Halvannen times fergetur fra Stokkvågen utenfor Nesna på Helgelandskysten, ligger øya Lovund med sine vel 500 innbyggere. Lovundfjellet kan en se på lang lei der det stikker 625 meter opp over havoverflata som en spiss hatt, der innbyggerne bor på «hattebremmen». Her har folk levd av fisken i havet, avløst av dagens oppdrettsnæring.
Fra 1400-tallet
En solskinnsdag i slutten av juni tok jeg turen ut dit for å besøke Lovundbåten museum, et av mange museer som hører til Helgeland museum. Her kan en se restene av Norges eneste utstilte middelalderbåt, datert til om lag 1460. Utstillingen gir mange svar, men først og fremst stiller den en rekke spørsmål. Dette er ikke retoriske spørsmål som pedagogisk grep – de stilles rett og slett fordi svarene ikke finnes eller er funnet så langt, slik som: Hvem har eid båten? Hvorfor havnet den her?
Utstillingen, designet av arkitektene Yran og Dahle, gjenspeiler på en utmerket måte at forskning og kunnskapsproduksjon har stått sentralt i dette prosjektet.
Rent og lekkert
Ved innseilinga til øya ser en det enkle, men svært vakre museumsbygget. En av ildsjelene på Lovund, Bjørnar Olaisen, skisserte tidlig hovedformen på bygget som en seihesje, en variant av fiskehjeller. Formen med to skrå flater som møtes i en spiss er kjent arkitektur, fra Ishavskatedralen til Fram-huset. Arkitekt Anita Valrygg i Valrygg studio har tegnet og prosjektert bygget, som står på stålsøyler, slik at bygningen nærmest henger over sjøen og fjæra under er bevart uten for store inngrep.
Bygget har et rent og lekkert uttrykk. Veggene har spiler av tre tett i tett, utendørs er de beiset brune, innendørs er de beholdt i treets naturlige farge. På taket er det tegl. I utstillingsrommet er det glass og stål. Det er fin kontakt mellom ute og inne, med glassvegg ut mot sjøen og med en trapp med sitteplasser der en kan se ut. Solskjerming skjer ved tekstiler som minner om seil. Det er en automatisk skyvedør inn til utstillingen, som hindrer at døra blir stående åpen. Dette for å bevare klimaet omkring båten best mulig. Golvet er bygd med ramper, slik at det er framkommelig med barnevogn og rullestol.
Grundige undersøkelser
Båten, eller restene av den, spiller naturligvis hovedrollen. En krybbe i stål, i båtens opprinnelige størrelse, fyller rommet. Dette skjelettet er fylt inn med de bitene av båten som ble gravd ut ved den arkeologiske utgravingen i 2017. Under krybba er det fylt opp med rullestein fra fjæra på Lovund.
Forskningen viser at dette har vært en åpen klinkbygd båt, med 11 bordganger og drevet fram av seil. Masta er ikke funnet og heller ikke den langsgående forsterkningen i bunnen av båten, men spor i esingen tyder på at masta har stått omtrent på midten. Båten har vært 12,2 meter lang og 3,65 meter bred. Årringsundersøkelser viser at trærne er felt på 1450-tallet, og at det er eik fra Agder. Båten er trolig bygd om lag 1460 og med 30-40 års levetid, kan den ha strandet på Lovund på slutten av 1400-tallet.
På mesaninen over hovedrommet får vi innsikt i hvordan forskerne har arbeidet for å rekonstruere båten. I forbindelse med utgravingen ble det gjort en 1:1 dokumentasjon, der arkeolog Anne-Katrine Meland (fra Lovund) tegnet i full skala i tre dimensjoner ved hjelp av en digital penn. Tegningene ble utgangspunkt for arkeolog Christian Rodum ved Norsk Maritimt Museum, som kunne bygge en nedskalert modell i 1:5. Modellen er stilt ut og det framgår at den var til stor hjelp for selve rekonstruksjonsarbeidet. 3D-tegningene av delene er skrevet ut, og limt på modellen. De kraftigste delene er laget i polyamid, de tynne i papir.
Publikum involveres
Forskerne har ikke funnet plasseringa til alle båtdelene, og her får publikum spørsmål om å hjelpe. Dette gir en god forståelse av puslespillarbeidet som er gjennomført.
Ved utgravingsarbeidet ble det også gjort en god del løsfunn; «Lovundbåtens hemmeligheter». De er utstilt i montere på mesaninen. Her er tekstilbiter i grovvevd ull, brukt til tetningsmateriale mellom bordgangene, skinn- og lærbiter, skosåler og andre deler av skinnsko. Det er også funnet et fragment av pergament, av skinn av enten kalv, sau eller geit. Pergamentet er alt for skjørt for utstilling og blir bevart på magasin i Tromsø, ifølge utstillingsteksten.
Det er ellers funnet to bryner, en del bearbeidete tregjenstander som nagler, pinner og plugger, samt bjørkenever. Det er også funnet bygg- og havrekorn, fiske- og dyrebein, krabbeklør og fjær. Montertekstene lærer oss på en instruktiv måte hvilke vurderinger som er gjort av de ulike funnene, så her kan vi følge forskernes arbeid.
Godt fortalt
Skipet er satt inn i en historisk sammenheng, der vi både får frisket opp historiske perioder som vikingtid, middelalder, høymiddelalder og seinmiddelalder. Noen sentrale årstall gir oss knagger å henge historien på. I tillegg kan vi se og lytte til kostymekledde personer som forteller om sitt liv i seinmiddelalderen, fra konge og prest til handelsmannen og hans hustru.
Utstillingen har en passe mengde tekst og flotte illustrasjoner. Tekstene som står langs krybba ved båten får en del mindre heldig refleks. Noen av illustrasjoner er hentet fra «Carta Marina», sjøkartet tegnet av den svenske presten, historikeren og kartografen Olaus Magnus og trykt i Venezia i 1539. Dette sjøkartet er også presentert på en touch-skjerm, med tekst og lyd, der en får lære hvordan Olaus Magnus beskrev de ulike geografiske områdene i Norden, basert på hans bokverk om de nordiske folkene. Dette er et morsomt innslag der en kan studere det rikt illustrerte kartet med alt fra bygninger, jegere på ski og ikke minst sjøuhyrer.
Lokalt engasjement over år
En kan ikke skrive om denne utstillingen uten å presentere bakteppet og den nitidige lokale jobben som er gjort, en historie som også formidles i utstillingen. Historien starter med veiarbeid på Lovund i 1976, der maskinføreren skulle hente masse nede i vågen ved Hamnholmvalen. Han måtte arbeide der på fjæra sjø, for på floa var det vann over hele området. Da kom han borti noe treverk som lå dypt nede i massene og han forstod at dette måtte være et gammelt skipsvrak. Delene av treverk som kom opp med grabben ble lagt på en pall og sendt til Tromsø, mener informanter å huske. Deretter fulgte befaringer og rapporter og utvalgte deler ble sikret. Avisene skrev om det sensasjonelle funnet.
Hans Petter Meland, som seinere skulle bli sentral i interessegruppa, var allerede da en pådriver for å få undersøkt funnet. Det ble gjort C14-dateringer, der man fant at båten trolig var bygd mellom 1398 og 1530 og man antok at båten var bygd av eik. Tromsø museum hadde planer om utgraving, men manglende økonomi stoppet det hele, og saken ble lagt i bero. På 1990-tallet tok igjen lokale interessenter opp tråden, men også denne gang uten hell.
Årene gikk, og Lovund-samfunnet utviklet seg. Ved planer om boligbygging rundt funnstedet, kom spørsmålene om skipsvraket opp igjen. I 2011 ble det første frøet sådd til ei interessegruppe rundt Lovundbåten. Den ble formelt etablert i 2015, med mål om å bidra til utgraving av båten og sikre at den ble bevart på Lovund. De to ekteparene som gruppa bestod av, hadde både kontakter og mulighet til å ta på seg det økonomiske ansvaret. De koplet på dedikerte fagfolk fra Norges arktiske universitetsmuseum og Norsk Maritimt Museum. Og fra da av begynte ting å skje raskt:
Forundersøkelser kom i gang i 2016 og den arkeologiske utgravingen skjedde året etter. I 2019 skaffet de tomt, engasjerte arkitekt og la etter hvert byggeprosjektet ut på anbud. Et lokalt firma fikk tilslaget. Dette ga arbeid til mange lokale bedrifter, noe som naturligvis styrket det lokale engasjementet. Gruppa skaffet økonomiske midler fra flere hold og gjorde avtale med Helgeland museum om drift og forvaltning.
Interessegruppa ønsket også at konserveringsarbeidet i størst mulig grad skulle foregå på Lovund og leide container til det kompliserte og tidkrevende arbeidet med voksbad og frysetørring, som konservatorene fra Norsk Maritimt Museum var ansvarlige for. I 2023 måtte imidlertid delene til Oslo for å få fortgang på frysetørringa.
Ubesvarte spørsmål
Hvem har eid båten? Hva ble den brukt til? Hvorfor havnet den her? Hvorfor ble ikke trevirket brent eller gjenbrukt? Og hvorfor lå den i fjæra på ei øy på Helgelandskysten i 500 år uten å bli funnet?
Alle disse ubesvarte forskningsspørsmålene blir stilt allerede på den innledende tekstplansjen under avisoverskriften fra 1976: «Sensasjonelt funn i Lovund. Eldgammelt skip avdekket med gravemaskin i Hamnholmvalen». Å vise at et museum ikke alltid kan gi alle svar, er et godt og engasjerende grep, som knytter forskning og formidling sammen på en forbilledlig måte.
Utstillingen er et godt eksempel på at et interessant museum ikke handler om et stort antall kvadratmeter, men om å formidle et spennende tema på en måte som gir innsikt og mulighet til å bli engasjert i spørsmålene som stilles. I tillegg til gjenstander, tekst og illustrasjoner, bidrar virkemidler som lyd, film, QR-koder, dramatiserte fortellinger og egenaktivitet til variert formidling, uten at det på noen måte oppleves som overlesset.
I den grad jeg savner noe, er det at ansatte ved Helgeland museum, som har arbeidet med utstillingen, også nevnes med navn og bidrag på takketavla, slik andre aktører gjør.
Dersom en vil pløye dypere og sette seg ytterligere inn i den historiske konteksten og forholdene i seinmiddelalderen, kan en lese historiker og konservator ved Helgeland museum, Ann Kristin Klausens bok om «Lovundbåten», som ble lansert samme dag som utstillingen åpnet. En del av bakgrunnsinformasjonen om funnet og arbeidet for å få museet på plass er hentet fra boka.
Støtte til kritikk
Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi publisere rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Ann Siri Hegseth Garberg har vært museumspedagog, konservator og seniorrådgiver på Sverresborg Trøndelag Folkemuseum og i Museene i Sør-Trøndelag i perioden 1986-2024, og har nå et enkeltpersonforetak innen museumsrådgiving.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
