Den planlagte rivingen av Sámiid Vuorká-Dávvirat i Kárášjohka og byggingen av et nytt samisk museum (og kunstmuseum) i stedet, har vært en omstridt sak i mange år. Ledende stemmer i den samiske kunstverdenen og utenfor, som «Arkitektur- og kunstfaglig aksjonsgruppe», har uttrykt sterk motstand, og fått både folkelig momentum og politisk gehør.
Basert på innvendinger reist av Riksantikvaren i august 2025, stoppet prosessen rundt et nytt samisk museum opp i løpet av våren 2026. Nok en gang er fremtiden til et samisk museum i Kárášjohka trukket i tvil. RiddoDuottarMuseats styre har på sin side stilt spørsmål ved om denne siste vendingen bryter med grunnleggende spørsmål om samisk selvbestemmelse og strider mot internasjonale juridiske rammeverk for urfolks rettigheter. Spørsmålet er ikke grunnløst.
En refleks
Jeg har slitt med å finne noen som kommer med proaktive og produktive løsninger, formulerer parallelle visjoner, eller spekulerer på alternative veier videre (enten konseptuelt eller praktisk) i denne nokså fastlåst saken. I stedet ser det ut til å være en generell refleks for å ivareta og bevare. Til å motstå og avvise endring uavhengig av museets uttalte, presserende behov. Dette er forståelig nok, gitt både den faktiske og symbolske rollen bygningen har spilt i revitaliseringen av samisk kultur de siste 50 årene.
I dette omstridte landskapet har en serie kunstverk av Ánddir Ivvár Ivvár / Iver Jåks, integrert i bygningens arkitektur, blitt til et brennpunkt – hans dørhåndtak i støpt bronse, trapperekkverk og, viktigst av alt, hans veggrelieffskulptur Ipmiliid dánsa / Gudenes dans i betong og tre.
Selv om det hele tiden har vært klart at Jåks’ verk vil bli tatt vare på og (om)plassert i det eventuelle nye museet, har dette faktum for det meste gått tapt i støyen. Å endre konteksten rundt Jåks’ kunst har blitt stemplet som tabu: en skandale, hærverk, ubeskrivelig, utenkelig. «Iver Jåks hadde snudd seg i grava».
Kanskje ikke.
Mitt eget, riktignok noe begrensede forhold til Jåks – og ikke til kunstneren selv, men kunstverkene han etterlot seg og deres rike konseptuelle arv – har gitt meg mistanken om at Jåks likte godt å forstyrre og subtilt håne etablerte vestlige kunstverdensidealer, kulturinstitusjoner og museumsparadigmer.
Kan dette være et øyeblikk egnet til å ta et produktivt skritt tilbake og tenke nytt om museer og hva vi tror de er og gjør?
Jåks Talks
Mine tanker mine til en pallekasse fylt til randen med trebiter i forskjellige størrelser og former som oppbevares i samlingen til Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) i Tromsø under tittelen Fri rekonstruksjon av to installasjoner, inv.nr. NNKM.01552. Jeg jobbet med dette «angivelige kunstverket» av Jåks – som den samiske kunsthistorikeren og Jåks-spesialisten Irene Snarby har kommet til å kalle det – ved to anledninger mens jeg var direktør for NNKM.[i]
Først som kurator for utstillingen Luottat på Svalbard i 2019, og igjen som kurator for totalovertakelseskonseptet Nordnorsk Kunst[håndverk]museum i Tromsø i 2020. Dette sistnevnte prosjektet, som viste seg å være min siste handling som museumsdirektør, var et forsøk på å gjennomgående tenke «kunstmuseet» på nytt – på å bevege oss bort fra kunstverdens fastlåste, ekskluderende strukturer.
Jeg var opptatt av å gjenvinne mer demokratiske ideer om «skaping» og gi plass til alternative oppfatninger og definisjoner av «kunst» (inkludert duodji). Sentralt i dette prosjektet var «Jåks Talks», en serie offentlig iscenesatte «gjenskapinger» av Jåks’ såkalte kunstverk. I løpet av en periode på seks måneder sørget en håndfull samiske kunstnere, kuratorer og intellektuelle – samt en gruppe barnehagebarn – for å (om)arrangere og (på nytt) installere trebitene som utgjør NNKM.01552. I en slags eksperimentell dialog med Jåks, skapte de alle sammen nye konfigurasjoner, nye betydninger og ny bruk av gallerirommet.
Hvis denne typen performativ, prosessbasert tilnærming utfordret kunstmuseets tradisjonelle tenkning og arbeidsmetoder – med fokus på originalitet, forfatterskap og «ingen berøring» – harmonerte den nøyaktig med Jåks’ egen kunstneriske visjon. Hvis du ser nøye på fotografier fra Jåks’ utstillinger gjennom årene, vil du kanskje legge merke til at ting ofte er i bevegelse. Tre- og steinbitene som nå er festet for evigheten som minimalistiske, abstrakte miniatyrskulpturer i samlingene til Nasjonalmuseet, Lillehammer Kunstmuseum, KORO og andre, var (som regel) tidligere i endring og inntok et utall forskjellige, flyktige konfigurasjoner.
Mitt spørsmål er om NNKM.01552 (og noen av de andre Jåks-verkene i andre kunstmuseumssamlinger) faktisk i det hele tatt er, og noen gang har vært, et kunstverk (i henhold til konvensjonelle definisjoner i kunstverdenen)? Da barnehagebarn dekonstruerte og rekonstruerte NNKM.01552 i Tromsø for seks år siden, satt jeg igjen med følelsen av at det som ble inventarisert og helliggjort som en museumsgjenstand, aldri var et «Verk», men først og fremst et tankeeksperiment og et redskap for institusjonell kritikk – en subtil måte å avsløre absurditeten ved (kunst)museet og dets fastlåste logikk om status, stillstand, autoritet og – kanskje mest av alt – varighet.
Hva så med museumsbygningen i Kárášjohka?
En veiviser?
Det skulle ikke forundre meg om Jåks ler skjevt av oss fra det hinsides. At han fortsatt bruker kunstverkene sine til å undersøke begrensningene i de formelle strukturene som styrer kulturpolitikk og museumsinstitusjoner, samt det vestlige tankegodset og verdenssynet som ligger bak, slik han gjorde i sin levetid. At han fortsatt raser mot tendensen vi stadig viser til å bli fanget i (tilsynelatende) polariserte ting som «bevare» versus «rive», «historisk» versus «ny». At han fortsatt presser oss utover de snevre rammene av våre eksisterende kunst- og kulturarvsparadigmer.
Alle bygninger faller til slutt fra hverandre, om de er museum eller ikke. Alt har en begrenset holdbarhet, fra mennesker og gjenstander til ideer, verdensbilder og ideologier. Spørsmålet er kanskje aldri egentlig om noe skal rives, bevares, gjenbrukes, forlates eller bygge noe nytt, men snarere hvordan vi går frem med alt dette her, og hvorfor. Kan den omstridte situasjonen rundt et nytt museum i Kárášjohka bli omgjort til noe langt mer produktivt – som et mulighetsrom for å (re)tenke og (gjen)skape alle museer? Som en veiviser for å (re)evaluere våre fastlåste ideer om blant annet varighet, sted og tilhørighet?
Med fare for å hoppe vilt mellom ulike kulturelle kontekster og forståelser, går tankene mine også til det helligste av Shinto-stedene i Japan, Ise Jingu, som rituelt rives og gjenoppbygges hvert 20. år på et «nabotomt» Gjenstandene inne i bygningen gjenskapes også. Denne sykliske gjenoppbyggingen av både monumentet og dets innhold (som er vanlig for mange andre kulturminner i Japan) har pågått i omtrent 1 300 år, som en konstant, todelt prosess med både fornyelse og bevaring.
Det er en pågående, prosessuell praksis med å omformulere og gjenopprette en forbindelse til stedet, fysisk og åndelig, samt å bevare, overføre og revitalisere kulturelle ferdigheter og kunnskap. En uendelig gjenskaping og bekreftelse av kulturarv. Bygningen og gjenstandene i den er ikke det som er hellig eller blir tatt vare på – det er det som bygget og dets innhold står for som har verdi.
Om og om igjen
Jeg sitter igjen med tanker om hvordan samiske kulturelle praksiser for stedsdannelse og forståelse av land har gjort noe lignende, også gjennom århundrer. Over hele Sápmi, år etter år i generasjoner, reises en lávvu på (omtrent) de samme stedene i forskjellige årstider. Det er aldri den samme lávvuen, og alltid den samme lávvuen samtidig. Stolpene og tildekkingen repareres, lappes eller byttes ut etter behov. Farge, materiale, størrelse og form endres – også drastisk. Men selv når det er noe helt nytt og annerledes, fortsetter det. Det blir – og hører hjemme – om og om igjen.
Å rive Sámiid Vuorká-Dávvirat og bygge et nytt samisk museum opp på ruinene er ikke nødvendigvis uforenlig med å også beholde Sámiid Vuorká-Dávvirat «for alltid». Men vi må sannsynligvis bryte oss løs fra våre eksisterende kulturarvsparadigmer for å forstå dette. Hva beholder vi – eller rettere sagt, hva ønsker vi å holde fast ved – hvis vi fortsetter å gripe tak i Jåks’ (opprinnelige) dørhåndtak i Kárášjohka i generasjoner fremover?
Ved å stille dette spørsmålet, både praktisk og konseptuelt, håper jeg at den nåværende byråkratiske og politiske fastlåste situasjonen rundt det fremtidige samiske museet kan oppløses og vike for noe mye mer generativt og kreativt. En relativt lett oppnåelig (og konseptuelt spennende) vei videre ville være å omfavne det dokumenterte behovet for å rive Sámiid Vuorká-Dávvirat, men samtidig motstå den veletablerte kultursektorrefleksen om å rekruttere en anerkjent arkitekt til å designe en ny signalbygg.
Magdalena Eide Jessen og Vidar Corn Jessens håndtegnede arkitektplaner fra 1972 kan absolutt fungere som en blåkopi for et gjentakende, men alltid nytt og annerledes samisk museum i Kárášjohka. Både nå og igjen femti, hundre og hundre og femti år inn i fremtiden.
Hvis vi er villige til å revurdere vår operative forståelse av «å bevare kulturarv», slik Jåks utvilsomt ville ha vært villig til, kan vi med fordel starte en prosess allerede i morgen med kontinuerlig å tegne, tenke nytt og gjenoppbygge omrissene til et vitalt og levende samisk museum.
[i] Se Snarbys artikkel De go Ivvár. Som om det var Iver Jåks.
Les også: Museumsknute i Karasjok
Les mer debattstoff fra museumsfeltet. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
