“Exile is strangely compelling to think about but terrible to experience. It is the unhealable rift forced between a human being and a native place, between the self and its true home: it’s essential sadness can never be surmounted.” Slik starter den palestinsk-amerikanske litteraturprofessoren og forfatteren Edward Saids berømte essay, Reflections on Exile (2012). Det å leve i eksil skildres som noe uhelbredelig; en rift som ikke kan heles, en kløft som aldri kan fylles, et evig blødende sår.
I utstillingen Mother Dough: Den langsomme alkymien ved å være vitne kan det virke som at samtlige verk – alle laget av palestinske kunstnere i eksil – vokser ut av et slikt sår. Gjennom hele utstillingen fornemmes denne avstanden som oppstår mellom en person og hjemlandet når flukt blir eneste løsning på ulevelige kår. Men selv om uttrykkene som vokser frem av dette tomrommet i seg selv er spennende, oppleves deler av utstillingens konsept som noe løsrevet fra det som finnes i utstillingsrommene.
Uutforsket kontekst
Veggteksten innleder med at Tromsø og Gaza i 2027 feirer 25 år som vennskapsbyer, et konsept som oppstod etter andre verdenskrig hvis mål var å fremme politisk forsoning og kulturell forståelse på tvers av landegrenser. Ofte deler vennskapsbyer noen historiske likheter, noe teksten også påpeker: Tross store forskjeller, bærer både Tromsø og Gaza med seg historier om kolonisering og etnisk rensning.
En slik sammenstilling er i seg selv interessant, men utforskingen stopper med en påpekning, og det kontekstuelle blir liggende uberørt. Teksten legger opp til at utstillingen er en slags prolog til jubileet. Derfor hadde det vært spennende å se en estetisk utforskning av hva som skiller og binder sammen de de to byene.
Surdeigen kan ligge
Brått tar teksten et hopp annensteds, fra den uutforskede koblingen mellom Tromsø og Gaza til en metafor som abstraherer mer enn den forankrer kunstverkene: Slik utstillingstittelen tilsier, brukes moderdeigen – bedre kjent som surdeigen i brødbaking – som inngang til å forstå kunst og arkiv som levende organismer. Som surdeigen, må kunst og arkiv vedlikeholdes, slik at det kan videreføres til de neste generasjonene.
Dette er et sympatisk blikk, men likevel syns jeg surdeigmetaforen ender opp med å unødig abstrahere selve utgangspunktet for utstillingen: kunstnernes skapervilkår. Rammene distraherer mer enn de muliggjør nye forståelser for hva det vil si å skape kunst i eksil, og for hva det betyr å utstille palestinsk diasporakunst i Tromsø i dag. Å komme nær arbeidene og deres fortellinger blir for meg krevende med dette som utgangspunkt.
Jeg velger derfor å se verkene adskilt fra surdeigsmetaforen, og forsøker heller å koble meg på den delen av tittelen som omhandler transformasjon: «Den langsomme alkymien ved å være vitne». Selv om dette også slår meg som nokså opakt, blir jeg nysgjerrig på hvilke alkymier som befinner seg i utstillingen.
Fraværets estetikk
Det første som slår meg er ikke ett enkelt verk, men variasjonen av materialer og medier som utfolder seg: Et dryss av steiner med påtegnede ansikt utgjør Raed Issas Marches of Return – en installasjon som utfolder seg som en stille intifada, materialisert gjennom det symboltunge materialet stein.
På veggen like ved henger små sinkplater på størrelse med postkort. Her vises ødelagte fotografier fra en sommerleir i Jordan i 1999, der kunstneren Mohamed Abusal selv deltok. Tittelen Stopper det ved å ødelegge bilder? (1999/2025) er åpenbart retorisk: Verket viser hvordan Israelske krigsmaskiner ikke bare ødelegger mennesker av kjøtt og blod, materielle gjenstander og natur, men også utsletter eller endrer minner. I fotografiene trer disse ødeleggelsene frem som abstrakte former som legger seg over motivene i fotografiene.
Menneskene og omgivelsene i bildene er ikke lenger hele, men fremstår mer som levningene etter et dødt minne. I Abusals prosjekt oppstår det en visuell spenning mellom sinkplatenes industrielle flate og minnenes brokethet. Det som ikke er til å skimte i motivene finner ny form, og står igjen som det man kan kalle en fraværets estetikk.
Immaterielle tap vises også i Basma Al-Sharifs videoverk Morgenstund (2025). Mens vi følger morgenrutinene til en far og hans sønn, portretterer verket eksil som tilstand. Innimellom klipping av negler, lek, kos og levering i barnehagen konfronteres faren av en tysk autoritær stemme, som spør: «Er foreldrene dine utdannet?», «Vil du tilbake?» Faren svarer skarpt og holder ryggen rak i møte med aggresjonene: «Ikke til din standard» og «Må jeg velge?».
Samtidig som verket er stillferdig i sin atmosfære, gjennomtrenges også stillheten av forsøk på overlevelse. Morgenritualene blir konkrete holdepunkter i en livssituasjon preget av avstand til hjemlandet og følelsen av å være fremmed i det nye, samtidig som sønnen skal oppdras som alle andre barn i det man kan tenke er Tyskland. Mens morgenen går sin gang, blir det tydelig at faren og sønnens relasjon er preget av både nærhet og avstand – til hverandre, landet de forlot og det de befinner seg i. I Al-Sharifs verk kommer eksiltilværelsens kompleksitet til syne.
Åpne sår
Flere av arbeidene i utstillingen har et smertefullt, smittende uttrykk. Jeg kjenner det i kroppen. Blant disse er Hani Zurobs billedserie The Palestinian, der man i hvert verk kan skimte konturene av noe menneskelignende. Noen minner om tildekte skikkelser som ser på meg gjennom transparente slør, andre om sårede kropper innhyllet i hvite laken.
Arbeidene i serien består av flere lag med ulik materie, som tørket akryl, påført små lerret. Det ytterste laget har en transparent effekt og er noen steder knust eller fjernet. Bak ligger det som kan ligne ferske sår. Zurob introduserer med billedserien en form for abstrakt ekspresjonisme forankret i palestinernes forkludrete identiteter. I bildene er det som om krigens ødeleggelser ikke bare har lagt seg over kroppene deres, men også over identiteten. Evner jeg å se de som noe mer enn ofre for krig?
Utstillingen kan være vanskelig å få grep om, men i flere enkeltverk ser jeg noe magisk skje: Det kan se ut som om riftene kunstverkene vokser ut fra liksom sys sammen av den høyst menneskelig higen etter å være fullkommen, etter å ha et hjem eller en fast grunn. I noen av kunstnernes forsøk på å overkomme eksiltilværelsen, oppstår det flere steder en følelse av helhet blant alt det fragmentariske. Om dette er et tegn på at helbredelse likevel er mulig vet jeg ikke.
Mother Dough: Den langsomme alkymien ved å være vitne
Medvirkende kunstnere: Hani Zurob, Raed Issa, Maisara Baroud, Rana Batrawi & Shareef Sarhan, Basma al-Sharif, Mohamed Abusal, Yehia Molden og Emad Lulu
Kurator: Carmel Alabbasi
Nordnorsk Kunstmuseum avdeling Tromsø
04.06.26 — 08.11.26
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
