Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
ReportasjeRomantikk og rasisme

Romantikk og rasisme

12. januar 2025 markerte los gitanos, spanske romer, at de har vært 600 år i Spania. Et lite museum i en fjellhule forteller om undertrykkelsen de er blitt utsatt for. Det er kunnskap den spanske befolkningen får lite av andre steder.

Museum har tatt turen til den høytliggende bydelen Sacromonte i den sørspanske byen Granada.  Et kompleks av hvitkalkede huler er gravd ut inne i åsen med utsikt til middelalderpalasset Alhambra. Noen av hulene er folks hjem, andre er restauranter og flamencobarer.

Vi er her for å besøke de to hulene som rommer «Det etnologiske museet over ‘la mujer gitana’ (sigøynerkvinnen, red. anm.)»

– Vi bruker ikke ordet «romfolk» eller «romer», men kaller oss selv gitanos (sigøynere) med stolthet, sier museumskoordinator Loli Fernández.

Fernández forklarer at hulemuseet ble opprettet for at los payos (den øvrige spanske befolkningen) skulle bli kjent med romenes historie, språk og kultur.

– Folk kommer hit med fordommer, men når de går har de fått en ny forståelse og kunnskap.

UTSIKT: Fra gitanosmuseet er det strålende utsikt over bydelen Sacromonte og maurerpalasset Alhambra. Foto: Trond Ola Tilseth

Kvinnekamp på hjemmebane

Loli Fernández har slåss for romenes, og spesielt kvinnenes rettigheter, siden 1980-tallet. I 1990 var hun med på å opprette en interesseorganisasjon for romkvinner, Asociación de Mujeres Gitanas Romina.

Mens likestillingskampen for spanske kvinner generelt lå noen år bak resten av Europa, lå den enda lenger bak for «las gitanas»

– Kvinnene våre var undertrykte og hadde mye å lære både om familieplanlegging, vaksiner og prevensjonsmidler. Blant gitanos ble det sett på som en skam å ha en datter på universitetet. I dag er det helt motsatt, i stor grad på grunn av den kampen vi i organisasjonen valgte å ta, forteller Fernández.

Organisasjonen inviterer skoleklasser til å komme inn i museet. De inviterer også seg selv ut til skolene, for å spre kunnskap.

– Selv om det står i læreplanen, så undervises det i praksis ikke om vår kultur i den spanske grunnskolen, sier hun.

INITIATIVTAKEREN: Loli Fernández var i 1990 med på å opprette en interesseorganisasjon for «sigøynerkvinner». I dag er hun museumskoordinator. Foto: Trond Ola Tilseth

Knitrende leirbål

Det er fort gjort å falle i romantikkfellen når man tenker på spanske romer. Filmer, sanger og kitch-kunst har gitt oss en type kollektive bilder av mørke skjønnheter, som danser med flagrende kjoler ved knitrende leirbål, akkompagnert av hattekledde gitarister med sigarett i munnviken.

Og sant å si blir ikke disse stereotypiene helt knust av hva som møter oss på huleveggene i museet i Sacromonte. Både hattene, de fargerike kjolene, hestekjerrene, dansen og livsgleden er representert på bilder, tegninger og et leirtablå av små dukker i plastilina.

Så er det da heller ikke positive og romantiske fordommer Fernández og hennes kollega, museumsguide Andés Giménez, er opptatt av å fjerne.

I en nasjonal spørreundersøkelse sier 40 prosent av befolkningen at det ville ha plaget dem å ha en gitano som nabo.

– Dette er ren og skjær rasisme, sier Giménez.

KJENTE SYMBOLER: Flamencoen med sine gitarer og tradisjonelle kjoler, samt presentasjon av kjente artister har fått sitt eget rom i hulemuseet. Foto: Trond Ola Tilseth

Myter og motstand

Sett utenfra virker det som den spanske majoritetsbefolkningen har et elsk/hat-forhold til sine egne romer. Rasismen og fordommene ligger dårlig skjult under overflaten. Mytene som har fulgt romene siden de kom til Europa på 1400-tallet er her fortsatt: At de er mer kriminelle enn andre, at de er uinteressert i utdanning, at de er skitne og ikke har lyst eller evne til å tilpasse seg resten av samfunnet. Uttrykket «se ut som en gitano» er en del av det spanske dagligspråket, og brukes i betydningen «se uordentlig/ustelt ut».

Giménez legger til at diskrimineringen også er tydelig i forbindelse med jobbjakt.

–  Hvis du har et typisk gitano-etternavn eller adresse i en typisk gitano-bydel, så ringer de deg rett og slett ikke.

Forfølgelsen av spanske romer har en lang og vond historie, og hatet er ikke borte.

Måtte rømme fra landsbyen

En grytidlig torsdagsmorgen i oktober 2023 klatret fotballspilleren Álvaro Prieto opp på taket av et tog på Santa Justa-stasjonen i Sevilla. Han falt mellom to vogner og ble drept av et elektrisk støt. Det tok ikke lang tid før ryktene begynte å gå på nettet om at han var blitt forfulgt av en gruppe romer fordi han skulle flørtet med kjæresten til en av dem. Flere nasjonale TV-kanaler videreformidlet ryktene, som senere skulle vise seg å være helt grunnløse.

Året før ble en dørvakt i den sørspanske landsbyen Peal De Becerro knivstukket og drept. Fire menn av romslekt ble pågrepet og siktet for drapet. Hendelsen førte til at voldsomme opptøyer. Rundt to tusen av byens drøyt fem tusen innbyggere tok til gatene. Ut over kvelden utartet det. Mange av demonstrantene veltet biler og utførte hærverk på boligene til romfamilier som livredde rømte fra landsbyen.

Men samtidig som avisenes kommentarfelt flommer over av stygge kommentarer mot romer, er spansk populærkultur nært knyttet til romsk kultur. Det klareste eksempelet er flamenco, som ble til i møtet mellom gitanos, maurere, jøder og kristne i middelalderen.

Musikkstilen selges i dag til turistene som noe av det mest typiske av spansk kultur ved siden av tyrefekting og paella. Men i dag er de aller fleste sangerne, danserne og gitaristene i Spania romer.

GLEDE OG SORG: Los gitanos har lidd mye gjennom 600 år i Spania. – Vi uttrykker både glede og sorg gjennom musikken, forklarer museumsguide Andrés Giménez. Foto: Trond Ola Tilseth

Den forbudte dansen

På den ene huleveggen i museet henger et titalls bilder av kvinnelige dansere fra Sacromonte. Bydelen har sin egen flamencodans, kalt La Zambra. Den utføres med bare føtter, blusen knyttet under bysten og det lange skjørtet festet i hoftehøyde med brede folder for å få det til å sveve i luften. På 1600-tallet var dansen forbudt fordi kong Felipe II ville utrydde enhver kultur som gikk på tvers av katolisismen.

– Men dansen overlevde gjennom århundrene. Takket være modige kvinner, sier Andrés Giménez.

Gitano-kulturen fusjonerer også med majoritetskulturen når den store folkefesten El día de la cruz, Korsets dag, går av stabelen i mai. Da kler spanjolene seg i det de kaller «trajes de gitano» «gitanodrakt», som har omtrent samme status som bunaden i Norge.

PÅ MARKEDET: De aller fleste av gitanos i dagens Spania jobber med salg på markedet. I tillegg til frukt og grønnsaker, selger de tradisjonelt håndverk som kurver og kokekar. Hånden symboliserer evnen til å spå i fremtiden. Foto: Trond Ola Tilseth

Elvis og Chaplin

Museet viser frem spanske og internasjonale kjendiser av romslekt. Blant disse er både Charles Chaplin, Mor Teresa og Elvis Presley, maleren Lita Cabellut, sangerinnen Esperanza Fernández Vargas, eller designeren Juana Martin. Videre inn i hulen finnes tradisjonelle kjøkkenredskaper, en introduksjon til «gitano-horoskopet», flamencoinstrumenter og klesdrakter.

– Gjenstandene vi har her har ikke så stor verdi i seg selv. Det er historien vår som vi er opptatt av å få ut, ikke bare til andre gitanos, men også til resten av samfunnet, sier Loli Fernández.

Hun forteller at museet har et sted mellom 4000 og 5000 besøkende i året.

FLERE ROLLER: Justo Fernández jobber som museumsguide, og er også musiker og organiserer forskjellige musikkrelaterte prosjekter med romske-ungdommer i marginaliserte bydeler. Foto: Trond Ola Tilseth

Avskåret tunge

Vår guide Andrés Giménez forteller at romene også ble forbudt å snakke sitt eget språk, og truet med strenge straffer om de ikke respekterte denne loven.

– Det endte med at det opprinnelige språket ble nærmest utryddet. Ingen ville risikere at de selv eller barna deres skulle få tungen skåret av.

Mange brukte likevel romaniord når de kunne stole på dem de var sammen med. Dette resulterte i blandingsspråket «caló», som fortsatt eksisterer i dag.  Det minner om spansk i grammatisk oppbygging og vokabular, men har også en stor andel ord på romani. Det er uvisst hvor mange av Spanias rundt 750 000 gitanos som snakker blandingsspråket i 2025.

– Faren min var opptatt av at vi skulle lære en del ord på caló. Vi snakker det ikke daglig, men vi prøver å gjenopplive språket ved å arrangere kurs, opplyser Loli Fernández Fernández.

Måtte oppgi nomadelivet

På nettsiden til Det virtuelle museet for gitanofolket i Catalonia fortelles det om hvordan spanske romer i 1499 fikk en frist på 60 dager til å «bosette seg under en herre og ta et fast yrke».  Hvis de fortsatte sitt omstreifende liv, skulle de straffes med hundre piskeslag og eksil, og om det ikke hjalp skulle de få ørene skåret av. Med tiden ble de spanske romene dermed like stasjonære som majoritetsbefolkningen.

Gitanos som bodde i Granada, slo seg ned i Sacromonte. Etter en katastrofal flom på 1960-tallet raste flere huler sammen og mange tusen av beboerne ble hjemløse. De fleste ble tvangsflyttet til andre bydeler i Granada av myndighetene.

Resultatet er at i dag er ikke lenger flertallet av Sacromontes innbyggere romer.

– Det var likevel naturlig å etablere museet vårt i Sacromonte, som rommer så mange århundrer med gitanohistorie, forteller Loli Fernández.

600 ÅR I SPANIA: «Juan fra Lille Egypt» er den første rom som har etterlatt seg skriftlige spor i Spania. Juan fikk et reisepass av Kong Alfonso av Aragón, som ga Juan og hans følge kongelig beskyttelse under sine pilegrimsreiser i den kristne delen av Spania.  Passet varte i tre måneder fra registreringsdatoen, den 12. januar 1425. Kilde: Det spanske kulturdepartementet

FAKTA // Spanske lover mot gitanos

I Spania ble det mellom 1499 og 1783 utstedt mer enn 250 formelle vedtak rettet mot landets romer. Disse inkluderer fengsling basert på etnisk herkomst, tvangsarbeid i gruver og på galeier, omplassering av barn og internering. Her er et lite utvalg:

1499: Gitanos fikk en frist på 60 dager for å bosette seg under en herre og ta et fast yrke, under trussel om hundre piskeslag og eksil.

1594: Påbud om å skille «menn og kvinner for å oppnå utryddelse av gitano-rasen»

1619: Utvisning av gitanos som fortsatte med sine skikker og tradisjoner under trussel om dødsstraff.

1745: Gitano-familier ble påbudt å bo adskilt fra hverandre.  Omstreifende gitanos skulle behandles som kriminelle.

1749: Mellom 12000 og 15000 gitanos over hele Spania ble arrestert og sendt i fengsel. Menn, kvinner, eldre og barn ble geografisk adskilt. Kvinnene ble internert og mennene tvunget til å utføre tvangsarbeid.

Kilde: Avisen El Mundo


Les også reportasjen fra det norske senteret Romano Kher.

Les flere reportasjer og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kan kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Forrige artikkel
Neste artikkel
Annonse
Annonser