Til tross for at det er lavsesong, midt i det lille pusterommet mellom at midnattssola stuper i havet og nordlyset begynner å blafre, er gatene fulle av turister. Setter du deg på en benk, hører du seks språk på to minutter – italiensk, nederlandsk, arabisk, tysk, engelsk – og også litt syngende Tromsø-dialekt innimellom.
Kan man komme fra Tromsø?
Spørsmålet ble stilt til en ung kvinne som studerte i Sør-Europa. På universitetet møtte hun en mann som nylig hadde besøkt hennes hjemby for å se nordlys, dra på hvalsafari og mate reinsdyr.
For ham var stedet en destinasjon. For henne var det hjemme. Denne historien fikk de ansatte ved Perspektivet Museum til å reflektere rundt nettopp hva det er som gjør Tromsø til Tromsø. I jakten på svar har de trålet sin egen enorme fotosamling, kuratert og sydd ei utstilling som er blitt ei tidsreise.
Museet har nemlig overtatt fotoarkivet etter både Troms Folkemuseum og Tromsø bymuseum. Det fyller 30 år i år og feirer med et dypdykk i historiske og nyere bilder.
Køen for reinsdyrpølse
Vi går inn i det gamle bygget som en gang huset Cora Sandel, byens store forfatter, helt i den ene enden av Storgata. Nå er det museum, og en fast utstilling i huset er viet forfatteren.
Lokalet er, i tillegg til 180 år med bildebevis på dem som bor og lever sitt liv i byen, fylt av et syverksted, der Tromsø-barna bruker sine siste dager av sommerferien til å lære seg et nytt handverk. Fordi – hvorfor ikke gjøre visningslokalet til møteplass? En arena for å samles og lære noe nytt? Symaskinene stamper, unger småprater, instruktøren viser forskjellen på rett søm og kantsøm.
Noen står plantet som en påle på startstreken, foran bilde nummer én, et fotografi som en gang ble eksponert på tunge glassplater. Og med det bestemmer jeg meg for å se utstillinga i tilfeldig rekkefølge. Jeg lander borte i et avlukke som tar for seg byens industri. Tegl og teknologi. På naboveggen tar flyplassen form. Framveksten av en by har selskap av frakkesvøpte menn med blanke skaller og hentesveiser som klamrer seg fast i sørvestlig sterk kuling. Lysbokser med retroplakater er en rød tråd som setter ei munter ramme rundt tematikken, bokstavelig talt.
Jeg åpner flyeren som ble delt ut over skranken, der er alle bildene er listet med nummer og nøkterne, men effektive bildetekster av typen:
«I vintersesongen kan køen for en reinsdyrpølse strekke seg langt nedover Storgata», «I 1968 kunne man for første gang ta rulletrapp i Tromsø!» og «Etter 70 års fravær kom russiske skip gradvis tilbake til Tromsø etter Sovjetunionens fall i 1991».
Et familiealbum for hele Tromsø
Lokalbefolkninga. Hvem er dere? I utstillinga får vi bruddstykker av byen fanget av profesjonelle og amatører:
Pulserende teknobeats og molter. Folket som har nordlys som gardiner i hagen. Folket som kan å grynne (slå det opp) i snø. Folket som ser på snø som framkomstmiddel og premissleverandør, heller enn noe som er i veien.
Det bemerkelsesverdige er å bli møtt med samtiden – eller nyere historie – side om side med denne historiske konteksten. For også bildene fra 1990- og 2000-tallet er framkalt og har fått plass i fortellinga.
Emo-kids, tannreguleringer, måkehotell
Brannene som glefset i seg store stykker av byen. Utstoppede isbjørner. Som et familiealbum, bare for hele Tromsø.
Det er ikke bare frosne bilder. Foran de bevegelige bildene – stilltiende, men sprell levende – som ruller over veggen i en krok av bygget, tar jeg meg en klappstol, folder den resolutt ut og blir sittende. Nå sitter jeg fremst i en buss over Tromsøbrua.
I 2024 tok avisa Nordlys kontakt med museet for å høre om de var interessert i å overta bånd og filer med historisk film, tatt opp gjennom flere tiår av Olaf Jakobsen, Erling Karlsen og Bjarne G. Nilsen. I et av de lengre klippene, i utvalget gjort av Ane Marte Ryeng, får du sitte fremst i bussen og kjøre gjennom 50-tallet.
Disse filmklippene tar oss fra 50-tallet til 1996. Disse flidde sveisene og vitale folkene, unger som setter utfor selvmekkede skihopp og tumler nedover bakkene. Det svir nesten litt i øynene. Som et fritt svev, et sug i magen. Så levende, så betydelig, bare i kraft av å være.
Jeg lurer på hvem som sto bak disse mennenes filmkamera, dem som sto og så på, sammen med dem.
Av, med og for tromsøværingene
Sier man ikke også noe gjennom det som ikke blir vist? Hvis det er noe som mangler i utstillinga, må det være ishavsbyen, nærværet av ishavet, det faktum at Tromsø er en liten flekk i stor natur. Men samtidig henger det på greip – er ikke dette Tromsøs familiealbum?
Det er ikke fjellene og fisken vi ser på. Det er ikke engang nordlyset. Det er folket.
De første bildene blir de siste, min omvendte tilnærming gjør at jeg til slutt ender opp ved starten, ved sort-hvitt-bildene. De eldste bildene tar oss 180 år bak i tid.
Det er hester som kloppeti-klopper gjennom gatene, før blankpolerte Volvoer tar over og humper inn i framtiden på grusvei. Trebygg som står ranke i havna, før kjøpesentre spiser dem opp. Urfolksperspektivet glimrer sterkt med sitt nærvær, Tromsø heter også Romssa, vi er på samisk grunn nå, og det vises, som seg hør og bør.
Foto: Knut Stokmo/Perspektivet Museum
Vinkende troll og utstoppede reinsdyr
Utstillinga er mindre enn jeg trodde, men jeg ender opp med å bruke halvannen time der inne og slår fast: Dette er passelig dose. Men med hva? Hva er det egentlig vi har sett i dag?
Tromsø. Vi har unektelig sett Tromsø. Det samfunnet, og den identiteten, som finnes under vinkende troll og utstoppede reinsdyr, et Tromsø før kultur ble rekvisitt og natur bakgrunn.
På flyeren oppfordres folk til å sende inn og bidra med kunnskap. Sånn sett skrives fortellinga fremdeles. Sånn sett inviteres lokalbefolkninga lenger inn enn turistene.
Postkortgest eller byens sjel?
Grafisk sett er det gjort en fabelaktig jobb med presentasjonen. Det er liksom man kan høre byens pulserende beats i bakgrunnen i innpakninga – skal vi på tekno-fest eller på et museum? Den visuelle profilen gjør utstillinga ekstrovert og smilende, men er det også tegn på å være en posering for turistenes speilreflekser? En postkortgest til de mange tusen besøkende som vil ha servert en lettsaltet buffé av en bys historie? Eller er det rett og slett sjela til byen, ei forankring av en by med gjennomtrekk, Perspektivet Museum har sydd sammen?
Gir Tidsreiser Tromsø svar på spørsmålet om hva det er som gjør Tromsø til Tromsø for dem som bor og lever sitt liv der? Løser den Tromsøs gjennomtrekk? Neppe. Lindrer den Tromsøs kritiske voksesmerter? Muligens. I kraft av å være et slags familiealbum for byen tar den i alle fall en fot i bakken og gir litt fotfeste for en by i spagaten.
Tidsreiser Tromsø
- Åpnet ved Perspektivet Museum 10. juni 2026, vises til 29. august 2027
- Konsept: Marthe T. Fjellestad
- Kuratorgruppe: Marthe T. Fjellestad, Mari Hildung og Marianne A. Olsen.
- Grafisk design: Hei Yo Studio
- Utstillingsteknikk: Jan Kleine og Ane Marte Ryeng
Støtte til kritikk
Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Kristina R. Johnsen er leder for det internasjonale konsortiet Yderst Europe, som utforsker kystkultur i et europeisk perspektiv. Hun ble kåret til årets frilanser i 2025 av Norsk Journalistlag og fikk hederlig omtale i Fagpressens Innertieren 2026 for «Om båter og kvinnfolk».
Denne anmeldelsen står også på trykk i Museum nr 3 26. Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
