Bør Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur skille det å «være en arena for kunstneriske ytringer» ut fra «politisk aktivisme»? Sammen med styreleder Maria Moræus Hanssen, profilerer den nye direktøren Ingrid Røynesdal seg omtrent slik, i Aftenposten 6. mai. 14 ansatte ved Nasjonalmuseet kritiserer derimot det de kaller en «tru på musea som nøytrale arenaer» som kommer i «utakt med kunstfeltet», i Aftenposten 11. mai.
Omtrent det samme mener styret i Norsk ICOM, ved å bebreide ledelsen for «manglende og utdatert forståelse for museer som politiske samfunnsaktører», i Aftenposten 13. mai. Legger man merke til at museets første tid, under Karin Hindsbo, nå er kritikernes hovedkilde for positive eksempler, antyder debatten både konturene av en mulig annen innstilling hos den nye ledelsen, og muligheter til å få se litt dypere de prinsippene som har stått på spill i det offentlige ordskiftet om museet siden åpningen av den nye bygningen i 2022.
I «tydelighetenes» navn
Norsk ICOM går i sitt innlegg langt i å vesensbestemme museer som politiske, hvormed tilbakeholdenhet for eksempel om palestinernes sak per definisjon vil implisere stillingstagen for den andre part i Gaza-krigen. Her er energien høy, men i forbifarten kommer Norsk ICOM nokså ufrivillig til å røpe en distinksjon som for det første undergraver deres egen museumsdefinisjon, og som for det andre peker direkte mot det som har vært kanskje mest karakteristisk for det nye Nasjonalmuseet til nå. Dette forsvinner både bak dagens dikotomi «politikk» kontra «nøytralitet» og Hindsbo-fasens «kanon» kontra «kanonkritikk»:
Når det gjelder Máret Ánne Sárá ofte omtalte reinskalle-verk i vestibyleområdet (egentlig slett ikke ment for å vise kunst), er det ifølge Norsk ICOM «plassering [som] gjør museet til en geopolitisk aktør». Dermed er det innrømt at det er såkalt «tydelige plasseringer» – så åpenbart viktig for forrige direktør – som skal borge for museets politiske aktørstatus.
Men da vedgår man også implisitt at det fins noe annet, antagelig for nær det Røynesdal nå kaller «arena for kunstneriske ytringer» til at kritikerne vil ha det med i sitt museumsbegrep i det hele tatt: Rett og slett skikkelig kuratert utstillingsvirksomhet i lokaler som faglig sett er egnet for dette, ganske enkelt det museet hadde gjort hvis de for eksempel hadde satset på en skikkelig presentasjon av et kunstnerskap som for eksempel det til Maret Anne Sara.
Om ikke før, må tiden nå være inne til å se at det nye Nasjonalmuseets korte historie illustrerer mer enn det «politiske» som en del nå altså savner.
Den offentlige viraken omkring museet i åpningsfasen, hva annet gikk her som rød tråd enn den egentlig avgjørende forskjellen mellom det man kunne kalle å flagge «tydelige meldinger» av politisk og snarere identitetspolitisk slag – innendørs så vel som utendørs og også i media –, og rett og slett det å jobbe faglig med utstilling og samling?
De 14 kritiske ansatte mener nå at museet, ved å kle bygningen i ukrainske farger i februar 2022, viste «integritet i ein internasjonal konflikt». Men hvor dypt stikker egentlig en integritet som like gjerne kan beskrives som fullstendig safe sekundering av regjeringens og majoriteten plassering i det globale, blokkpolitiske landskapet? Var det samme integritet som kastet seg rundt under den berømmelige kontroversen om Christians Krohgs Leiv Eiriksson oppdager Amerika, da museet, oppskremt av begrepet kolonialisme, ikke ble enig med seg selv om annet at det måtte munne ut i nok en «tydelig markering» i vestibyleområdet?
Foto: Nasjonalmuseet / Annar Bjørgli
Forskjell på kunst og meningsytring?
Hvis man nå etterlyser mer av det «politiske» slik det var å se under Hindsbo, skylder man å spesifisere om man i det hele tatt anerkjenner forskjellen mellom kunst og meningsytring eller det å ta parti. Ønsker dagens kritikere at museet i enda større grad enn under Hindsbo skal overlate seg til den digitalt oppglødde offentlige kulturen for «tydelige beskjeder», og aner de ingen uro for hvor dette kan føre hen i det øyeblikk de politiske vinder snur?
Bryr kritikerne seg i det hele tatt om et slik begrep om kuratorisk faglighet som det er ytret bekymring om i andre sammenhenger de siste årene, og ser de at det kan være forskjell mellom museumsfaglighet og det å gi de tekniske medarbeiderne vannblemmer i hendene av stadig heising og firing både av kunst og flagg i «tydelighetens» navn?
«Autonomi» eller endog «nøytralitet»
Vi er mange som gjerne skulle sett en annen Israel- og USA-politikk, og som står for det med argumentasjon og valgseddel. Men hva må vi frykte – la oss si om ti år – å se på flaggstengene når politiske meninger og majoriteter veksler, ikke minst i den grad sansen for aktørstatus og flagging spiser seg inn på selve kunstbegrepet? Har vi ikke i det nye Nasjonalmuseets korte historie allerede fått illustrert hva sviktende sans for forskjellen mellom flagg og olje på lerret kan føre til, nemlig agering i et terreng av alternativer og posisjoner som premissene allerede er lagt for eksternt, og der «tydelighet» knapt lar seg skille fra værhane?
De misfornøyde 14 ansatte fortjener takk når de går til det som i dag tragisk nok er sakens kjerne: «Finst eigentleg nøytralitet i ei verd som brenn?» Så vidt jeg kan se, må det retoriske spørsmålet besvares slik: Jo mer verden brenner, desto mer livsnødvendig er det å beholde soner såpass langt fra selve slagmarken og åstedene at vi kan fortsette å føle, vite og legge merke til mest mulig av det som skjer, og lodde dypere i det som førte hit.
Kunst, vitenskap og det intellektuelle er nettopp dette, som vi nølende pleier å gripe til ord som «autonomi» eller endog «nøytralitet» for å forsvare.
Det politiske er her fremfor alt muligheten til å la andre muligheter gå opp for oss enn de krigsstemningen reduserer verden til.
All blodig konflikt er også historien om folk som med egen kropp har stått inne for å fortsette å tenke, føle og historisere tross alt, og som med hele seg visste at dette var noe annet enn det som foraktfult klinger i ordet «nøytralitet» når det uttales av dem som tror på kamp i krigens forstand.
Les også: Kritikk for Gaza-håndtering
Les flere av Museums kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
