Sommeren 2026 viste vi en utstillingen om firfletting og husbunad på Bø Museum / Museum Nord. Å pynte husa med de fineste tekstiler var vanlig til livet og årets høgtider i eldre tid. Nå er denne typen tekstilhåndverk fremmed for de fleste.Våre kilder er kun skriftlige, hentet fra intervjuer gjort av folkeminnegranskere som har møtt mennesker som levde hovedsaklig på 1800 og 1900 tallet.
Redningsaksjon
Det hele startet med at håndverker Torhild Aavik og jeg i flere år har jobbet med å redde tradisjonshåndverket firfletting, som er Torhilds spesialitet. Firfletting er et rødlista håndverk på lista til Norges Husflidslag, som jobber for Unesco`s verdensarv under konvensjonen for å bevare immateriell kulturarv.
I dette redningsarbeidet har vi vært så heldige at Norsk håndverksinstitutt (NHI) har prioritert firfletting som et håndverk som skal reddes for ettertida. Det de gjør er å filme hele arbeidsprosessen der en kyndig av faget overfører kunnskap til en yngre lærevillig person. Filmmaterialet blir arkivert for framtida hos NHI.
I denne anledning bestemte vi oss for å rekonstruere et miljø der vi viser hvordan tekstiler med firfletting blei brukt – i border i det vi kategoriserer som “rituelle tekstiler” og “flate tekstiler i lin”. Bordene har ofte mønster med sterk symbolikk og handler om vern mot onde krefter og fruktbarhet for jord, dyr og mennesker.
Selve firflettinga blei gjort på efsingene fra veven. Trådene fra renninga blei fletta i mønster med fire og fire tråder. I følge Halvor Landsverk, en av våre sentrale kilder, går tradisjonen med firfletting tilbake til vikingtid. Selv om vi ikke har nøyaktige dateringer har vi grunn til å tro at disse rituelle tekstilene er brukt gjennom flere hundre år. I ei stavkirke i Numedal er det funnet tekstilfragmenter med firfletting man tror er fra 1000-tallet.
Å kle huset
Når vi har lest oss gjennom kildene, har vi skapt oss bilder av hvordan det kan ha sett ut på 17-1800 tallet og også i tidligere tider da det var åpne ildkilder inne i husa; årestoger og langhus. Det beskrives at tjelding blir gjort fra sotgrensa på veggen og ned, samt at det brukes sotdript for å beskytte maten på bordet for smuss og aske. Tjelding er å vaske, rydde og kle ei stue til fest. Et sotdript er en tekstil som hang i taket eller over bordet når det var dekka til fest og høytid.
Kildene viser at både teknikken med håndverket firfletting og tradisjonen med tjelding, trolig har vært kjent over hele landet. Vi tror også at tradisjonene var ganske like i heile Norden da Saga-kilder også nevner rituelle tekstiler. I dag ser vi mange likheter med tjelding og husbunad i Norge med tradisjonelle interiør som fortsatt er gjeldende i Øst-Europa.
Begrepet husbunad kommer av ordet bunad som betyr «å kle» og dermed å kle huset. Slik som menneskene kledde seg i sine fineste klær til bryllup og fest ble også husa pynta med de vakreste tepper med vakre mønster. I en tid da folk ikke kunne lese, var mønster viktige symbolske markører. Da jeg studertet folkekunst tekstil på 1990-tallet var de eldre kyndige damene, tekstilkonservatorene, ikke innenforstått med dette. De var da godt voksne og oppvokst i en generasjon der symbolikk blei forbundet med det hedenske og ukristne. Professor i folkekunst Mikkel Tin har gjennom sine studier gitt oss helt ny kunnskap om tekstiler og mønster i folkekunsten.
Sørgetid i hjemmet
I utstillingen på Bø Museum har vi kledd ei kiste til likvake som står i svalgangen utafor stua i andre etasje. Huset er et av de eldste bevarte våningshusa fra bygda og er bygd på midten av 1700-tallet. Kista er dekket av et kisteklede og har en likkross over seg laget av to rituelle håndklær i lin med firfletting i ene enden.
I krysset som de to hvite tekstilene skaper, brenner et lys. Det sies av lyset skulle brenne kontinuerlig for å vise sjelen riktig vei. Det var en farefull tid for den døde mellom dødsfallet og begravelsen. Lik-vake kunne forekomme både inne i stua, men også på låven. Kroppen blei passa på dag og natt av de nærmeste før de dro til kirkegården og fikk liket i vigsla jord.
Kistekledet er delvis dekka av likkrossen, men er også laga som en rituell tekstil. Den har utforming som et tradisjonelt Telemarksteppe, vevd i teknikken skillbragd, men har et firkanta felt som skal ligge omtrent over den døde sitt hjerte og hode. Firkanten er smetta i en annen farge og kalles «speil». Det sies at dette området skulle speile himmelen på jorda. Det som er ekstra spesielt med dette teppet er at det igjen er smetta fire mindre firkanter i hver spiss slik at det dannes en valknute. Valknutene skal ha vært symbol for vern, mot og styrke.
Denne type tekstiler har gått i arv i generasjoner. Det finnes flere kistetepper bevart i museer og private eie.
Lang vei til ferdig tekstil
Huset som utstillingen er montert opp i, heiter Åse-stugo og er bygget på midten av 1700-tallet. Bygningen er fra et storgårdsmiljø i Bø. Storgårdene hadde mange husmenn som levde i enkle stuer og små kår. Huset og stua i andre etasje som vi har kledd opp i husbunad er derfor av det fine slaget. I gamle skifter ser vi at slike store gårder kunne ha 40-60 åklær i sitt eige.
Tekstiler hadde høy verdi i det førindustrielle samfunnet. Det var langsomme, kostbare prosesser som skulle til for at man skulle kunne lage tøy. Ut fra det vi kjenner til ble det kun sådd noen kvadratmeter med lin hvert år på de største gårdene. Mer vanlig var det med ull. Sauene blei klippet, og så var det karding og spinning før trådene kunne veves (evt. farges og toves). Ikke rart at tekstilene kunne ha større verdier enn sølv. Alt blei brukt til siste trevl, til slutt kunne de f.eks. ende opp i ryer.
Vi ser i tekstilsamlingene på Digitalt Museum at mange revler med firflettiing er blitt tatt vare på, og går derfor ut fra at disse blei sett på som verdifulle. Selve tekstilen er altså blitt utslitt eller brukt videre, men firflettinga er blitt spart på. Kanskje også fordi de hadde symbolsk verdi – en «virkning»?
Høgsetet kledd til bryllup
Vi har kledd høgsetet i oppstugo og området rundt til bryllup. Som kildene sier er vinduet i høgsetet dekka med åkle og utapå det henger en høgsetebrudeduk. Denne duken er helt hvit og stammer antakelig fra yngre tider da det finnes flere eldre høgsetebrudeduker med broderi i ullgarn.
Broderiene er ofte fulle av symboler som livets tre, jomfruer og fugler. Denne helt hvite høgseteduken har kun firfletting som dekor. Det er to ulike partier firfletting som symboliserer kvinne og mann. Mønsteret går opp i en helhet i bredden i stoffet og viser at de to forskjellige går sammen i en helhet. Her i høgsetet satt brudeparet til alle måltider gjennom bryllupsfeiringa som ofte varte i minst tre dager til ende.
Husbunaden har nok kunne være ganske lik til bryllup til som andre markeringer, bare med høgsetebrudeduk i tillegg. Vinduene kunne være dekket av åklær, sier kildene, men her i utstillingen har vi valgt å dekke til ett, men å la et annet stå åpent slik at det kom lys inn.
På langveggen henger det to åkler som har et rituelt håndkle hengende i overgangen mellom disse. I kildene beskrives det at det kan være åkle på åkle med “bløyur” mellom hvert åkle. Det må ha sett utrolig flott ut! Vi ser hvordan de hvite tekstilene lyser opp i det dunkle lyset og de må ha hatt en sterk effekt i de mørke stuene.
Montering og sotdript
Kildene forteller også at tekstilene, som benevnes både som åkle/tepper/tjeld, hang på kjepper ned langs veggene. I Åse-stugo har vi hengt tekstilene på kjepper over vindu i høgsetet og under tallerkenhyller på langveggen. Sotdriptet i taket har vi ikke tatt med, både fordi vi ikke har noen tekstil som vi veit kan brukes, men også fordi taket har vakker rosemaling laget av “Åse-maleren”. Rosemalingen sammen med tekstilene og det veggfaste interiøret gjør i sin helhet rommet ganske så staselig.
Benkene er dekket av åkler vevet i både skillbragd og krokbragd. Disse teppene ble også brukt i senger og som tepper i vogner og sleder ute på reise. Vi har også sett disse teppene sydd fast til skinnfeller. De må har vært varme og vakre.
Bordet med sendingskorg og grautspann
Duken vi har lagt på bordet er den største tekstilen vi har med firfletting fra Bø. Den består av to vevbredder som er sydd sammen for hånd på midten, på langs. I enden er det en hel vevbredde med samme firflettingsmønster. Den er veldig slitt i ene sida, derfor tror vi den kan ha hatt en annen funksjon, i stedet eller i tillegg til det å være duk.
Uansett er denne “duken” en av de eldste tekstilene vi har med firfletting fra Bø. På bordet ligger det enda et håndkle med firfletting. Disse to tekstilene ligner hverandre i det at de er vevet i et mønster som kalles «uregelmessig kypert», lintrådene er tynne og det er rundt 20 tråder i tetthet per centimeter. Linet er trolig dyrka, bearbeida og spunnet i Bø.
På bordet står det grautspann og en sendingskorg til fest. Der er de rituelle håndklene lagt over maten i korga for å beskytte, men også for å pynte opp Symbolikken i møsteret har nok og hatt sin funksjon for vern og fruktbarhet. Det samme gjelder med grauten, Spannet er pakka fint inn med en rituell tekstil som er bunde fast med et flott bånd (kristnabelte). Slike grautspann veit vi blei bruka til barsel og trolig andre gjestebud.
En levende tradisjon
Liv Bratterud forteller at de opp «hannklæer» til jul. I «det hellige hjørnet» ved høgsetet henger det to «julehånklær» (dialekt), som me sier i Bø. Denne skikken er fortsatt levende i Midt-Telemark. Julehåndklærne er lik tekstilen på langveggen, rundt maten og i likkrossen, men ut fra bruken og høgtida jul, sier vi «julehåndkle».
Håndklærne kan tradisjonelt også henge over klokker og skap, men i moderne tid henges de også over gardiner og gardinstenger. I Valdres er også skikken med julehåndklær fortsatt levende . De kaller det juleklenning eller julekledning og henger håndklene opp på en litt annen måte.
Disse hvite tekstilene har flere benevnelser i registreringene på museene, blandt annet: handkle, hannkle, håndkle, hangleflette, duk og flettehankle.
Givende
Vi håper at vi gjennom dokumentasjon, utstilling, skrift og bilder formidler viktig kunnskap om interiør, tekstiler, kultur rundt høytider og viktigheten av symbolkk i tidligere tider.
Tekstilene i utstillingen er fra forskjellige tidsepoker og kan ikke sees som representative for 1700-tallet, dissse er nyere. 1700-tallsåklærne var plantefarga og av håndspunnet garn. De rituelle hvite tekstilene kan vi se for oss har hatt lik utforming langt tilbake i tid.
Å lage en slik utstilling har tatt mye tid og krefter, men også gitt mye. Vi har gått gjennom alle tekstilene i museet sitt magasin og plukka ut det vi kan bruke. Resten har vi fått låne og satt sammen på beste vis. De eldste åklene har vært for skjøre til at vi har turt å henge dem opp. Det er de som er håndspunnet og plantefarga, så de vi har brukt er fra slutten av 1800-tallet, mest 1900-tallet. Likevel har vi kunnet gjenskape en estetikk og en slags stemning rundt gjestebud, fest og høytid.
Marthe Haugerud var prosjektleder for Bø Museums utstillingen om firfletting og husbunad sommeren 2026.
Les flere presentasjoner av prosjekter og initiativ i museumsfeltet. Denne artikkelen står også på trykk i Museum nr. 2 26. Det kommer fire papirutgaver av Museum i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
