– En enorm prosess

Det sier Karin Hindsbo. Da hun i 2017 ble ansatt som direktør for Nasjonalmuseet for kunst, design og arkitektur, var hun relativt ukjent for de fleste i Norge. Slik er det ikke lenger. I de siste årene har både Hindsbo og Nasjonalmuseet opptrådt i riksdekkende medier nærmest daglig. Vi møtte henne til en prat på forsommeren, på en av hennes siste arbeidsdager på museet.

Mer diskusjon, høyere besøkstall

Diskusjonene om det nye Nasjonalmuseet gikk friskt også i årene før Hindsbo tok over rattet. Siden bygget stod klart på Vestbanetomta ved Aker brygge har de bare økt i styrke og antall. Det har bl.a. handlet om arkitekturen, åpningsutstillingen «Vi kaller det kunst», utvalget og, naturligvis, bildet «Leiv Eriksson oppdager Amerika». Samtidig har publikum strømmet til, fra inn- og utland. Museet åpnet dørene i juni 2022, åtte måneder senere nådde besøkstallet en million. Til sammenlikning hadde Nasjonalgalleriet 600 000 besøkende i 2018. KODE, som Hindsbo kom fra, hadde i hennes siste år rundt 250 000 besøkende, ifølge Norges museumsforbund.

Også i europeisk målestokk er museet noe å regne med, om ikke blant de største: Tate Modern, der Hindsbo begynner som direktør i september, hadde nesten fire millioner besøkende i fjor. Den nye jobben vil hun ikke snakke om i dette intervjuet, får vi beskjed om da vi gjør avtalen. Vi får konsentrere oss om jobben hun har gjort.

Krevende å lage ett felles museum

Hindsbo vil huskes som den direktøren som fullførte byggingen av det nye Nasjonalmuseet, men slett ikke den som startet prosessen. Sammenslåingen av Nasjonalgalleriet, Samtidskunstmuseet, Kunstindustrimuseet og Museet for arkitektur og design begynte i 2002, i 2005 kom også Riksutstillingene med. Diskusjonene om rehabilitering eller nybygg har pågått like lenge. Få av de ansatte husker en tid organisasjonen ikke var i omstilling. Direktøren berømmer deres utholdenhet.

– Ikke minst det å få samlet alle menneskene fra alle feltene og alle de faglige stemmene, og få oss til å bli en enhet, ett felles museum, har krevet mye av alle.

– Heldigvis har alle vært innstilt på det. De ansatte her i Nasjonalmuseet er jo helt suverene. Så profesjonelle og dedikerte. Jeg kan ikke skryte nok av dem, jeg mener de er de beste i landet, kanskje i verden.

Hun beskriver prosessen som overveldende:
– Det er jo et kjempeapparat som er i sving. Over hundre tusen verk som skulle flyttes, det er nå en ting.
– Det skal registreres, det skal utarbeides tilstandsrapporter, det skal pakkes på den riktige måten med de riktige materialer, det skal transporteres på den riktige måten, så skal det pakkes ut igjen.
– I tillegg er det så mange andre, parallelle prosesser. Det har det vært en kjempejobb å få hele arkivet digitalisert. Og så har vi miljøfyrtårnsertifisert oss, og forholdt oss til standardene for FutureBuilt-bygg. Og så var det jo store arealer som skulle innredes. Fargene på veggene skulle velges ut, montrene, møblene i kafeen, resepsjonen, butikken og biblioteket. Alt i alt har det vært en gigantisk prosess.

– Vil egentlig at folk skal være fornøyd

– Hvis vi beveger oss mer mot innholdet – hva har du ønsket at museet skal være?
– Først og fremst er vi jo hele Norges museum, det har vi jobbet veldig dedikert for. Og så har vi jobbet knallhardt etter den visjonen og de verdiene vi har vedtatt. Vi skal gjøre kunsten tilgjengelig for alle og hver enkelt, og vi skal reflektere den tiden og det samfunnet vi lever i. Og så skal vi være åpne, uredde og gi anerkjennelse.
– Hva betyr det egentlig?
– «Åpen» handler om at vi skal lytte til det som skjer der ute, at det skal være enklere på å få innsyn i hvordan vi jobber, at vi skal være tilgjengelige og at det skal være så enkelt som mulig å følge med på oss. Anerkjennelse er utrolig viktig og må gis på mange plan; internt, til de andre kunstmuseene i Norge, og til publikum. Uredd handler om å tørre. Vi må stå for at vi faktisk er litt redde innimellom. Vi har visst alle sammen at uansett hva vi gjorde, hvilke løsninger vi valgte, så ville det være noen som syntes det var fint, og noen som syntes det var helt forferdelig. Og at noen syntes det var forferdelig, det skulle vi nok i hvert fall få vite om. Man har jo egentlig lyst til at folk skal være fornøyd. Så hver gang man tar et valg, og man vet at ved dette valget kommer noen til å være uenige, så er det litt skummelt.
– Og visjonen?
– Det med å gjøre kunsten tilgjengelig for alle, handler om kjempemange ting, for eksempel digitaliseringen av samlingen og å lage vandreutstillinger slik at kunsten vår blir sett i hele landet. Og så skal vi ha lav terskel for å gå inn dørene her på Nasjonalmuseet. Folk skal ha lyst til å være her. For å lykkes i dette har vi jobbet spesifikt med definerte målgrupper, for eksempel ungdom, og testet nye metodikker og grep på dem.
– Men en like viktig del av visjonen, er at kunsten er tilgjengelig for hver enkelt. Det betyr at den enkelte skal ha sin unike opplevelse. Det må aldri bli at vi skyter så bredt at vi ikke treffer noen.
– Hvordan gjør man dette i praksis?
– Gjennom å forsøke å etablere nærhet. Publikum blir for eksempel tatt personlig imot, det tror vi er viktig. Vi prøver også å ha så lite tekst som mulig i rommet, for at ikke kunstopplevelsen skal forstyrres. Til gjengjeld har vi veldig mye informasjon – intervjuer, filmer og annet – tilgjengelig på nettet. Vi formidler på mange så man kan finne det formatet og nivået som passer en best. Og når vi sender kunsten ut, så drar vi faktisk også på hjemmebesøk. Vi tar med «Brudeferden i Hardanger», hjem til Elsa. Slik blir det mulig at ulike mennesker får en helt unik opplevelse.

I alle lokalaviser

– Hvordan prioriterer dere for å favne hele Norge?
– Vi låner ut mye. Det er ressurskrevende, men nødvendig. Vi har jo vandreutstillinger, og i tillegg mange andre prosjekter. For tiden har vi for eksempel vandreutstillingen «Skakke folkedrakter«, og samarbeider med Kode om å vise Harriet Backer i Paris og Stockholm, i tillegg til i Bergen og Oslo. Det grunnleggende målet er å spille de andre museene gode. Vi er også veldig opptatt av å få kunsten og kjennskapet til samlingen ut til i hele Norge.

– Kommunikasjonsavdelingen har et mål om at vi skal få omtale i lokalpressen i alle landets kommuner.

– Er det sant?
– Ja, og det har de klart, flere år på rad.
– Det er ganske lett å se at dere tar den rollen som nasjonalmuseum alvorlig. Dere arrangerer ofte kurs, seminarer o.l., og gir mulighet til å overføre kompetanse og kunnskap. Men har dere også noe å lære av de andre norske, mindre museene? Jeg syns ikke jeg ser dere så ofte på samlinger arrangert av andre.
– Nei, den myten er ikke helt korrekt. Vi er faktisk veldig ofte til stede på andre arenaer, det er jo en del av det med å være åpen og oppsøkende, som vi er så opptatt av. Det er klart at vi har mye å lære.

– Jeg har opplevd flere ganger å komme til et museum der de har én eneste formidler, eller ingen ansatte til samlingsforvaltning, og bli slått av hvor mye de får til. Det er jo helt vilt. Og veldig gøy og inspirerende.
– Det viktig for oss også å huske på hvordan tingenes tilstand er andre steder. Vi har også gjort noen snuoperasjoner, for eksempel på utlån. Tidligere har vi kjørt litt mer standardiserte prosedyrer overfor alle. Men det kan slå feil ut. Fasilitetsrapporter er greit nok å fylle ut for store, internasjonale museer, men det er jo ikke bare bare for et museum med syv ansatte. Da har vi gått litt mer i dialog og forsøkt å være smidige, for å se om vi kan finne andre løsninger.

– Jo mer oppmerksomhet, desto større storm

– Du sa at dere ville være uredde og at du var forberedt på å stå i stormen. Men var du forberedt på at stormene skulle bli så store?
– Nei, ikke da jeg gikk inn i stillingen. Ingen hadde drømt om det. Den oppmerksomheten Nasjonalmuseet har i dag, er jo kommet med årene. Og jo mer interesse, desto mer kritikk og større storm.
– Det har vært mange som har ønsket mye. Det at vi alle sammen klarte å holde blikket på målet der framme, og ikke på hva alle andre syns var viktig i øyeblikket, det er jeg veldig fornøyd med. Det har vært krevende for alle sammen. Ingen andre enn oss skjønte jo hva museet skulle bli. Det har vært vanskelig å forstå at vi har måttet prioritere noe som skal skje om fire år, men hadde vi ikke gjort det, hadde vi ikke hatt det museet, og den suksessen vi har i dag.
– I etterpåklokskapens klare lys, er det noe du angrer på?
– Ja, masse! Jeg klarer ikke ta et konkret eksempel, men det er klart det er mye. Noen ganger har jeg vært for rask med å ta en beslutning, noen ganger for treg. Noen ganger har jeg lyttet for mye til andre, andre ganger for lite. Alt i alt syns jeg vi har vært ganske gode til å ta til oss kritikk og endre kurs.

– Det er klart man må forsvare seg når man sitter i Dagsnytt 18, men det er en grunn til at stormer oppstår, og det vet hele museet.

– Nybrottsarbeid

– En av de langvarige stormene du har stått i har vært samarbeidet med Fredriksen-søstrene. Jeg forstår at det er knyttet til kravet om egeninntjening. Men er det likevel et eksempel på noe du tenker at du kunne gjort litt annerledes?
– Dette er komplisert. Det samarbeidet var resultat av en lang prosess, initiert av det tidligere styret.
– Men det var vel du som undertegnet kontrakten?
– Ja, men avtalen var stort sett ferdig da jeg tiltrådte. Den ble signert noen få uker senere. Men det er sånn det er; når man går inn som direktør og overtar prosesser som har kjørt lenge, så må man eie dem. Vi får jo veldig mye ut av det samarbeidet: Tilgang til helt fantastiske verker, som ble handlet inn med utgangspunkt i våre ønsker, og spennende kommisjonsutstillinger i Lyshallen som folk kommer reisende fra inn- og utland for å se. Vi har også nettopp utlyst det første av fire doktorgradsstipendiater som disse pengene finansierer i sin helhet. Vi kunne ikke fått disse tingene til ellers.
– Det skjønner jeg godt. Men du syns ikke det er moralsk problematisk?
– Vi kjører jo due diligence og etiske vurderinger, og følger retningslinjene, naturligvis. Fredriksen-søstrenes midler stammer stort sett fra offentlige, børsnoterte selskaper som det stilles strenge krav til.
– Men denne avtalen har likefullt skilt seg litt ut i norsk museumssammenheng.
– Ja, jeg vet man syns den skiller seg ut.
– De eier jo kunstverkene, det er uvanlig.
– Det gjør Sparebankstiftelsen også, de har jo verker deponert ved museer over hele landet. Det er helt det samme.
– Men syns du Sparebankstiftelsen er sammenliknbar med Fredriksens-søstrene?
– Nei, det sier jeg ikke. Men deponiene er det. Det er selvfølgelig forskjell på en privat aktør og en stiftelse med et ideelt formål. Men de kan jo selge samlingen de også, om de vil. Poenget mitt er uansett at jeg er klar over at dette er en avtale som er kontroversiell i Norge, men Nasjonalmuseet får veldig mye ut av samarbeidet. Avtalen er inngått for ti år, deretter er det naturlig å evaluere den. Det er sikkert noe som kunne vært gjort og håndtert bedre, og det har kostet noe for vårt omdømme. Men det er nybrottsarbeid. Det er et stort samarbeid, og veldig mange penger involvert. Så får man se i ettertid om det var verdt det. Jeg er trygg på at det var verdt det.

Vil diskutere kanonbegrepet

– Hva med deres samlings- og innkjøpsprofil, hvordan tenker dere når dere kjøper inn?
– Vi har et bredt mandat, vi skal dekke alle våre fagfelt, det vil si kunsthåndverk, arkitektur, design, både eldre, moderne og samtidskunst. Vi har selvfølgelig et spesielt mandat når det gjelder den norske kunsten, men skal også samle internasjonalt. Når vi kjøper internasjonalt, skal det gi mening i samlingen vår. Men når vi kjøper norsk samtidskunst, handler det også om å orientere seg i den verden vi lever i nå. Vi ønsker å ha viktige tendenser representert. Det betyr selvfølgelig ikke at vi går på bekostning av kvalitet.
– Åpningsutstillingen deres het «Jeg kaller det kunst». Dere kunne kalt det «Dette er kunst», og inntatt en litt mer selvsikker holdning til hva som er kunst av god nok kvalitet og ikke. Om du forstår?
– Jeg er ikke enig i at vi ikke inntar en selvsikker holdning. Vi åpnet et museum der vi viser vår samling over ti tusen kvadratmetere. Samtidig åpnet vi en utstilling på to tusen fire hundre kvadratmetre med det vi har oversett fra den seneste tiden. Utgangspunktet var at dette skulle være en kjærlighetserklæring til det norske kunstfeltet, og bredt og allsidig. Det ligger et stort researcharbeid bak. Prosjektgruppa har ønsket å ha et kritisk blikk på vår innsamlingsprofil. Jeg syns det er en fantastisk idé. Med dette grepet prøver vi å diskutere kanonbegrepet og det å bygge en samling med publikum.
– Men hvorfor kjøpte dere ikke inn de verkene dere stilte ut?
Vi har kjøpt inn noe av det, men ikke alt. Det var jo kjempemye. Vi kan ikke kjøpe inn alt vi stiller ut temporært. Det handler ikke om at vi syns det er dårlige verk. Det var kjempegode verk, det syntes vi, alle er jo valgt ut av våre kuratorer. Denne utstillingen handlet om den norske samtidskunsten, og vi syntes det var et interessant med et blikk på hva vi hadde oversett. Jeg synes det var en fantastisk utstilling.

På egne ben

– Sånn avslutningsvis: Jeg må jo innrømme at jeg ble litt nysgjerrig på hvorfor du ikke vil snakke om din nye jobb på Tate.
– Jeg sitter her som direktør for Nasjonalmuseet. Å begynne å snakke om en annen jobb, før jeg har sluttet i denne, er veldig uryddig. Når jeg tiltrår som direktør for Tate, kan jeg snakke om det.
– Skjønner. Bare ett siste spørsmål: Det har vært noen spekulasjoner i media, blant annet i en artikkel i Morgenbladet, om at du fikk jobben på grunn av din tilknytning til Fredriksen-søstrene og Nicolai Tangen?
– Det sier mer om norsk journalistikk enn om noe som helst annet. Jeg ble i likhet med mange oppfordret til å søke, og har vært igjennom en rekke ulike intervjuer, tre ulike tester, en times samtale med psykolog, to kjempestore panelsamtaler, en oppgave om å utarbeide en femårsplan, grundig referansesjekk …
– Altså, det står ingen mektige menn bak meg, det er fullt mulig for en som har vært toppleder i femten år å få en ny topplederstilling, helt på egenhånd.
– Lykke til i ny jobb!

Dette intervjuet ble gjort 23. mai. 2023, tre dager før Karin Hindsbo sluttet som direktør for Nasjonalmuseet. Hun tiltrådte som direktør for Tate Modern 1. september. Ingrid Røynesdal tiltrer i jobben som direktør for Nasjonalmuseet 1. oktober 2023, Rune Bjerkås er konstituert direktør fram til da.

Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.