Hvordan ville norske museer sett ut om ingen bevilgende myndigheter hadde brydd seg på la oss si fem år? Det er lov å drømme, men et slikt scenario blir nok ikke realisert med det første. Det er også forståelig at de som gir penger, ønsker å vite litt om hva de støtter. Men det kan de kanskje få uten en bunke skjemaer.
I 2023 satt Kultur- og likestillingsdepartementet ned et utvalg som skulle lage et forslag til hvordan man kan vurdere museenes arbeid på måter som «bygger kunnskap om sektoren i sin helhet». I februar kom resultatet: rapporten Metodisk opplegg for kvalitative, fagefellebaserte vurderinger av museene i Det nasjonale museumsverket.
– Skal bidra til en samtale
Utvalget har vært ledet av Ellen Aslaksen, direktør ved Aust-Agder museum og arkiv IKS (AAma) og tidligere bl.a. forskningsleder for Kulturrådet og dekan for Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO). Vi tok en prat for å forstå mer av forslaget.
– Det å gjøre noe med hvordan musene bedømmes, virker nødvendig, og det å legge til rette for kvalitative vurderinger virker klokt. Men er det ikke vanskelig å måle kvalitet?
– Det første jeg vil si til det, er at det er en veldig dårlig formulering, sier Aslaksen med et smil.
– Vi skal ikke måle noe som helst. Forslaget vårt skal bidra til en mer kvalifisert samtale om dagens utfordringer i museumssektoren og om ulike kvaliteter ved det faglige og organisatoriske arbeidet.
Aslaksen forklarer at hun er opptatt av at både de som blir vurdert, og de som bestiller vurderingene, skal få noe ut av arbeidet.
– Det er jo veldig lite penger til kunnskapsutvikling i kultursektoren, så når man skal i gang med å evaluere, må man legge det opp på en måte som også bidrar til økt kunnskap.
– Kunnskapsutvikling? Snakker vi ikke om vurderinger av museenes innsats?
– Slike vurderinger kan litt forenklet sagt ha tyngdepunktet mot kontroll eller mot kunnskapsutvikling. Min ambisjon da jeg gikk inn i dette arbeidet, var at de nye vurderingene av museene skulle bidra til å øke kunnskapen om museenes utfordringer og gi mening både for museene og for forvaltningen. Arbeidsutvalget ble fort enige om dette perspektivet, og vi gikk til arbeidet med stor entusiasme.
– Svakt grunnlag for dommene som felles
Det er lett å merke en frustrasjon over all rapporteringen i museumssektoren, forteller Aslaksen. Hun synes det er forståelig.
– Det kan føles som om man lever i et kontrollregime som gir lite tilbake til museene. Også grunnlaget for de «dommene» som felles i Kulturdirektoratets vurderinger, oppleves svakt.
Vi så fort at det metodiske i den eksisterende vurderingsmåten kan gjøres bedre.
Hun understreker at de ikke vil kvitte seg med all tellingen.
– Den tallmessige rapporteringen som gjøres, kan forbedres, men må ikke forsvinne.
– Vi trenger statistikk. Men de årlige vurderingene fra Kulturdirektoratet kan erstattes av metoden vi har foreslått. Her vurderes museene sjeldnere, og spørsmålet er mer åpent: Hvordan står det egentlig til? Vi tror det vil være verdifullt å snakke med fagfeller om sånt i et rom preget av tillit og interesse.
Komplekse institusjoner
– Norske museer er jo veldig forskjellige, det er ikke så lett å vurdere dem rettferdig?
– Ja, det er virkelig slående hvor komplekse museene er blitt etter museumsreformen, og dette opplever jeg at det er få som virkelig forstår konsekvensene av. AAma, der jeg jobber, har 15 eierkommuner og består blant annet av et forfattermuseum, et forsvarsmuseum, et hagebruksmuseum, et nytt moderne museums- og arkivbygg, et middelalderloft og folkemusikk og dans som er på Unescos liste over immateriell kulturarv, og det tar to og en halv time å kjøre fra den ene avdelingen til den andre. Og så sier bevilgende myndigheter at vi må prioritere. Ja, vi skjønner jo også det, men i prioriteringssituasjonen står vi i spagaten mellom statlige krav og lokale forventninger. Jeg har stor tro på at utvalgets forslag kan bli en anledning for de ulike forvaltningsnivåene til å forstå mer av utfordringene vi står i.
Aslaksen forteller at utvalget har brukt mye tid til å diskutere hvordan vurderingene skal legges opp, slik at de blir praktisk gjennomførbare. De har bl.a. foreslått at et museum vurderes ca. hvert femte år, og at vurderingene gjennomføres fylkesvis. Grunnlaget for vurderingene skal blant annet være besøk ved det enkelte museum.
– Noen mener at man ikke kan lære en konsolidert museumsinstitusjon godt nok å kjenne på én dag. Men vi tror at det vil fungere så lenge man har gjort godt forarbeid og sørger for å snakke med folk med ulike roller i organisasjonen. Her har vi lent oss på erfaringer fra lignende arbeid i universitets- og høyskolesektoren.
Ikke eksamen
– Men vil man få tak i de reelle forholdene? Om jeg hadde jobbet på museet som skulle vurderes, tror jeg at jeg hadde tenkt at jeg var oppe til eksamen, og at det gjaldt å holde maska og imponere.
– Ja, dette problematiserer vi. Museumsfeltet er vant til et ganske heftig rapporteringsregime, og folk er nok blitt ganske engstelige for å gjøre feil. Det lager ikke noe godt klima for en samtale om utvikling og utfordringer.
– Kommer det ikke også veldig an på konsekvensene? Det spiller jo ikke noen rolle hvor åpen og inspirerende en slik utviklingssamtale oppleves, om man mister bevilgningen etterpå.
– Ja, det er jo naturlig at folk vil tenke slik og være opptatt av hva dette skal brukes til. I siste instans blir det opp til departementet, men vi har vært tydelige på at dette ikke kan være noe verktøy for å bestemme størrelsen på bevilgningene. Da må museumssektoren ha litt is i magen og tørre å ha tillit til de ulike leddene i forvaltningsapparatet. Og det apparatet må ha en annen rolle enn den kontrollerende når de skal være sekretariat for et oppnevnt fagpanel.
– Krever øvelse
Sekretariatsfunksjonen vil bli viktig, påpeker Aslaksen. Den skal bistå de valgte fagpanelene i prosessen. Man kan ikke forvente at ansatte ved et museum sklir rett inn i rollen som fagfelle. Derfor mener hun sammensetningen i panelet er viktig. Antakeligvis bør man ha med noen som har erfaring med vurderingsarbeid i tillegg til museumsfaglig kompetanse.
– Det krever øvelse å se at det ikke først og fremst er resultatet som skal vurderes, men museenes arbeidsprosesser.
– Arbeidsprosessene er det verdt å reflektere over. De henger jo sammen med resultatene. «Hvorfor gjør vi akkurat dette, på akkurat denne måten? Og hvordan gjør vi det egentlig?»
Aslaksen fortsetter:
– Jeg har tro på at vårt forslag til vurderingsmetode kan utfordre oss i Museums-Norge på nye måter og bidra til å styrke den offentlige kunnskapen om museene. Metoden har potensial til å skape en sterkere tradisjon for å reflektere over og diskutere museenes praksis. Vi gjør jo ikke særlig mye av det ved museene, gjør vi?
Rapporten Metodisk opplegg for kvalitative, fagfellebaserte vurderinger i Det nasjonale museumsnettverket er laget på bestilling fra Kultur- og likestillingsdepartementet (KUD).
60 museer er omfattet av opplegget.
Sentralt i mandatet er at metoden skal bygge på fagfellevurdering og utføres periodisk.
En pilot starter opp fra høsten 2024.
Les også Museene er vurdert.
Denne saken står på trykk i Museum nr 2 24. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
