Likevel blir tilgjengelighet ofte redusert til fysisk universell utforming, med fokus på ramper, heiser og HC-toaletter. Alt dette er selvfølgelig viktig, men det er bare en del av besøksopplevelsen.
I praksis handler tilgjengelighet også om avstander, underlag, trapper, hvilemuligheter, stigninger og hvordan man beveger seg gjennom hele museumsområdet. Det handler med andre ord både om de fysiske forholdene og om hvor godt museet klarer å fortelle om dem på nettsiden.
Gjelder mange
Og det gjelder langt flere enn rullestolbrukere.
Redusert mobilitet kommer i mange former.
Målgruppen omfatter blant annet mennesker som bruker krykker, stokk eller rullator, personer med lav utholdenhet eller varierende mobilitet, mennesker med midlertidige skader og, ikke minst, seniorer. Dette er ikke en liten nisje på siden av museumsbransjens øvrige publikum, men en stor kundegruppe som det er verdt å forstå bedre.
Her ligger det et betydelig marked og et vekstpotensial for museumssektoren. 16 prosent av verdens befolkning lever med en moderat eller alvorlig funksjonsnedsettelse, samtidig som befolkningen blir eldre. I Vest-Europa er det anslått at 28,1 prosent av befolkningen vil være over 65 år innen 2040 (WHO 2025).
Seniorer er allerede en viktig publikumsgruppe for mange museer. De har ofte interesse, økonomi og tid til å oppsøke kulturtilbud, samtidig som mange gradvis får redusert mobilitet lenge før de selv ville omtalt seg som en person med nedsatt funksjonsevne. En lang bakke, mangel på sitteplasser eller større avstander enn forventet kan avgjøre både om de velger å komme, og hvordan museumsbesøket oppleves når de først er der.
For museer som er avhengige av besøkstall, billettinntekter, museumsbutikk, kafé og lojale gjester, bør tilgjengelighet derfor også være et kommersielt spørsmål. Det handler selvfølgelig om inkludering, men det handler samtidig om besøksutvikling og vekststrategi.
Den store misforståelsen
En av grunnene til at dette potensialet ikke utnyttes godt nok, er en utbredt misforståelse om at tilgjengelighet først blir relevant når gjesten kommer frem. I virkeligheten begynner vurderingen mye tidligere. Kundereisen starter hjemme, og informasjonen som finnes på nettet er avgjørende for om den fortsetter helt frem til museumsbesøket.
Jeg bruker selv krykker, og gjennom arbeidet mitt har jeg besøkt over 50 museer i Norge i løpet av 2026. Det samme mønsteret går igjen: Informasjon om tilgjengelighet mangler, er vanskelig å finne eller er så utydelig eller generell at den ikke gir et godt nok grunnlag for å planlegge besøket.
Jeg har blant annet sett museer som skriver at deler av området «ikke er tilrettelagt for bevegelseshemmede». Men hva betyr egentlig det? Hvem snakker man til, og hva legger man i «ikke tilrettelagt»? Det samme gjelder beskrivelser som «rullestolvennlig», «tilgjengelig» eller «universelt utformet». Slike begreper gir inntrykk av å være informative, men sier ofte svært lite om hvordan besøket faktisk fungerer. Mennesker med ulike mobilitetsbehov vil dessuten tolke dem forskjellig.
Hvor mange trinn?
For meg, som bruker krykker og kan håndtere trapper, begynner planleggingen gjerne med helt konkrete spørsmål: Hvor langt er det fra parkeringen til inngangen? Hvor mange trinn finnes det, og er det rekkverk?
Hvor langt må jeg gå gjennom utstillingene?
Er det steder å sette seg underveis? Kan jeg komme meg gjennom hele museet med krykker, eller bare enkelte deler?
For andre vil spørsmålene være annerledes. En rullestolbruker kan ha behov for å vite om terskler, dørbredder og alternative innganger. En person med rullator kan være mer opptatt av underlag og sitteplasser, mens en senior fint kan gå i trapper, men trenger å vite om det er mulig å hvile etter en lengre avstand.
Det finnes derfor ingen enkel merkelapp som kan fortelle om et museum fungerer for alle disse menneskene. Det viktige er å gi nok konkret informasjon til at hver enkelt kan gjøre vurderingen selv.
De fysiske løsningene er der
Det er nettopp her mange museer allerede har et godt utgangspunkt. Jeg ser ofte at mange av de fysiske løsningene allerede er på plass. Det finnes heiser, ramper, HC-toaletter og alternative løsninger, men nettsiden forteller ikke nødvendigvis hele historien. Noen ganger finnes det ikke tilgjengelighetsinformasjon i det hele tatt.
Dermed kan et museum i praksis være langt mer tilgjengelig enn det fremstår for den som sitter hjemme og vurderer et besøk.
Bedre tilgjengelighetsinformasjon betyr heller ikke at alle museer skal være fullt tilgjengelige for alle, eller at alt må bygges om. Et historisk museum kan bestå av fredede bygninger, trapper, smale dører, høye terskler eller uteområder der omfattende fysiske endringer ikke er mulige. Det trenger ikke i seg selv å være et problem.
Det som skaper usikkerhet, er når besøkende ikke får vite på forhånd hva som faktisk finnes.
Én utstilling kan være trinnfri, mens en annen krever fem trappetrinn. For noen gjør dette deler av besøket uaktuelt, mens andre fint kan gjennomføre det dersom de vet hva som venter. Noen er også helt fornøyde med å vite på forhånd at de bare får oppleve deler av et uteområde. Det avgjørende er at de får denne informasjonen før besøket.
Krever lite
Og dette påvirker ikke bare besøksopplevelsen.
Det påvirker om besøket finner sted.
I britiske undersøkelser oppgir 95 prosent av mennesker med nedsatt funksjonsevne at de sjekker tilgjengeligheten før de besøker et sted. 59 prosent antar at et sted ikke er tilgjengelig dersom de ikke finner konkrete opplysninger, mens 96 prosent sier at tilgjengelighetsinformasjon på forhånd gjør et besøk mer sannsynlig (Euan’s Guide 2024, AccessAble’s You and Yours Survey 2023/24).
Et museum kan ha investert betydelige ressurser i fysisk tilrettelegging, men likevel miste potensielle gjester før de kommer så langt som til billettkjøpet dersom ingen forteller dem at løsningene finnes. Samtidig er dette et område der mange forbedringer ikke krever store investeringer.
Et godt sted å begynne er å se på hele besøket fra gjestens ståsted og kartlegge det man allerede har. Deretter må denne kunnskapen ut på nettsiden på en måte som er enkel å finne og forstå. Tydelige bilder er også svært nyttige når de viser faktiske forhold, enten det er inngangspartiet, bakken opp til museet, trappen eller underlaget ute. Det handler ikke om å fylle nettsiden med mest mulig informasjon, men om å gi potensielle gjester de opplysningene de trenger for å kunne planlegge og forberede besøket hjemmefra.
Kundereisen starter hjemme
Det er her tilgjengelighet blir særlig interessant som vekststrategi. Bedre tilgjengelighetsinformasjon åpner museet for et større kundegrunnlag, reduserer antallet besøk som går tapt på grunn av usikkerhet og gjør det enklere å bygge lojalitet, få tilbakevendende gjester og bidra til gode omtaler og flere anbefalinger.
Museene trenger besøkende, og en stadig større del av det potensielle publikummet vil ha behov for bedre og mer konkret informasjon om mobilitet og tilgjengelighet.
Mange museer er allerede langt mer tilgjengelige enn nettsidene deres gir inntrykk av.
Muligheten ligger derfor i å forstå denne kundegruppen bedre, se hele besøksopplevelsen fra deres ståsted og kommunisere det som allerede finnes.
Kundereisen starter hjemme, og når den potensielle besøkende allerede der får konkrete og troverdige opplysninger om hva som venter, blir det enklere å planlegge, forberede seg og ta beslutningen om å komme. Det er god inkludering, men for museene er det også god besøksutvikling, god kommunikasjon og god butikk.
Adele Heidenreich jobber som konsulent innen tilgjengelig reiseliv og hjelper blant annet destinasjonsselskaper, museer og andre reiselivsaktører med å kommunisere og forbedre tilgjengeligheten.
Mer om tilgjengelighet i Museum
Hvordan kan museene bil bedre for blinde og svaksynte?
Hvor stort er vårt universelle univers?
Museer for alle
Justis for alle
Les flere nyheter fra museumsfeltet. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
