Søk
Close this search box.
Hold deg oppdatert - meld deg på vårt nyhetsbrev
KritikkLiten utstilling om stort tema

Liten utstilling om stort tema

"Det snakker vi ikke om" diskuterer og nyanserer store, vanskelige og viktige spørsmål på liten plass.

Vandreutstillingen «Det snakker vi ikke om – Familiehemmeligheter etter krigen» på Maihaugen føyer seg inn i en lang rekke av museumsutstillinger om andre verdenskrig i Norge. Samtidig er den noe for seg selv, og utstillingen klarer på mesterlig vis å gjøre krigserfaringer fra 1940-årene relevant for samtiden gjennom å belyse generasjonstraumer, utenforskap, tabuers og taushetens mulige konsekvenser, og den helende kraften som kan oppstå av åpenhet og dialog.

De verdifulle kildene og de vanskelige historiene

Utstillingen baserer seg på 21 historier fra anonymiserte familiemedlemmer eller etterkommere av «tyskerjenter», NS-medlemmer eller motstandsfolk som satt i tysk fangenskap under krigen. Dette kildeomfanget, og det at kildene så raust og modig deler sine sterke fortellinger og erfaringer, er en av utstillingens store styrker. Selv snart 80 år etter krigen sliter mange av familiene med langtidsvirkninger fra krigsårene.

Berøringsangst og manglende åpenhet blir av flere kilder pekt på som en sentral medvirkende årsaker, og blant de sterke vitnesbyrdene går familievold og generasjonstraumer igjen. En kilde, som selv ikke opplevde krigen, forteller at hen allikevel bærer på følelser fra den. En annen beskriver det som en «passiv opplevelse av krigen» grunnet krigstraumatiserte familiemedlemmer i flere tiår etter.

VERDIFULLE KILDER OG VANSKELIGE HISTORIER: Kildeomfanget, og det at kildene så raust og modig deler sine sterke fortellinger, er en av utstillingens store styrker. Foto: Gunhild Aaby /Vest-Agder-museet

Har arvet skammen

Flere snakker om at de har arvet skam, skyldfølelse eller andre vanskelige og vonde følelser fra sine foreldre eller besteforeldre. En annen gjenganger er hvor vanskelig forsoning og tilgivelse kan være når man deler familiebånd med noen som sympatiserte med eller støttet tyskerne under krigen. «Tilgir vi ham, så tilgir vi også SS» sier ett familiemedlem. Samtidig blir spørsmålet om tidspunkt for tilgivelse reist i introduksjonsvideoen ved inngangen av utstillingen. Når og hvordan skal man kunne tilgi? Utstillingen rommer mange, komplekse aspekt, og gjør et godt forsøk på å nyansere og forstå så vanskelige, omstridte og betente deler av historien.

For flere av de som har evnet å snakke med sine nærmeste om den utfordrende krigsbagasjen har samtalene og ærligheten hatt en virkningsfull og helende kraft. Det har bidratt til nyanseringer og i hvert fall en delvis forståelse for hvorfor familiemedlemmene valgte som de gjorde.

Disse fortellingene er sterke, og jeg blir imponert over refleksjonene til mange av kildene.

De vitner om et krevende og imponerende arbeid med egne følelser, relasjoner, traumer og tabuer. Interne prosesser som jeg antar, har krevd en årelang og emosjonell innsats.

Selv om familiehistoriene er individuelle og personlige, har flere av dem fellestrekk og også relevans på samfunnsnivå. Fortellinger om hvordan familiene ble møtt og behandlet i årene og tiårene etter krigen, hvilke reaksjoner de fikk og hvilke holdninger som rådet, sier noe om hvilket samfunn familiene var, og er, en del av.

At kvinner som hadde hatt et forhold med tyske soldater ble skamklipt og kalt «tyskertøser» er et kjent eksempel, men diskriminering, fordømmelse og utenforskap var generelt en utbredt behandling av de som på ulikt vis hadde alliert seg med tyskerne. For mange gjaldt dette også deres barn, og dette er forferdelige eksempler hvor også storsamfunnet kan kritiseres. Flere av kildene, som var barn og unge under eller etter krigen, forteller om en rådende «oss mot dem»-mentalitet, mobbing, nedsettende kallenavn og utenforskap, og at de fra tidlig av ble opplært i å ha dekkhistorier og aldri fortelle om sine tyske bånd.

Mye tekst og lite plass

Ett blikkfang i utstillingen er en sort boks i midten av rommet, hvor besøkende kan tre inn i forskjellige avlukker. Her kan man sette seg ned, se på familiebilder og – gjenstander, og høre kildenes fortellinger. Boksen er et stilig element, men de ulike montrene er spekket med så mye tekst at det for meg fremsto rotete og uoversiktlig. Vinkelen inn i glassmontrene gjorde at noen gjenstander var vanskelig å se og deler av teksten utfordrende å lese. De utvendige veggene er flere steder kledd med tekst, men også er her flere partier lite leservennlige på grunn av vinkel og plassering. Fremkommeligheten rundt boksen er ikke alltid like god, grunnet trange passasjer.

Det er få gjenstander i utstillingen, men blant objektene er kildenes personlige familieeiendeler og –bilder. Disse er spennende, og jeg skulle gjerne sett at de ble fremhevet i enda større grad. Flere av dem blir litt gjemt eller forsvinner i mengden i montrene hvor det er så mye å feste øynene på.

Utstillingsrommet er generelt lite og trangt, og jeg fikk en noe inneklemt følelse, overveldet av tekstmengden, med rikelig med informasjon på norsk og engelsk. Dette syns jeg var noe vanskelig å sortere og fordøye. Informasjonsvideoen ved inngangen har høyt volum og hørtes godt over hele utstillingen. Dette forstyrret meg, og jeg syns løsningen med avlukkene i den sorte boksen fungerte bedre. Jeg liker at man kan tre inn i den, «gjemme seg» litt bort i de ulike rommene og fordype seg i fortellingene.

DEN SORTE KUBEN: Et blikkfang i utstillingsrommet er en sort boks hvor besøkende kan tre inn i forskjellige rom. Disse er fylt med familienes egne eiendeler, bilder og fortellinger. Foto: Per Grimsgaard / Vest-Agder-museet

Arbeidet med tabuer, traumer og vanskelige historier

En annen styrke med utstillingen er at den viser glimt fra arbeidsprosessen, forarbeidet og vurderinger som har blitt gjort. Vandreutstillingen er laget av Vest-Agdermuseet, og i en informativ video forteller museumsansatte om deres perspektiver, prosesser og metoder. Utstillingen er en del av det internasjonale EU-prosjektet Identity on the Line, som er et samarbeid mellom seks europeiske kulturhistoriske museer og ett universitet. Prosjektets mål og fokus var å samle inn, jobbe med og formidle sensitive fortellinger og lite kjente perspektiver, som resulterte i lokale utstillinger ved de ulike institusjonene. Viktige funn og fellesnevnere på tvers av prosjektene ble samlet og tilgjengeliggjort gjennom en vandreutstilling og digitalt undervisningsmateriell.

For «Det snakker vi ikke om – familiehemmeligheter etter krigen» startet arbeidet med å finne kilder og samle inn historier og informasjon med en annonse i lokalavisen. Vest-Agder-museet, som har mottoet «Vi forteller din historie», fikk inn mange historier som aldri har blitt delt med offentligheten før.

Solid

En ansatt sier at det å snakke om traumene kan bryte opp generasjonstraumene, og med dette følger et stort ansvar. Jeg syns det er interessant, lærerikt og nyttig å høre fagfolkene fortelle om ansvaret som følger med denne tematikken, som opplæringen de har fått i å snakke om så sensitive, personlige og tabubelagte historier og erfaringer. En ansatt forteller om familiemedlemmer som fortsatt sliter, grunnet vanskeligheter med å forsone seg med sin familiehistorie og hvordan dette kan forme synet på både sine nærmeste og sin egen identitet. Arbeidet og innsikten det har gitt skulle jeg gjerne lært enda mer om.

Disse beretningene synliggjør at en utstilling er så mye mer enn det man som publikum får presentert.

Det er et grundig og langvarig arbeid med kilder, undersøkelser, diskusjoner, vurderinger og avveininger, og for meg virker dette prosjektet som et solid gjennomført museumsarbeid. Lite utstillingrom til tross, så er det store, vanskelige og viktige tema som blir belyst, diskutert og nyansert i utstillingen.


Les flere anmeldelser av utstillinger om 2.verdenskrig:
Krig på museum
Usedvanlig vellykket om eksistensielle spørsmål


Støtte til kritikk

Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.

Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.

Hilde Granum er utdannet museolog fra Universitetet i Oslo. Hun har i flere år jobbet innen museumsfeltet, hovedsakelig med formidling og publikumsrettet arbeid. Hun har vært anmelder i Museum siden 2019.


Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.

 

Likte du denne artikkelen? Del den med en venn og kollega.

Annonse
Annonser