– Museene forvalter den historiske klangbunnen

Annonser

Nobels fredssenter, tidligere i høst: Museumsansatte fra hele verden sitter på grå stoler midt i nobelutstillingen, som er til ære for fjorårets prisvinnende journalister. Mennesker som i verste fall risikerer livet for det frie ord. Bak oss kan vi lese et sitat av filippinske Maria Ressa:

«Ikke vær redde – for hvis dere ikke bruker rettighetene deres, vil dere miste dem.»

Vi er på den årlige konferansen til Federation of International Human Rights Museums (FIHRM), et nettverk med mål om kunnskaps- og erfaringsdeling mellom museer som jobber med menneskerettighetsspørsmål.

Direktøren for fredssenteret, Kjersti Fløgstad, går opp på talerstolen. På første rad sitter den ukrainske museumsdirektøren Tetiana Isaieva, som måtte flykte da russiske bomber falt over hjembyen Kharkiv. Temaet for konferansen, «Museums under pressure», er ekstra relevant nå, mener Fløgstad. Hun peker på at 70 prosent av befolkningen i verden lever i autokratier.

– Vi har alle et veldig viktig oppdrag: å kjempe for demokrati og menneskerettigheter og hjelpe folk med å forstå betydningen av dette.

Men hvordan skal museumsinstitusjonen få det til?

Bakgrunn og forståelse

– Et godt museum vil alltid ha en tanke på nåtiden og hva som rører folk der ute, og da kommer menneskerettigheter naturlig inn, sier politisk rådgiver Gerald Folkvord i Amnesty International i Norge.

Folkvord er også utdannet historiker og går på museer så ofte han kan. Da foretrekker han museer som hjelper oss med å se sammenhenger og mønstre i historien, som vi igjen kan bruke til å forstå strømninger i vår egen tid. Et eksempel er hvorfor nasjonalsosialismen fikk så mye støtte i mellomkrigstiden.

– Jeg vil forstå hva slags liv de som stemte på dem, levde. Hvis jeg tenker at folk på 30-tallet enten var dumme eller nazister, så har jeg distansert meg fra historien og dermed mistet muligheten til å dra nytte av den.

Gamle greier, ny lærdom

Folkvord minner om at menneskerettigheter er langt mer enn ytringsfrihet. De dreier seg også om helt grunnleggende ting i livene våre, som muligheten til å tjene penger og ha et trygt sted å bo.

– Menneskerettighetene er det som ligger i kjernen av hvordan folks liv utformes. Det vil være fornuftig av alle slags museer å ha en tanke om hvordan det de presenterer, er relevant for folk og hvordan de lever.

– Museene dør hvis fokuset bare blir på å konservere gamle ting.

En eldre gjenstand kan bidra til refleksjon om dagens samfunn.

– Det er interessant hvordan de gamle greiene preget folk og livene deres. Hvordan påvirket det folks tilværelse hvordan disse tingene var utformet? Hvordan påvirker tingene oss i dag?

Folkvord husker særlig godt en workshop om romersk historie fra studietiden, hvor foreleseren dukket opp med en gammel stein med innhugget skrift på. «Fortell meg når og hvorfor dette ble skrevet», sa han til studentene.

– Først tenkte vi at han var gal. Men jeg har aldri lært mer om Romerriket enn ved å sitte sammen med mine medstudenter og diskutere historien bak denne gjenstanden.

Refleksjon og forståelse

På et kunstmuseum kan rusleturen blant malerier og skulpturer få tankene over på verdier som menneskeverd og likestilling.

– Bildene av slitne folk som kommer hjem fra jobb, forteller meg så mye om tiden de ble malt i, og får meg til å reflektere over hvordan vi har det i dag, og hva vi trenger å utvikle.

Han legger til:

– Det dreier seg om å skape forståelse for at forskjeller ikke nødvendigvis kommer av at menneskene i seg selv er så ulike, men av konteksten vi lever i.

Folkvord er ikke opptatt av hva slags merkelapp museet setter på seg selv. En ulempe ved å kalle seg et menneskerettighetsmuseum er at man risikerer å bli oppfattet som litt smalt, og at færre folk kommer innom.

– Jeg vil egentlig ikke at folk skal tenke på menneskerettigheter som noe som er så spesielt at man må lage et eget museum om det. Jeg vil at folk skal forstå at menneskerettigheter er overalt og alltid relevante i folks liv.

Kan få oss til å tenke

Når Folkvord oppsummerer hvordan museet best kan verne om menneskerettighetene, så er svaret hans både enkelt og vanskelig:

– Museer kan få oss til å tenke! Det er den viktigste rollen de har.

Han legger til:

– Det viktigste grunnlaget for autoritære endringer er å overbevise folk om at de skal la være å tenke selv.

– Spiller museer en større rolle nå, i en verden med autoritære krefter på fremmarsj?

– Ja, jeg tror det. Vi lever i en tid hvor mennesket har større mulighet til å påvirke politikken. Det kan være i både positiv og negativ retning.

Folkvord mener mange land har styresmakter som mer enn før bryr seg om hva folk tenker om dem.

– Men kun hva flertallet mener, ikke minoritetene. Det er en kjempeutfordring, sier Folkvord.

En demokratisk kultur

Førstekonservator Torleif Hamre ved Eidsvoll 1814, en del av Norsk Folkemuseum, understreker at deler av museets virke er uløselig knyttet til menneskerettighetene.

– De kulturelle menneskerettighetene forplikter oss til å arbeide for at alle har tilgang til den kulturarven vi forvalter.

– Da må vi gjøre det på en så mangfoldig og rik måte at det er noe verdifullt å hente der for alle. Da handler det ikke om at vi tematiserer menneskerettighetene direkte, men at menneskerettighetene legger føringer for hvordan vi jobber, og for valgene vi tar. Det slipper vi ikke unna uansett, sier Hamre.

Når det gjelder vern av demokratiet, trekker Hamre frem samarbeid med skoleverket som en særs viktig oppgave.

– Det handler om å dyrke en demokratisk kultur i hverdagen og i lokalsamfunnene. Her har skolen en veldig viktig rolle. Den tilgangen vi i museene har på barn og unge gjennom skolene, er helt uvurderlig. Der møter vi alle.

Skummel utvikling

Hamre leder også Demokratinettverket, som arrangerte årets FIHRM-konferanse sammen med Nobels Fredssenter og HL-senteret. Her fortalte museumsfolk hvordan de på ulike måter opplever å jobbe under økende press.

– I flere land ser vi at det er en sterkere uttalt vilje til å overstyre museene og ikke respektere deres faglige integritet og deres rett til å sette dagsorden.

– Dette presset kommer i stor grad fra myndighetene, men også fra politiske bevegelser og samfunnet rundt, sier Hamre.

I Polen er myndighetenes tunge labb i ferd med å kvele museenes selvstendighet. Etter at partiet Lov og Rettferdighet (PiS) kom til makten i 2015, ble det til slutt så ille for de polske paneldeltakerne at de ikke kunne bli værende i jobbene sine lenger.

– Når museet dreier seg om å fortelle meg hva jeg skal tenke, da er det skummelt, sier Amnestys Gerald Folkvord.

Det som opphøyes

For demokrati er så mye mer enn å ha en regjering som er bygget på et flertall etter et valg.

– Demokrati handler også om fri presse, rettsikkerhet og at vi har kulturinstitusjoner som kan bidra til en pluralistisk offentlighet. Her hører museene naturlig hjemme, og innholdet kan ikke svinge med hvem som har regjeringsmakt til enhver tid, sier Torleif Hamre.

Det er ikke så rart at autoritære regimer ønsker å kontrollere nettopp museenes fortellinger, siden museer generelt har høy tillit blant publikum. Det som kommer på museum, forstås gjerne som det vi som samfunn opphøyer og oppskatter.

– Det er en utfordring hvis man bevisst eller ubevisst har bidratt til å styrke en nasjonal heltefortelling som har vært viktig for nasjonal selvforståelse, og som blir brukt minnepolitisk. Da kan myndighetene ha angst for elementer som forstyrrer det bildet, sier Hamre.

Museets fortrinn

Torleif Hamre mener at man må ha realistiske forventninger til hva et museum kan gjøre for å verne om demokratiet. Blant de mange kreftene som kan dra verden i en riktig retning, er det ikke museet som har hovedrollen.

– Men særegent for museet er at vi forvalter den historiske klangbunnen. Om vi tar opp aktuelle temaer, kan vi trekke de lange linjene. Jeg tror hovedoppgaven vår i samfunnet fremover er å øse av repertoaret og kunnskapen vår. Det kan gjøre at folk i større grad ser muligheter for endring, at ting kan være forskjellige og annerledes, sier Hamre.

– Dette forutsetter at museene ikke forteller ensidige og lineære historier, men er mangfoldige og flerstemmige.

Hamre er glad for at det er en økende bevissthet i museumssektoren om å ta tak i de vanskelige og kontroversielle temaene.

– Flere museer ser at de faktisk er nødt til å stå opp for sin rett og plikt til å bringe frem de historiene og temaene de synes er viktige å få frem, sier Hamre.

Viktig møteplass

I stadig mer polariserte samfunn, hvor mye interaksjon foregår digitalt, får museet større betydning som et av få steder hvor alle mulige folk kan møtes.

– I tillegg til å gi stemme til folk som slåss mot urettferdighet, kan det også bringe folk sammen. Bibliotekene er en annen slik arena, og deres fordel er at de oppfattes som enda mer tilgjengelige enn oss. Vi sliter litt med den elitistiske høye terskelen, som både kan være fysisk og overført, sier Hamre.

Et av Gerald Folkvords favorittmuseer er Teknisk Museum i Oslo, fordi det ofte gir folk muligheten til å utforske og stille spørsmål ved det man ser. Folkvord tror menneskerettighetsbevegelsen absolutt har noe å lære av et godt museum.

– Vi er ofte opptatt av å fortelle folk hva som er rett og galt, og det er kanskje ikke så rart, for menneskerettighetene er veldig tydelige. Men vi burde være mye mer opptatt av å få folk til å tenke selv.

Menneskerettighetsmuseet i Taiwan i spagaten mellom dyster fortid og  usikker fremtid.

– Dagens demokrati i Taiwan er et resultat av mange menneskers mot. Menneskerettighetssituasjonen har forbedret seg raskt siden årtusenskiftet, sier direktør Hung Shih-Fang til Museumsnytt. Han leder også FIHRM Asia-Pacific.

– Taiwan og mange andre i regionen deler en smertefull historie, understreker han.

Mørk fortid

Taiwan består av én stor og flere små øyer rett øst for Kina. I rundt 40 år hadde Taiwan et svært autoritært styresett, og denne tiden kalles «The White terror period». Dette var år preget av massiv statlig undertrykkelse av befolkningen, og regimekritikere risikerte å bli fengslet og drept.

Det nasjonale menneskerettighetsmuseet i Taiwan åpnet i 2018. Museet ble grunnlagt av myndighetene, men folk som hadde opplevd «den hvite terroren», deltok i prosessen.

– Ofrene fra denne tiden begynner å bli gamle. Vi håper at vi raskt kan lykkes i arbeidet med å gjøre hemmeligstemplede mapper offentlige så snart som mulig. Det er veldig viktig å kjenne til den historiske sannheten. Det er først når man får tilgang til sannheten, at man kan forstå og forsone seg med fortiden, sier Hung.

Satser på utdanning

For å hindre at historien gjentar seg, er det viktig å spre kunnskap.

– Vi er litt bekymret for den nye generasjonen. Vi må minne dem på at demokrati ikke kommer gratis.

– Derfor er utdanning viktig, sier Hung.

Museet satser mye på tverrfaglige samarbeid for å få frem et bredere bilde av hva menneskerettigheter er.

– Filmfestivaler er et eksempel på dette. Det er en lettere måte for folk flest å bli introdusert for menneskerettigheter på, sier Hung.

Trusselen fra Kina

De færreste land i verden, heller ikke Norge, anerkjenner Taiwan som en egen stat. I praksis har landet hatt selvstyre siden 1949, men Kina krever at Taiwan offisielt skal være underlagt dem.

I juli tok den amerikanske speakeren Nancy Pelosi turen innom museet i forbindelse med sitt mye omtalte Taiwan-besøk. Kinesiske myndigheter ble rasende, og en hel verden fulgte med. Hva kunne skje nå?

– Vi har lang erfaring med å stå imot press fra kinesiske myndigheter, sier Hung.

Russlands brutale krigføring i Ukraina har minnet taiwanerne på deres egen overhengende frykt: at Kina skal gjøre alvoret av truslene om invasjon.

– Jeg håper at Kina vil bruke makten sin mer fornuftig.

– Er det mulig?

– Vi håper det. Vi håper at andre land kan hjelpe og støtte oss for å få Kina til å endre holdning.

Lene Christensen er frilansjournalist. Hun var ansatt i Amnesty International i Norge fra 2012 til 2018.

Denne artikkelen er også publisert i Museumsnytt nr 4 22, der temaet er alvor. Les også Knut Markhus´ kommentar deilig i Dubai og Bjørn Hatteruds Det skeiveste året. Flere artikler vil digitaliseres etterhvert.

Ønsker du å lese hele bladet, kan enkeltnumre og abonnement kjøpes hos Tekstallmenningen. Det lønner seg å være rask, prisene stiger etter nyttår.