Byrådslederen i Oslo kommune, Eirik Lae Solberg (H), ønsker å vise originalkunst av Edvard Munch på veggene i Oslo Rådhus, fordi «det er viktig for å formidle Munchs kunst».
Det er ikke vanskelig å si seg enig i det. De fleste museer har visjoner og strategier med et uttalt mål om å gjøre samlingene mer tilgjengelige og relevante i folks liv. Likevel har saken rundt Munch og Oslo Rådhus utviklet seg til en dypt prinsipiell og problematisk sak med potensielle ringvirkninger i og presedens for hele landet.
Hva skal kommunen med museets fagstab?
Utfordringen er denne: De ansatte ved Munchmuseet forteller at det er skadelig og for risikabelt å henge originale verker av Munch i på veggene i rådhuset. Museets fremste oppgave er å ta vare på og sikre denne kunsten for fremtiden. Dette er nettopp grunnen til at Oslo kommune har bygget et eget museum for visning av Munch halvannen kilometer unna Oslo Rådhus, og har ansatt nærmere 350 mennesker for å ivareta og formidle kunsten.
Ledelsen i kommunen ønsker å overprøve de faglige vurderingene og henge opp Munch likevel. Her er det på tide å stoppe opp: Er museets faglighet noe som kommunen bare kan bruke når det passer seg? I fjor ble prinsippet om armlengdes avstand lovfestet i en etterlengtet revidering av kulturloven. Men blekket var altså ikke en gang tørt, før hele lovverkets håndhevelse gikk rett, unnskyld uttrykket, i dass.
Våre folkevalgte i landets hovedstad bør være seg bevisst sin egen rolle. Å overprøve museets faglige vurderinger rokker ikke bare ved prinsippet om armlengdes avstand – selve fundamentet for museenes tillit – men slår tilbake på dem selv. Hva skal kommunen med en fagstab på kunstmuseet hvis eksistens er til for å vise, forvalte og ivareta Munchs verker og kunstnerskap – hvis de ikke er interessert i å bruke den til nettopp det? Det gir grunn til bekymring og som landets hovedstad og største kommunale kunsteier, gir kommunens håndtering av saken klare signal til resten av landet.
Med ca. 60 000 medlemmer i 139 land jobber ICOM (International Council of Museums) med å opprettholde minstestandarden for etikk i museumsarbeidet. Når Oslo kommune nå instruerer Munchmuseet til å bryte det etiske regelverket, ser vi i styret i ICOM Norge oss nødt til å løfte denne saken prinsipielt, og samtidig se den i sammenheng med resten av landet. I den verden vi nå lever i burde det være klart for de fleste hvorfor det er viktig å respektere de grunnleggende prinsippene for rollefordeling mellom eiere, politisk ledelse og institusjonene
Munch, Nasjonalmuseet og resten av landet
Tidligere i år skrev styreleder i Norges museumsforbund Ole Aastad Bråten en kronikk med fire ønsker for museene i tiden som kommer. Det første punktet var profesjonalisering av eierskap.
Med referanse til våre mange, lokale museer beskrev Bråten en situasjon der styringskåte eiere bruker museet som sin egen lekegrind, og overstyrer museumsfaglig hensyn. Det er en situasjonsbeskrivelse vi i ICOM Norge deler fra vår dialog med museumsansatte i hele landet.
Eiere, sponsorer og samarbeidspartnere søker i økende grad å påvirke og styre museenes arbeid. Det er derfor vår plikt å forsvare prinsippet om armlengdes avstand, løfte saken fra Oslo til et nasjonalt nivå, og tydeliggjøre at museenes faglige integritet ikke kan settes til side. For de store museene, og Oslo kommune, har dette særlig stor betydning fordi den nasjonale synligheten skaper presedens for resten av landet.
Alle bør stille seg følgende spørsmål: Hvis vi åpner for at politisk ledelse kan overstyre og instruere våre kulturinstitusjoner, hvor er vi da på veg?
Armlengdes avstand sikrer tillit til museenes
Befolkningen skal kunne stole at våre offentlige museer forvalter vår felles kulturarv på en transparent måte til beste for fellesskapet og kommende generasjoner. Befolkningen skal kunne stole på at det som formidles på museet er basert på museets prioriteringer og kunnskap, ingen skal kunne kjøpe seg plass hos oss. Befolkningen skal kunne stole på at museene likebehandler, at ingen – ikke eiere, styrer eller sponsorer – nyter særskilte privilegier. I denne saken er det nok mange som deler Laes ønske om formidling og synlighet, og oppfatter museumsfolk som litt tørre og rigide. Men, for å sitere redaktør i tidsskriftet Museum Ellen Lange i sin leder i Museum 1 26, av og til er det bra å være kjedelig.
Åpner vi døren for at politikere direkte kan diktere museenes arbeid i denne saken, åpner vi prinsipielt opp for at politikere direkte kan overstyre museene også i andre saker. I USA, Polen og Russland er dette allerede en realitet. I vår tid er det derfor prekært å forsvare prinsippene som sikrer vår legitimitet i fellesskapet.
Styret i ICOM Norge
Atle Ove Martinussen (nylig avgått leder), Maja Leonardsen Musum (påtroppende leder), Audhild Gregoriusdotter Rotevatn, Gazi Özcan, Lasse Tjønnøy, Sissel Ann Mikkelsen, Åshild Andrea Brekke, Else-Brit Kroneberg.
