrum. Museets område utgjøres av en etablert bygate, den gamle prestegården og dens historiske hage hvor en bunker ligger nedgravd. Bunkeren har beskjeden størrelse og består bare av en gang og to små rom. Den har i årevis ligget som et svart hull i museumshagen, uten noen formidling eller kontekstualisering.
Men hva gjør man med en bunker i en historisk hage? Formidler krigshistorien, gjerne med et lokalt tilsnitt?
Omgitt av konflikt
På Stjørdal museum valgte vi en helt annen tilnærming. Museet og Stjørdal sentrum ligger bare noen hundre meter fra forsvarets garnison Værnes. Her er Heimevernet og Luftforsvaret til stede, i tillegg til hovedkvarteret for Vertslandstøttebataljonen. Situasjonen skaper et paradoks: Forsvaret og militærvesenet er noe samfunnet holder seg med for å sikre seg, for å skape trygghet.
Samtidig er det sterke militære nærværet direkte årsak til at garnisonen og Stjørdal er et åpenbart mål dersom det skulle komme til åpen krig en gang i framtiden. I denne ubalansen mellom trygghet og trussel lå spiren til formidlingsprosjektet i bunkeren på Stjørdal museum.
Kunne vi bruke den lille bunkeren vår til å si noe grunnleggende om hvordan det påvirker mennesker å være omgitt av konflikt? Hvilke tanker gjør folk seg i møte med militærvesenet, og hvem kunne si noe om forholdet mellom trygghet og trussel som ligger i militært nærvær?
På begge sider av geværet
Veien var kort til å snakke om og med folk som måtte begi seg ut på flukt på grunn av militær konflikt. Det har aldri vært flere flyktninger i verden enn nå. Noen av de flyktningene Norge tar imot, er bosatt i Stjørdal. Vi ønsket også å involvere den parten som representerer det militære. Norge sender hvert år ut soldater i fredsbevarende tjeneste, noen av dem har Værnes garnison som utgangspunkt.
Soldater og flyktninger i samme prosjekt? Vi var overbevist om verdien av å få fram ulike perspektiv på militær tilstedeværelse, men vi så også for oss en endeløs rekke med vanskelige situasjoner som kunne oppstå underveis. Ville vi stå i fare for å retraumatisere flyktningene? Ville vi presse soldatene inn i ubehagelige situasjoner?
Soldater og flyktninger. Og museumsfolk
Vi ville bruke samskaping som metode og reflekterte over mulige utfordringer ved det. Vi var oppmerksomme på problemer knyttet til språk og til skjevheter som av ulike grunner kunne oppstå mellom de enkelte deltakerne.
Det var en lang prosess å finne deltakere. Integreringstjenesten i Stjørdal ble tidlig involvert og bidro til å gjøre prosjektet kjent blant dem vi ville nå. Seks interesserte flyktninger møtte til uforpliktende informasjonsmøte på museet. Alle var menn fra Den demokratiske republikken Kongo og fra Ukraina, to kongolesere og to ukrainere deltok hele veien. Gjennom veteranforeninger fikk vi kontakt med to soldater som var interessert i å delta.
Museets prosjektgruppe skulle delta i prosjektet på lik linje med eksterne deltakere. Gruppa besto av Museene Arvens spesialrådgiver samfunnsdialog Insa Müller, kunstneren Linn Halvorsrød og oss to undertegnede. Kunstneren var svært viktig for prosessen. Ettersom vi snakket ulike språk i gruppa, bidro kunsten med noe universelt som gjorde oss i stand til å kommunisere, uavhengig av forskjellige talespråk. Det er også noe egalitært i å jobbe kunstnerisk, det tar bort fordelene/posisjonen vi på museet ville hatt om vi inviterte deltakerne til å lage en museal utstilling. Dessuten åpner det for samtale, refleksjon og kreativitet. Linn har gjennom eget kunstnerisk virke og fra sin stilling ved Trondheim kunstmuseum erfaring med mange ulike uttrykksformer og er god til å jobbe i prosess med flere deltakere.
Vi gjennomførte totalt seks samlinger. De to første handlet i hovedsak om å bli kjent og etablere oss som ei gruppe med felles forståelse for prosjektet. Tredje og fjerde samling brukte vi på å skape forståelse for kunst som uttrykksform og til å lære oss å skape noe sammen. Vi samarbeidet om å tegne hverandre. På en felles tur til Falstadsenteret brukte vi krigsfangeleiren som utgangspunkt for samtale og laget skulpturer. I de to siste samlingene avgjorde vi hva vi ville gjøre i bunkeren, og arbeidet konkret mot en kunstinstallasjon.
Hva var det vi lagde?
«Sometimes we all need to hear words of comfort.» Setningen ble ytret av en av deltakerne, og den var forløsende. Til neste samling skulle alle tenke over og ta med seg beroligende, trøstende ord fra personlig erfaring eller kulturell bakgrunn – ord som kunne sies til et menneske i nød. Det var fritt fram for den enkelte å velge språk å formidle sine ord med. Språk som swahili, ukrainsk, tysk, engelsk, norsk og norrønt er nå å finne i bunkeren. Ordene, setningene og tekstene vi hver av oss hadde valgt, ble lest inn på lydopptak som Linn bearbeidet. Sitatene ble i tillegg skrevet på veggene nede i bunkeren. Skrift og lyd utgjør til sammen en lydinstallasjon.
På grunn av det fuktige klimaet i bunkeren regner vi med at skriften med tiden vil forsvinne. Noe er allerede i ferd med å bli borte. Lyden er der uansett.
Kunstverket «Trygg eller truet?» minner besøkende på at rundt oss i verden er det mennesker som er ekstra sårbare, som søker beskyttelse, og som trenger at noen bidrar til at de finner trygghet igjen. Det er en påminnelse om at vi alle kan være medmennesker.
De ubehagelige spørsmålene
Samskaping i den formen vi hadde valgt, innebærer høy grad av involvering fra deltakerne i prosess og produksjon og utfordrer museet på å gi slipp på kontroll. Vi ville at deltakerne skulle være med på å forme bunkeren for å gjøre den relevant for andre besøkende. Det er første gang Stjørdal museum jobber sammen med deltakere på denne måten. Prosessen har vært både givende og lærerik, og vi er stolte av resultatet i bunkeren.
I etterkant må vi likevel tørre å se på egen prosess med et kritisk blikk. Vi må stille de litt ubehagelige spørsmålene for at vi skal utvikle egen praksis framover: Ble samtalene grundige nok? Hva vil vi gjøre likt, og hva vil vi endre neste gang vi gjennomfører et lignende prosjekt? Til tross for alle intensjoner om å unngå skjevhet: Fikk deltakerne deltakelse «nok»? Ble sentrale beslutninger tatt i plenum?
Ideen om å ha lyd som et sentralt element i den kunstneriske utformingen kom tidlig, og valg av en kunstner som hadde jobbet mye med det uttrykket, åpnet for at prosjektet ville gå i den retningen. Var det helt reelt da det ble presentert som en åpen prosess for deltakerne å avgjøre hvordan bunkeren skulle utformes? Her tror vi svaret kan være både ja og nei, og kanskje er det viktigere å reflektere over hvordan vi gjennomførte prosjektet, enn å finne et eksakt svar.
Veldig bra bunker?
Sitter vi igjen med en bunker som sier noe om vår samtid? Det var et mål fra tidlig i prosjektet. Underveis ble det en intern vits i deltakergruppa at målet var å lage en «veldig bra bunker». Fikk vi det til?
Mange besøkte «Trygg eller truet?» i sommer. Enkelte fortalte om gåsehud og gråt i bunkeren. Ikke alle klarte å bruke lang tid i rommene, «det ble for mye». Mange ga uttrykk for at de satte pris på at museet tok opp denne tematikken. Andre kikket nysgjerrig inn gjennom døra, men gikk opp igjen. Bunkeren og installasjonen var kanskje ikke hva de hadde forventet seg. Svært få tilbakemeldinger har vært direkte negative. Det vi ser, er at bunkeren berører mange av dem som besøker den.
Og dette er vi helt sikre på: Perspektivene flykningene og soldatene har delt med museet, har bidratt til en større troverdighet i det som blir fortalt i bunkeren.
Les flere presentasjoner av spennende museumsprosjekter.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 4 24, der temaet er de store museumsprosjektene. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
