Mange krigshelter er hyllet for sin innsats i motstandskampen. Noe av motstanden som ble utført mot nazityskland, var mer lavmælt i sin form. Den har gjerne blitt forbigått i stillhet. Mye av det som skjedde ved Naturhistorisk museum i Oslo er godt dokumentert, selv om det er lite kjent.
– De holdt tett om dette etter krigen, mener senioringeniør Erik Rindal ved museet.
Kanskje skyldes det at enkelte av de ansatte i Botanisk hage var nazister? Kanskje skyldes det at studenter og professorer ble arrestert? Eller at de skjulte mat, elektronikk og våpen i kjelleren?
Rindal har ansvaret for arkivene ved museet og synes det er bemerkelsesverdig lite som er kjent fra perioden. Et kåseri, som motvillig ble skrevet av Alf Wollebæk, er en av de beste kildene. Kåseriet var en bestilling fra styret i Norske Naturhistoriske museers landsforbund.
– Det har ikke vært noen udelt behagelig fornøyelse å gjenkalle denne tiden i erindringen, skriver Wollebæk om krigsårene.
Wollebæk var zoolog og konstituert bestyrer. I kåseriet beskriver han hvordan han, og andre ansatte, etter beste evne forsøker å unngå at tyskerne skulle beslaglegge arealer i hagen eller noen av bygningene til krigsformål.
I tillegg var han redd for at tysk aktivitet skulle gjøre dem til et bombemål. Mye av dette motstandsarbeidet handlet om å skrive brev. Det mest interessante i kronikken er imidlertid noen få linjer om det aktive motstandsarbeidet – som ikke kan ha vært lett ettersom «grønnkledte» befant seg i hagen.
Sjefsgartneren anmeldte graffiti på Blindern
I museets veldige arkiver står Rindal med noen gulnede papirer i hånden. Han har gravd dem fram fra et gigantisk, rullende reolkompleks. Arkene vitner om en spent situasjon.
– Sjefsgartneren, Asbjørn Hagen, var nazist. Det gjaldt nok en del av de andre som jobbet i hagen også. På museet var de motstandsfolk, forklarer Rindal.
«Her hviler snart Quisling med hele hans forræderbande. Gid de må få det varmt i Helvete!» var teksten på graffiti på Blindern. Det ble for mye for Hagen og resulterte i en anmeldelse til politibetjent Einar Dønnum.
Botanisk museum var våpenlager
Til tross for at de hadde en slik nazist tett på, våget museumsansatte å drive motstandsarbeid. Spesielt under én ransakelse må Wollebæk ha hatt hjertet i halsen. Tyskerne stod nemlig oppå en kasse med ammunisjon:
– De tråkket opp på kassen uten å fatte mistanke om dens innhold, skriver han.
Zoologisk museum gjemte unna mat og elektronikk i sin egen kjeller – og våpen i kjelleren på Botanisk museum.
– Innviede visste bare at det var sanitetsmateriell, men de få og aller best innviede visste noe annet – det var nemlig våpenlager for hjemmefronten vår, skriver Wollebæk.
Den 7. og 8. mai 1945 rykket 60-70 motstandsfolk inn for å hente dem. I Botanisk museum var det også gjemt en hemmelig melding fra en i motstandsbevegelsen. Dette nevner ikke Wollebæk – kanskje visste han det ikke.
– Da vi skulle gå gjennom lavsamlingen for en del år siden, fant vi en melding gjemt mellom eksemplarene, forklarer Rindal. Meldingen beskriver hvem i motstandsbevegelsen som skal få beskjed dersom avsender blir tatt.
Nektet nazistene måker
Mesteparten av motstandsarbeidet var, slik Wollebæk beskriver det, knyttet til å stikke små kjepper i hjulene for tyskerne.
I begynnelsen av krigen ble museets samlinger besøkt av tyske naturvitere – bevæpnet med bajonetter og revolvere.
– Ja en av dem, dr. Putzig, en fuglespesialist fra Vogelwarterostten, hadde endog på forhånd, for å sikre seg adgang til museet, vebnet seg med en skrivelse fra naziminister Schancke (Dessverre forsømte jeg å få en avskrift av skrivelsen. Den inneholdt en ordre til museets bestyrer å om å vær så god å stå til tjeneste for den tyske doktor, med alt det materiale doktoren ønsket), skriver Wollebæk.
Dr. Putzig var ikke den eneste.
– I de første april-dagene 1940 hadde vi også besøk av dr. Frank ved Berliner-museet. Han kom tre dager på rad utelukkende for å se rosenmåker, som Berlinermuseet ikke hadde i sine samlinger. Han hadde greie på omtrent hvor mange eksemplarer vi hadde og maset svært. Han hadde tydeligvis fått i oppdrag fra Berliner-museet å skaffe disse rosenmåkene, men måtte nøye seg med besked om at han kunne komme tilbake til saken når krigen var slutt. Jeg tror ikke han gjør det.
– Hverken Putzig eller Frank har vi senere hørt noe til. Begge ble sendt til Finland, fortsetter Wollebæk.
Det er ikke uten grunn at tyskerne var spesielt interesserte i akkurat disse måkene.
Amundsen og rosenmåkene
Rosenmåkene ved Naturhistorisk museum har en tilleggsverdi som kulturhistoriske objekter. Mange av dem er skaffet av Fridtjof Nansen og Roald Amundsen på deres ekspedisjoner i nordområdene.
Amundsen hadde egenhendig skutt noen av eksemplarene. Han forærte et spesielt monter med tre rosenmåker i gave til kongefamilien. Angivelig står det fremdeles på slottet. Han laget et tilsvarende til seg selv, som befinner seg i hans hjem Uranienborg ved Svartskog. Det siste, og tredje, står lagret på Naturhistorisk museum.
Selv om Wollebæk visste at disse eksemplarene var både sjeldne og viktige, kan det ikke ha vært lett å si nei til tyskerne. Dr. Putzig og dr. Frank var personer han tidligere hadde hatt faglig korrespondanse med. Han skriver at det var «uvant» å se bekjente grønnkledd.
– Senere, da også andre kom for å avlegge meg visitt, var det bare en fornøyelse å la dem stå utenfor på den kalde gangen, – de kollegiale følelsene hadde fått tid til å bunnfryse, skriver han.
Tapt i Tyskland
Tilbake i arkivene står Rindal. Han har funnet fram flere brev, denne gangen fra tiden etter krigen.
– Professor Anatol Heintz forsøkte å få tilbake materiale som var lånt bort til tyske museer, forklarer Rindal.
Heintz skrev brev til flere tyske museer og forskere som hadde fått låne materiale fra Naturhitorisk museum i tiden før krigen startet. Å få det tilbake skulle vise seg å bli vanskelig.
– Noen museer var blitt ødelagt av bomber. En av de ansvarlige låntagerne hadde blitt skutt. De få gangene Heintz fikk svar, lød det ofte at de ikke kunne sende objektet tilbake fordi de manglet pakkemateriale, derfor måtte museet i Oslo sende nedover både kasser og pakkemateriale, forklarer Rindal.
Mye har derfor gått tapt.
Det samme gjelder hvor mye, og hva slags motstand studenter og ansatte ved museene faktisk gjorde. At de jobbet tett på nazister som aktivt meldte ifra, gjør at det er grunn til å tro at de ønsket å være forsiktige. Så forsiktige at det de bidro med, kanskje aldri blir kjent.
Elina Melteig jobber som journalist og forskningsformidler ved Det matematisk-naturfaglige fakultet ved Universitetet i Oslo.
Artikkelen er tidligere publisert i nettmagasinet Titan.
Museum publiserer stadig nye saker på nettsidene våre. Vi har også fire papirutgaver i året. Enkeltutgaver eller abonnement kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
