Opp fra kjøkkenskuffen
Den nye utstillingen på Grinimuseet supplerer den allerede eksisterende. Den nye heter Kvinnene på Grini, med undertittel motstand, fangenskap, taushet, og skriver seg inn i en tradisjon som forsøker å justere vårt blikk på historien litt. Tradisjonen kalles «rewriting the history», og her innebærer det at også kvinnenes perspektiver bringes inn i det som frem til da har skrevet historien, nemlig mannlige erfaringer og fortellinger.
Når mannen ses på som det representative kjønn, vil det ofte føre til at kvinners erfaringer skjules. De privatiseres og mangler derfor en gjenkjennelse i det offentlige rommet og i språket vi snakker om noe på. Erfaringene blir liksom puttet ned i en kjøkkenskuff, slik det også symbolsk poengteres i utstillingen. «Ingenting å snakke om», står det på en skuff i en gammel kjøkkenseksjon. «Frykten for fordømmelse», på en annen.
Multimodalt
Grinimuseet er nesten like mye et opplevelsessenter som et museum. Det er multimodalt, ved at det tilbyr både tekst og bilder, utstillinger med artefakter, flust av fortellinger å lytte til gjennom høretelefon eller når du sitter på krakken i enecellen. Og i brakkerommet, der fangene bodde, ligger det VR-briller som byr på den fascinerende opplevelsen «Valgets kval».
Museet er helhetlig utformet. Farger og former går igjen i alle rommene, og også i formidlingen er det en viss grad av gjenkjennelse. Det forekommer at noen vi blir kjent med i én avdeling, dukker opp fra en ny kant og med supplerende informasjon i en annen avdeling. Slikt skaper tillit og gir en følelse av at man har å gjøre med en samlet situasjon som man nesten blir en deltaker i selv. Bare nesten, selvsagt, siden man befinner seg på trygg avstand fra alt det grufulle. Kakerlakkene på gulvet ser ekte ut, men er påmalte.
Dratt inn i alvor
Interiøret består av mørkebrune brakkevegger brutt opp av plater i sort, grått og rødt. I den nye utstillingen er det også et dramatisk rødt gulv, og fordi det er nyoppusset her, ser det faktisk ganske stilig ut. Kjennes det litt rart? Egentlig ikke, for man blir fort dratt inn i alvor.
I hvert av rommene henger det en eller flere elektroniske tavler som alle byr på fire forskjellige lytteropplevelser. De er ordnet tematisk, og den første tavlen jeg går til, har overskriften «Den dagen de ble arrestert». Her forteller blant andre Margrethe Sæther at hun lagde falske legitimasjonskort, og hun visste det var farlig, men tok sjansen. «De skyter vel ikke kvinner», husker hun at hun tenkte. En annen var gravid, men legen sa det likevel var greit å slå henne. Hun fødte en jente i fangenskap, som hun ikke ble gjenforent med før ett år senere, i 1945. Opptakene med disse kvinnene er gjort i 1980, leser vi på skjermen.
Smerte
Ellers er det tavler med titler som «Soningsforhold», «Arbeid» og «Sosialt liv». I det informative 20 minutter lange foredraget som museet tilbyr på søndager, lærer vi at kvinnene hadde det mindre fritt enn mennene, både med hensyn til luftetid (en halv time) og det sosiale. Tavlen som bærer tittelen «Mørkeland», sparer oss ikke for smerten, dette er virkelig mørkt.
Uhyggen slår mot en når en får disse klare stemmene rett inn i øret. De forteller om depresjon, abort, å føle seg levende begravd og om forsøk på å henge seg, for å bli befridd fra det hele. Flere steder i museet fortelles det om ekstrem sensitivitet. De ble vare som dyr, sies det fra enecellen, og i dette Mørkelandet fortelles det om hvor følsomme de ble, noe som gjorde samlivet med de andre vanskelig: «Hver svingning i ens sjeleliv blir registrert». Sitatene vi får her, er basert på bøker, dagbøker og intervju.
Følelser i stemmene
«Man har ikke vært så opptatt av kvinnenes historie», står det på en større skjerm. «Etter krigen handlet det om menn.» Vi er nå kommet frem til avdelingen som handler om etterkommerne, de som er barn eller barnebarn av kvinner som satt på Grini. Historien til Lise Børsum går igjen i flere avdelinger, og her er det datteren hennes, Bente Børsum, som forteller.
Moren satt på informasjon hun ikke ville gi fra seg, og ble torturert. Datteren kan fortelle at hun fikk styrke fra det, men fra andre hører vi om taushet, at mor eller mormor ikke ville snakke om erfaringene sine, «bestemor orket nok ikke å snakke om det».
Det er følelser i stemmene som forteller om dette, og i kroppsholdningen og ansiktet. Etterkommerne er også påvirket, de er hva forskningen kaller for «impliserte subjekt»*, som gjør at de er bærere av etterminner, minner som ikke er deres egne, men som de likevel blir eksponert for gjennom andres traumer. «Det påvirket hele livet», er det en av dem som forteller om sin mor.
Ligger i fortellingene
Utstillingen viser frem livet på Grini, men det er i alle fortellingene mesteparten av det dramatiske ligger. Rommene tilfører stemning, og jeg synes det skapes en fruktbar kontrast mellom det moderne utstyret og overfloden som ligger i at alt er så nytt og rent – og innblikkene i det traumeskapende.
Den fancy teknologien pluss det stilige og rene utgjør tilskuernes verden, men bare en liten historiefortelling unna befinner det grufulle seg. Det er hva denne utstillingen viser oss.
* Begrepene «implisert subjekt» og «etterminne» skrives det mer utførlig om for eksempel i boka Krigsforbrytere i dagens estetiske minnekultur, av Langås og Torjusen (red.), 2024.
Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også i spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
