Grønland – Bergen: Glemte forbindelser på Universitetsmuseet i Bergen er en utstilling som har vist seg å komme i sjeldent rett tid. Bare en liten måned etter åpningen hevdet Donald Trump at kontroll over Grønland er grunnleggende for USAs sikkerhet og gjorde det tydelig at han ville strekke seg langt for å oppnå dette. Videre stilte han spørsmål ved hvorfor Danmark hadde rett på Grønland – hvorfor akkurat de og ikke USA kunne ta for seg. Uttalelsen provoserte og skremte med sin aggressive og kolonialistiske holdning.
Siden 1921 har Danmark hatt full kontroll over Grønland, det etter tohundre år med kolonisering siden 1721. I denne lange perioden ble det utført assimileringspolitikk, tvangskristning og en rekke overgrep mot befolkningen, som for eksempel den pågående «spiralsaken». I 2009 fikk Grønland selvstyrerett, men først etter en avkoloniseringsprosess som strakte seg over nærmere seksti år. I dag er Grønland delvis uavhengig av Danmark. En amerikansk annektering av øya vil være en reversering av det lange avkoloniseringsarbeidet, som igjen vil sette grønlenderes selvstendighet på spill.
Men interessen for Grønland har ikke bare kommet fra dansk og amerikansk hold. I utstillingen avdekkes forbindelsene som kobler Bergen til Grønland gjennom et rikt materiale som blant annet billedkunst, film, fotografi og notater. Det som presenteres kaster lys på ubehagelige sannheter og glemte historier om Norges rolle i koloniseringen av verdens største øy.
Norrøne sagaer og kristen misjonering
Grønlands kolonihistorie starter med den norsk-islandske høvdingen Eirik Raude, som i år 982 oppdaget Grønland og i år 985 okkuperte øya. Men Grønland var ikke noe ingenmannsland og de norrøne kolonistene var langt fra de første som oppdaget området. Grønland har vært bebodd av inuitter siden rundt 2500 f.Kr.
En liten norrøn bosetting bodde på Grønland i rundt femhundre år, før bosettingen – av ulike årsaker – kollapset. Men på 1700-tallet ble øya igjen kolonisert av nordmenn, denne gangen av presten Hans Egede og hans mannskap som kom fra Bergen i 1721. Egede hadde som mål å finne etterkommere av de norrøne bosettingene, med håp om at de fortsatt var dedikerte katolikker slik at han kunne omvende dem til protestanter. Etterkommere var ikke å spore, og dermed ble misjoneringen og kristningen rettet mot inuittene. Slik ble den dansk-norske misjonsstasjonen Frederikshåb (nå Paamiut) opprettet i 1742.
Maria
Det første vi møter i utstillingen er et portrett av en ung kvinne med mørke trekk og fisk i hånda. Hun er iført en tradisjonell grønlandsk bekledning og er tatovert på haken og hendene. Den unge kvinnen er Maria fra Paamiut. Portrettet, som er malt av den dansk-norske rokokkomaleren Mathias Blumenthal, er datert til 1747. Maria er kvinnen som tar oss med tilbake i tid. Hun er blodet som pumpes gjennom utstillingen og den som stadig minner oss på at en utstilling om Grønland først og fremst er en utstilling om mennesker underlagt kolonialisme.
I Frederikshåb møtte Maria misjonspresten Arnoldus von Westen Sylow, som fire år etter opprettelsen av misjonsstasjonen tok med seg den unge grønlenderen til Halden og deretter Bergen. Vi blir kjent med henne indirekte, gjennom misjonærenes notater. I Poul Egedes – Hans Egedes sønn – beskrivelser av Maria, omtales hun som skarp og egenrådig, men også svært språkkyndig. Til tross for at hun var kritisk til prestenes strenge fremtoning, ble hun brukt som både bibeloversetter og tolk mellom grønlenderne og kolonistene. I notatene er Marias sterke karakter godt beskrevet, men maleriet kan – med sitt fokus på bekledning og rekvisitter – vise mer til en kunstners fascinasjon for det fremmede enn Marias karakter.
Oppholdet utenlands ble kort for Maria, for vel fremme i Bergen ble hun syk. Etter en periode i isolasjon døde hun. Om hun reiste frivillig og hvordan hennes opplevelse av oppholdet var, står ubesvart. Dette tematiseres gjennom åpne spørsmål – blant annet i veggtekster og en formidlingsfilm der kurator Ivalo Katrine Birthe Foget Olsvig ved Nationalmuseet i København og en av utstillingens vitenskapelig fagansvarlige, Tuva Mossin, forteller om portrettet av Maria, som for å stimulere publikum til å spekulere litt i hvem Maria var som person og hva som drev henne.
Dette er et engasjerende grep som forholder seg til historiens hull, men som allikevel har sine begrensinger: Samtidig som at det spekulative laget belyser arkivmaterialets tilkortkommenheter, kan heller ikke våre spekulasjoner fylle fraværet av Marias stemme. Å inkludere flere grønlandske stemmer fra vår tid kunne vært en fin måte å bryte med det spekulative, for slik å forankre Grønlands turbulente historie og grønlendernes stadige kamp mot kolonisering enda tydeligere i nåtidens situasjon.
Drømmen om det norrøne
Utstillingen tar brått et hopp i tid når jeg beveger meg videre. Maria forsvinner, og veggene skifter farge fra en dunkel lilla- til en dus gulnyanse. Her inne er de grønlandske gjenstandene byttet ut med film og fotografi fra starten av 1930-tallet. Med ett er vi mye nærmere den nåtidige virkeligheten, men nå er de grønlandske stemmene totalt fraværende. Istedenfor å ses på som et talerør for grønlandske stemmer, bør utstillingen heller forstås som et kritisk speil rettet mot nordmenns historiske bevissthet.
Unionen med Sverige er for lengst oppløst, og den norske nasjonalstaten godt etablert. Det globale verdensbildet rundt 1930 var preget av etterkrigstid og dermed politiske og økonomiske uroligheter. En ny verdenskrig var i emning, og kulturnasjonalismen vokste både i utland og innland. Lik Hans Egede vendte også 30-tallets nordmenn nesen mot Grønland, igjen med en særskilt interesse for øyas sagnomsuste norrøne bosettinger og muligheter for pelshandel. Det norrøne var for mange nasjonalister kilden til den norske «opprinnelsen», og sagaer om et norrønt folk på Grønland legitimerte nok kolonistenes forestilte rett på grønlandske landområder – det med støtte av Vidkun Quisling, forsvarsminister i regjeringen Bondevik (1931-33) og grunnlegger av Nasjonal Samling i 1933.
På veggene i det lysegule rommet ser vi romantiske landskapsmalerier av norske trehus og det norske flagget i grønlandsk natur, og i lysbokser vises fotografier av norske «oppdagere» ikledd grønlandske seleskinnsklær. Både mennene og husene ser malplasserte ut, men likevel ser det ut som at de har funnet seg godt til rette. Den romantiske fremstillinger av det norske i det grønlandske vekker en uhyggelig følelse i meg. Det er som om grønlenderne har blitt visket ut av sitt eget landskap og sin egen tradisjon.
Kolonialt hukommelsestap
I et sort-hvitt fotografi på veggen ser vi et goldt, snødekt, landskap hvis høyeste punkt er en flaggstang der et norsk flagg vaier i vinden. Fotografivinkelen gir inntrykk av at flagget ruver høyere enn de grønlandske fjelltoppene, og rundt står en gruppe rakryggede nordmenn. Flagget symboliserer den norske okkupasjonen av dette «ingenmannslandet», eller Eirik Raudes land som de norske «oppdagerne» døpte området. Okkupasjonen ble ledet av Hallvard Devold i 1931, med bergenseren Helge Ingstad som sysselmann.
I et gammelt filmopptak projisert på veggen ved siden av, får vi se noe som aldri har blitt vist i Norge tidligere: blant isfjell og dyreliv dukker hytter og det norske flagget opp, i tillegg ser vi norske okkupanter. Dokumentasjon av den norske okkupasjonen i levende bilder gjør det hele langt mer virkelig. Den uhyggelige følelsen vokser seg større, for film som medium har en særegen evne til å gi liv til svunne tider.
I 1933 erklærte den internasjonale domstolen i Haag at hele Grønland skulle være i dansk eie. Den norske okkupasjonen varte kun to år. Kanskje er det derfor så få nordmenn snakker om – eller i det hele tatt er klar over – Norges rolle i Grønlands kolonihistorie. Tross den korte okkupasjonsperioden, belyser det visuelle arkivmaterialet at Norge ikke bare var et passivt land underlagt Danmark og Sverige, men også et land som higet etter makt. Har det norske selvbildet som uskyldig og underlegen ledet oss til en tilstand av kolonialt hukommelsestap?
Kan ikke glemmes
Ja, synes utstillingen å mene. Dette hukommelsestapet løftes forsiktig og antydningsvis gjennom arkivmaterialets evne til å vekke følelser av ubehag hos oss. Samtidig som Norges – og spesifikt Bergens – rolle i koloniseringen av Grønland belyses, kommer det også til syne hvilke stemmer som har blitt stilnet. De manglende grønlandske stemmene og perspektivene vitner om hvilken makt grønlenderne var underlagt. Men tross de vanskelige sannhetene vi blir presentert, er veggtekstene og arkivmaterialet forsiktige med å eksplisitt dømme.
Utstillingens varsomme hånd speiler liksom det offentlige ordskiftet, som så vidt har dyppet tærne sine i norgeshistoriens ubehageligheter. Men så gjør Trumps trussel det tydelig at fortidens kolonihistorie ikke kan glemmes. Den hjemsøker nåtiden med sitt tunge mørke og er ikke lenger noe som kan ligge uberørt.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2025 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer rundt en til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Våre anmeldere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Justine Nguyen er utdannet kunsthistoriker med mastergrad fra Universitetet i Oslo, og har erfaring fra kunst- og scenekunstfeltet. For tiden er hun frilanskritiker for blant annet Morgenbladet og Museum.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
