– Hva er museenes viktigste oppgaver?
– Det som skiller et museum fra et annet type visnings-eller besøkssenter (i kunstens verden for eksempel kunstsenter, galleri eller kunsthall) er at det finnes en samling som forvaltes. Museets viktigste oppgave er å samle, ivareta og formidle samlingen.
– Noen museer er kommersielt driftet og vil ha en turn-over på samlingen sin, slik som Astrup Fearnley Museet, som plutselig hadde solgt hele sin fantastiske gruppe bilder av Gerhard Richter fordi de sto høyt i markedet, og fordi museet hadde bestemt seg for å satse på amerikansk samtidskunst i stedet. De ikke-kommersielle aktørene har en helt annen rolle. Enten det er kunst eller gjenstander som samles og ivaretas er det ikke-kommersielle museum en erindringsbank for den kollektive hukommelse. Dette gjelder for eksempel Nasjonalmuseet for kunst, Norsk folkemuseum og Kulturhistorisk museum.

Bør ha tillit til publikum
–Hva bør et museum være?
–Fra publikums ståsted bør et museum først og fremst være et sted for kontemplasjon og fordypning. Man må ha tillit til at publikum har evne og vilje til å gå inn i stoffet.
Et problem for museene er at de har et aldrende publikum. I horisonten ser man følgelig for seg at publikumsgrunnlaget langsomt vil dø ut. Det er derfor en voldsom satsning i museene for å nå de unge. Man satser hardt på interaktive elementer i utstillingene – det virker som man tror at unge ikke har evnen til å interessere seg for ting som ikke er skjermbasert. Jeg tror dette er en stor misforståelse.
– Man må selvsagt finne måter å trekke ungdom og unge voksne til museet, men når de først er det, er det viktig at kunsten eller museumsgjenstandene faktisk står i sentrum. Jeg tror nettopp det fysiske, sanselige møtet med kunst eller kulturhistoriske gjenstander kan appellere spesielt til ungdom i dag, som i stor grad lever sine liv på skjerm i en digital verden. I et kunstmuseum som det nye Munch (som interessant nok har sløyfet ordet museum, da de tror at dette oppleves som noe støvete og alderdommelig) presenteres museet gjennom en hysterisk film, der veldig mye annet enn Munchs malerier blir markedsført. I den grad bildene dukker opp, er presentasjonen preget av hastige skiftninger, og bildene er spaltet opp, og de blir dermed radbrukket både koloristisk og komposisjonelt. Det er som om man frykter at hvis det ikke går fort nok, og har høyt nok volum, så vil man miste publikums interesse.
– Jeg tror museer, og særlig et museum som Munch, som forvalter en helt usedvanlig appellerende samling, må finne tilbake til troen på at kunsten faktisk er nok i seg selv. Arkitekturen i det nye Munch-museet viser at kommersielle hensyn har gått foran det museumstekniske. Det er uttalt at man ser for seg museumsgjesten som alternerer mellom å ta inn Munch, og å nyte utsikten med et glass vin. Men er det virkelig spektakulær utsikt vi er ute etter når vi oppsøker Munch-museet? Det er fint at det nye Nasjonalmuseet har et litt lukket innadvendt preg, med den store lysende hallen som en lampe i natten. Det viser gjennom sin arkitektur museets bevarende og erindrende oppgave.
Former historien
– Hva er museenes muligheter som samfunnsaktører?
– Museene har en unik mulighet til å sette temaer på dagsorden. Det er vanskelig å si noe generelt om hva som er museets muligheter og begrensninger, for det vil være så ulikt fra en type museum til en annen.

– Hva slags makt og ansvar besitter norske museer?
Museet er en bevarende og formidlende instans som potensielt besitter en enorm makt. Selvsagt på ulik måte, alt etter som hva slags museum det er snakk om.
Det å skape en fast samlingsutstilling i Nasjonalmuseet er for eksempel et kjempeansvar, der man utfolder en stor makt, i det man faktisk former kunsthistorien. I et historisk museum er man gjennom gjenstander med på å fortelle historien. Dette er et ansvar man skal være seg bevisst. Det er viktig at vi har de store, tunge forskningsbaserte museene. De blir en motvekt til andre opplevelsessentre, der historien og kunsthistorien kanskje formidles litt friere, som for eksempel et sted som The Viking Planet i Oslo, som selv om de forholder seg til forskning, likevel tar seg store friheter.