Som den observante leser har fått med seg, anmeldte vi Ibsen Museum og Teater (IMT) i Museum i nr. 4 2023. De fire studentkritikerne som besøkte museet sent på høsten i fjor, ble forvirret over grunnleggende ting som hvor inngangen var, og, i noe ulik grad, også utstillingens innhold og funksjonalitet. «Som en tur på Grand Café uten å ha blitt skikkelig mette», skrev de om opplevelsen. Med dette i tankene nærmet jeg meg inngangsdøren til IMT på den høytidelige åpningsdagen 27. februar. Ville jeg bli like forvirret?
Det må bemerkes at jeg arbeidet på Ibsenmuseet før og rundt Ibsen-året 2006 og er godt kjent med museet slik det fungerte før. Derfor var jeg ekstra spent på resultatet av ombygging, utvidelse og ikke minst komplett ny utstilling som har overtatt etter «Henrik Ibsen – Tvert imot» som sto til museet stengte i 2018.
«Jeg spørger helst» er tittelen på den nye utstillingen. Frasen er hentet fra diktet «Et rimbrev» som Ibsen sendte den danske litteraten Georg Brandes, og som han trykket i sitt tidsskrift Det nittende århundrede i 1875. Utstillingstittelen sender mine tanker til tvetydigheten i Ibsens dramatikk, samt tendensen til å «sette spørsmål under debatt» og unngå enkle svar og løsninger.
God stemning
En rød løper møtte oss utenfor inngangsdøra: Det viste seg at vi ikke befant oss på en liten åpning av to rom, men på en etterlengtet feiring av at museet igjen blir tilgjengelig for publikum. Direktør Nina Refseth ønsket velkommen i de fancy resepsjons- og butikklokalene, nå også med garderobe og toaletter i kjelleren (dette har riktignok vært tilgjengelig siden første juli). Vi kommer så inn i et amfi med rundt 130 sitteplasser; et egnet lokale til forestillinger, foredrag, debatter, konserter og konferanser m.m.
På åpningsseremonien leste unge skuespillere fra BULs teatergruppe Bergmanden på nynorsk, Kåre Konradi minnet bl.a. om skuespiller Knut Wigerts pionerarbeidet med Ibsens leilighet, mens Lars Lillo-Stenberg løftet forsamlingen med munter allsang av bl.a. «Vi vandrer med freidig mot», hvorpå man beveget seg «i høyden», dvs. opp den nye trappen.
Fra forvirring til forbedring!
«Jeg spørger helst» står det på veggen ved inngangsdøren i andre etasje, og jeg vil påstå at det ikke lenger er mulig å ta feil av inngangen til utstillingen. Vel inne i det første, helt nye rommet kan vi studere en tidslinje med Ibsens liv og diktning satt i historisk sammenheng, samt nye og gamle portretter, malerier og skulpturer med Ibsen i fokus.
Det andre nye rommet er nokså lite og smalt og fylt med montre med Ibsen-relaterte gjenstander: skrivesaker, briller, medaljer, ordensutmerkelser, førsteutgaver, skjeggrester (!) m.m. Utfyllende informasjon kan man få via en skjerm foran glassmonteren.
Scenografene er tydelig på ferde
Videre i utstillingen er «fordypningsrommet»; stedet der vi kan lese og høre om ti av Ibsen dramaer og velge å gå i dybden på disse. Det multimediale filmrommet viser fargerike, assosiasjonsfremmende, bevegelige bilder, som sømløst glir fra ett drama til det neste, fra vegg til vegg og også over gulvet. Hvilke stemninger får du? Hvor mange dramaskikkelser kjenner du igjen? Hvilke symboler fanger du opp? Kanskje noe kan knyttes til flere dramaer?
Rommet er preget av farger, impresjonistiske elementer, lyd, bevegelse, og symboler. Scenografene er tydelig på ferde: en fin visuell og auditivt spennende atmosfære å komme tilbake til etter omvisning, finne ny mening og diskutere nye detaljer i.
Romstruktur og publikumsflyt
De nyåpnede rommene hever publikumsopplevelsen fra en forvirrende labyrint til et funksjonelt og moderne museum. På åpningsdagen var det nokså fullt, men likevel god glid gjennom og rundt i utstillingen.
De ulike delene virket å utfylle hverandre med tanke på balanse mellom museumsgjenstander, kunst, plakater, tekst og multimedial teknologi. Varierte virkemidler benyttes for å nå ulike brukergrupper – for her skal jo både litteraturelskere, lokale barnefamilier, turister fra alle verdensdeler, Ibsen-forskere og elever fra Osloskolen få presentert noe som kan falle i smak.
I så måte er Ibsen-«relikvier» og pussige gjenstander nesten nødt til å skape undring, ganske sikkert også grøss og irritasjon? I kombinasjon med det sanselige filmrommet, og det informasjonstette fordypningsrommet, blir dette et lærings- og opplevelsessted som tar vare på minnet om personligheten Henrik Ibsen og hans litteratur – både samfunnskritikken og poesien. Lokalene er estetisk og funksjonelt oppdatert, de viser at museet er i utvikling – og for alle.
Videre planer
Prosjektansvarlig for utstillingen, fagkonsulent Bergljot Øyrehagen Geist, skryter av Folkemuseets ungdomsrådgivere, som har vært til stor inspirasjon. Hun forteller at det var de som kom med forslaget om å ha filmprojeksjonen i et større rom enn tidligere. Og slik ble det. Rådgiverne understreker på sin side at det var «kult å følge prosessen fra null og til slik utstillingen har blitt».
Lokalene er estetisk og funksjonelt oppdatert, de viser at museet er i utvikling – og for alle.
Etter hvert vil det også komme rullerende utstillinger i «minglerommet», forteller Geist. I dag fylles rommet av historiske fotografier i store formater av Ibsen, teaterplakater m.m. Rommet har både store veggflater og gulvplass og virker godt egnet til ulike kunst- og kulturaktiviteter.
Stadig mer aktivitet
Det fungerer helt fint å ha med barn ned i tre–fire års alder i museet, forteller Geist. Barna kan se på scenemodellene og undersøke de små tittehullene i utstillingsmontrene. Hun forteller at museets besøkende består av både turister og familier, men aller mest videregående skole-elever, og hun vil berømme alle lærerne som i stor grad faktisk underviser i Ibsens dramatikk, til tross for at det ikke lenger står i fagplanene at dette er nødvendig. Det vil bli stadig mer aktivitet: Fra 1. mai er IMT åpent alle dager, og det vil etter hvert arrangeres foredrag, opplesninger, debatter og konserter i salen.
En stor epoxyskulptur av Ibsen med små symbolske rekvisitter synlige gjennom materialet skal etter hvert plasseres ved inngangen til utstillingen og vil brukes assosiativt i formidlingen til ulike grupper, ikke minst til barn og ungdom. Den blir faktisk Norges største epoxyfigur, forteller direktør Nina Refseth. – Det blir spennende å se om den blir større eller mindre enn originalen: Ibsen selv var ikke så mye mer en halvannen meter høy.
Et museum for fremtiden
På spørsmål om hvorfor vi trenger et Ibsen Museum og Teater, svarer Geist at Ibsen skriver om det mellommenneskelige; hvor vanskelig det er å være et menneske – noe som aldri blir uaktuelt. Hun henviser bl.a. til diktet «Minnets Makt», som kan si noe om Ibsens eget syn på kreativitet – som noe lik en slags traumebearbeiding.
Diktet ble opprinnelig skrevet i Genzano i 1864 og utgitt første gang i Digte 1871. Her er det i en modernisert utgave, fra Samlede verker, Gyldendal 1995.
Hør, vet De hvordan en dyretemmer
får lært sin bjørn hva den aldri glemmer?
I en bryggerkjedel han binder dyret; –
så blir der tett under kjelen fyret.
Imidlertid han på positivet
spiller for bamsen: «Fryd deg ved livet!»
Av smerte knapt kan den lodne sanse;
han kan ikke stå, og så må han danse.
Og spilles siden den melodi han, –
fluks farer en dansende djevel i ham. –
Jeg selv satt en gang i kjelen nede,
Under full musikk og forsvarlig hede.
Og den gang brente jeg mer enn skinnet;
og det går aldri meg ut av minnet.
Og hver gang gjenklang fra den tid lyder,
det er som jeg bandtes i gloende gryder.
Det kjennes som stikk under neglerøtter; –
Da må jeg danse på verseføtter.
Jeg anbefaler et besøk i Ibsen Museum og Teater. Da kan man vurdere selv om det trengs et slikt, og om de sentrale ideologiske, politiske og psykologiske problemstillingene for enkeltmennesker og samfunnet som helhet på Ibsens tid fortsatt er aktuelle dilemma. Mitt svar er ja. Så kom og se hvordan IMT løser utfordringen med å løfte Ibsen inn i nåtiden.
Det blir svært spennende å følge museet videre; det er bedre rustet for den viktige formidlingsoppgaven enn noensinne.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ane Haukebø Aasland er lektor med tilleggsutdannelse, har hovedfag i litteraturvitenskap og er utdannet instrumentalpedagog fra Musikkhøgskolen. Hun har arbeidet i museumsfeltet blant annet som museumsvert/omviser i Hulda og Arne Garborgs heim Labråten på Asker museum og som fagkonsulent på Ibsenmuseet.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
