Kritikk for Gaza-håndtering

Nasjonalmuseets strategi for 2020-2025 har følgende visjon: «Gjør kunsten tilgjengelig for alle – og hver enkelt. Reflekterer samfunnet og tiden vi lever i».

Siste del er nå til diskusjon. Museum har snakket med flere ansatte som mener Nasjonalmuseet gjør det motsatte i møte med krigen og ødeleggelsen av palestinsk kulturarv.

– Min opplevelse er at ledelsen har bestemt at vi som nasjonalmuseum ikke skal forholde oss til dette. Dessverre har det lukket et rom for dialog som kanskje flere har følt at de har trengt, sier Malin Bakken. Hun er utdannet museolog og jobber som servicekoordinator på Nasjonalmuseet.

Den internasjonale straffedomstolen etterforsker Israel for folkemord på palestinerne på Gazastripen, og en fersk FN-rapport konkluderer med at Hamas, palestinske væpende grupper og Israel har begått krigsforbrytelser siden 7. oktober. Ifølge FN har Israel også stått bak forbrytelser mot menneskeheten.

– Når Nasjonalmuseet gjør så lite for å anerkjenne folkemordet på Gaza og det engasjementet det har skapt, så reflekterer vi hverken samfunnet eller tiden vi lever i, sier Bakken, som uttaler seg som privatperson i denne saken.

Går ikke inn i ordskiftet

I et intervju med Museum er Nasjonalmuseets direktør Ingrid Røynesdal forelagt kritikk og påstander i denne saken. Hun mener ledelsen ikke handler i strid med museets verdier.

– Nasjonalmuseets samfunnsoppdrag innebærer et ansvar for å utvikle, forvalte, forske på, tilgjengeliggjøre og formidle Norges største samling av kunst, arkitektur og design. Det er grunnen til at vi finnes. Det er hele tiden mange pågående og aktuelle saker i offentligheten som vi som museum ikke kan ta stilling til, sier Røynesdal.

Hun utdyper:

– Vi har hatt to styrevedtak på dette og vi har behandlet det grundig i ledergruppen. Det er en sak vi har jobbet mye med. Saken kan engasjere oss som privatpersoner, men vi har vært tydelige på at vi ikke går inn som museum og kommenterer, eller er delaktig i ordskiftet rundt Gaza som museum. Det er hovedlinjen vår.

– Hvorfor det?

– Det er ikke derfor Nasjonalmuseet er til. Vi skal forholde oss til samfunnsoppdraget vårt. Det er klokest at vi ikke går inn i geopolitikken som aktør. 

Kritikk fra flere hold

De ansattes kritikk ble kjent i midten av april, da oppropet «Åpent brev til direktør Ingrid Røynesdal» fikk mye omtale i pressen. Brevet var et initiativ fra en gruppe ansatte ved Nasjonalmuseet som kaller seg Kultur mot folkemord.

I brevet ber gruppa bl.a. om at Nasjonalmuseet skal bidra til en internasjonal innsats for ivaretakelse og formidling av palestinsk kunst og kulturarv, aktivt støtter palestinske kunstnere og andre som drepes, trues eller sanksjoneres og boikotte kunstfaglige og økonomiske forbindelser til israelske institusjoner.

Like etter, under årsmøtet til Norges museumsforbund, kom museene med en felles uttalelse om å beskytte kulturminnene på Gaza. Dette stilte også Nasjonalmuseet seg bak.

I en kronikk i Aftenposten 6. mai skrev direktør Ingrid Røynesdal og styreleder Maria Moræus Hanssen at Nasjonalmuseets hovedoppgave er å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør. Dette fikk de kritikk for fra flere hold.

11. mai tok 14 ansatte ved Nasjonalmuseet til motmæle i Aftenposten. I kronikken skrev de blant annet at «ei slik tru på musea som nøytrale arenaer gjer at leiinga står fram i utakt med kunstfeltet». Kort tid etter presiserte Røynesdal og Moræus Hansen i en ny kronikk at «fordi vi ønsker å være en legitim arena for et bredt spekter av kunstneriske ytringer, er vi som nasjonalmuseum varsom med selv å være en aktiv aktør i ordskiftet om geopolitiske konflikter.»

– Jeg er bekymret for Nasjonalmuseets samfunnsrolle. Museene skal være demokratiske bærebjelker, løfte fram uhørte stemmer og skape ytringsrom og dialog. Ingenting av dette skjer hvis man har berøringsangst for vanskelige temaer, sier Malin Bakken. Hun har signert både brevet og kronikken, men understreker at hun uttaler seg på egne vegne.

– Snakker med to tunger

Ifølge Kultur mot folkemord har rundt 70 av Nasjonalmuseets nåværende ansatte skrevet under på det åpne brevet, som totalt har over 2200 signaturer. En representant fra gruppa forklarer at de skrev brevet fordi de ikke opplevde å bli hørt. De savner dessuten tydelige retningslinjer fra museumsledelsen.

Selv om signaturlisten er offentlig, ønsker ingen fra Kultur mot folkemord å være en navngitt talsperson for gruppa. Ifølge en representantfor gruppa  handler dette om mer enn engstelse for egen arbeidshverdag.

–  Vi vil vise at vi snakker på vegne av et stort antall mennesker og et bredt kunstfelt, sier representanten.

– Jeg tror så mange uttrykker sin støtte til oppropet fordi de synes ledelsen handler i strid med museets verdier. Det er krevende å jobbe for en institusjon som snakker med to tunger, sier vedkommende.

Til dette minner Ingrid Røynesdal om det hun sa tidligere: at det dreier seg om museets mandat.

– Det er innenfor kunst, arkitektur og design. Vi skal lage utstillinger og være en arena og et sted hvor man virkelig kan uttrykke veldig forskjellige ytringer. Det har jo vært vårt ståsted.

Nasjonalmuseets direktør: – Ingen begrensninger

Museum har snakket med sju ansatte ved Nasjonalmuseet. En gjengs erfaring er at de har opplevd det som vanskelig å ta opp dilemmaene rundt Gaza på jobb. Flere sier det har blitt lettere etter den offentlige debatten rundt Nasjonalmuseets posisjon, mens andre ikke kjenner det slik. En ønsker å understreke at vedkommendes nærmeste leder har vært støttende hele veien.

– Jeg savner transparens fra ledelsen, og villigheten til å ha en åpen dialog rundt dette internt og eksternt, sier representanten fra Kultur mot folkemord.

Røynesdal sier hun skjønner veldig godt at ansatte er svært engasjert i dette.

– Dere har uttalt før at det er stor takhøyde for at de ansatte kan si meningene sine. Hvordan jobber dere med å sikre det?

– Nasjonalmuseet har lang tradisjon for stor takhøyde og et flerstemt meningsmangfold. I denne saken har vi hatt kollegaer som både har skrevet under på opprop og selv skrevet avisinnlegg hvor de gir uttrykk for sine meninger. Jeg tror egentlig den debatten som har vært nå viser at det ikke er noen begrensinger på hva den enkelte kan uttrykke eller mene. Man må også huske på at ikke alle ansatte ved museet har samme syn i denne saken.

– Likevel så velger jo noen å gå ut og skrive et åpent brev til deg, og skrive en kronikk hvor man uttrykker sin fortvilelse over Nasjonalmuseets manglende uttalelse eller respons.

– Dette er et tema som engasjerer hele kunstverdenen, også andre institusjoner. Vi står ikke i noen særstilling i at ansatte er engasjert i dette. Dette er noe som berører oss alle.

Savnet handling

Museolog Malin Bakken var i mammaperm 7. oktober, da Hamas gjennomførte terrorangrepet hvor nær 1200 mennesker ble drept og om lag 250 tatt som gisler. I ukene og månedene fremover ventet hun på reaksjoner fra arbeidsgiveren, i takt med at Israels angrep på Gaza økte i omfang.

Men det skjedde ingenting. Noen uker etter terrorangrepet kom et opprop med krav om våpenhvile, undertegnet av nesten alle de store norske kunstmuseene. Men Nasjonalmuseet kom aldri på signaturlista.

– Der ble fraværet av signatur nesten mer talende enn å skrive under, sier Bakken.

Hun mener Nasjonalmuseet er i en unik posisjon til å fasilitere dialog og vanskelige samtaler.

– Gjerne med utgangspunkt i samlingen hvor det finnes fortellinger fra både Israel og Palestina. I en tid med steile fronter kunne museet ha bidratt til å gjøre ytringsrommet tryggere, sier Bakken.

Et poeng i det åpne brevet er også at museet bør fordømme islamofobi, antisemittisme og rasisme.

Ønsker å vise palestinsk kunst

Ansatte Museum har snakket med, forteller at de har opplevd å ikke nå gjennom med forslag til formidling og aktiviteter om palestinsk kunst og kulturarv. I det åpne brevet trekkes det frem en palestinsk drakt fra 1800-tallet med tatreez, som et eksempel på noe Nasjonalmuseet kunne vist frem. Tatreez er en broderitradisjon som står på UNESCOs liste over bevaringsverdig immateriell kulturarv.

Det skal heller ikke ha vært mulig å dele noe på sosiale medier.

– Hvorfor har man ikke fått lov å poste et bilde av en palestinsk folkedrakt på Nasjonalmuseets Instagram-konto?

– Dette er redaksjonelle valg som gjøres i kommunikasjonsavdelingen, sier Ingrid Røynesdal.

Hun henvender seg til senior kommunikasjonsrådgiver Alv Hågård Gustavsen, som også er til stede under intervjuet. Han forklarer at Nasjonalmuseet sosiale medie-kanaler ikke er selvstendige nyhetskanaler som er løsrevet fra resten av museet.

– Instagram-kontoen vår er ikke isolert fra resten av virksomheten. Tvert om, den er til for å kommunisere hva museet gjør, sier Ingrid Røynesdal.

– Dette er prosesser

I løpet av intervjuet sier Røynesdal at «det betyr ikke at vi ikke kan vise palestinsk kunst».

– Men hvorfor gjør dere ikke det, da?

– Det er redaksjonelle valg. Det er i utgangspunktet dag-til-dag-vurderinger.

Under intervjuet får ikke Museum et mer utdypende svar på hvorfor Nasjonalmuseet ikke formidler det palestinske innholdet i samlingen, selv etter ønske fra flere ansatte.

– Det er ikke sånn at hvis ansatte ønsker noe, så skjer det automatisk. Dette er prosesser, det er ting som foregår på huset. Det jeg kan kommentere på, er at vi legger en hovedlinje. Og så er det i utgangspunktet vårt utstillingsprogram som definerer vår dagsorden.

Museum har siden fått vite at det planlegges et arrangement på Nasjonalmuseet om palestinske broderitradisjoner under kulturnatta i Oslo i september.

Kontrast til Ukraina

To uker etter Russlands fullskalainvasjon av Ukraina, kom daværende direktør for Nasjonalmuseet, Karin Hindsbo, med en kronikk om å beskytte ukrainsk kulturarv. Museet stilte magasinplass til disposisjon, og de lyste opp fasaden med det ukrainske flagget.

Kontrasten er slående til hvordan museet håndterer krigen på Gaza, mener flere ansatte. Malin Bakken er bekymret for at museet kan bli oppfattet som dobbeltmoralsk.

– Det er en folkegruppe, palestinerne, som vi ikke viser frem kunsten og kulturarven til, i en situasjon hvor det er ytterst relevant. I møte med propaganda om at palestinerne og Palestina ikke har eksistert, har museet som kunnskapsinstitusjon et ansvar for å fortelle sannheten. Å tie om Palestina, samtidig som det finnes palestinsk kunst i samlingen, er ikke det samme som å være nøytral, sier Bakken.

Ingrid Røynesdal understreker at museets posisjon rundt krigen på Gaza har vært vurdert og diskutert grundig. På spørsmål om hvorfor det var en annen vurdering rundt Ukraina, svarer hun at utgangspunktet til Nasjonalmuseet alltid har vært kulturarvsperspektivet.

– Hele Europa reagerte da Russland invaderte Ukraina. Det offisielle Norge reagerte også. Nasjonalmuseet la seg da på samme linje som det offisielle Norge og resten av det norske sivilsamfunnet. Både Holmenkollen og Oslo rådhus ble lyssatt i de ukrainske fargene, på samme måte som Lyshallen på Nasjonalmuseet.

Nasjonalmuseets ledelse: – Har på en måte brukt vår stemme

Per 10. juni i år har Unesco registrert nylige ødeleggelser av 50 kulturminner og kulturarvsteder på Gazastripen, inkludert ett museum. Mens Al-Jaazera rapporterte i januar at nesten 200 steder av historisk eller kulturell verdi er blirr ødelagt siden 7. oktober.

– Hva gjør at dere ikke sier noe nå når det kommer til palestinsk kulturarv?

– Det vil alltid være vurderinger fra gang til gang. Det er som sagt en hovedlinje vi har, men det er heller ikke absolutte linjer. Man må alltid vurdere en helhet.

– Men dette er åpenbart et tema som opptar hele verden, og både FN og mange aktører har sagt at palestinsk kulturarv er i fare. Vi har jo sett ødeleggelsene. Hvorfor bruker ikke Nasjonalmuseet sin stemme?

 – Vi har jo på en måte brukt vår stemme, vi har jo vært inne og diskutert dette.

– Hvorfor har man ikke sagt noe utad eller kommet med en uttalelse som Nasjonalmuseet?

– Vi tenker at det har vært veldig klokt sagt både fra ICOMs side og fra Norsk museumsforbund. Det er jo det vi har vært veldig klare på, vi også, sier Røynesdal.

I februar etterlyste museumsforbundet større engasjement blant norske museer for å ta vare på palestinsk kulturarv.

 – Hva tenker dere om det?

– Det er kjempebra.

– Men som Nasjonalmuseum så sitter man jo på mye makt og innflytelse òg. Og igjen dette at man var veldig opptatt av å redde ukrainsk kulturarv.

– Men vi har vært veldig tydelige på at vi stiller oss hundre prosent bak ICOM og Norsk museumsforbund. Det er det tydeligste og mest helhetlig orienterte. Det har vært godt behandlet, det er gjennomtenkt og det har vært tydelig formidlet.

Museums redaktør: – Museene må være seg sitt ansvar bevisst

Redaktør i Tidsskriftet Museum, Ellen Lange, har skrevet under på det åpne brevet til museumsdirektør Ingrid Røynesdal.

– Etter å ha tenkt en del fram og tilbake endte jeg opp med at det var det moralsk riktige – og nødvendige – for meg å gjøre. Selv om jeg jo ser det problematiske i å diskutere via underskriftskampanjer. Jeg håper virkelig ikke det er noe vi vil se mye av i museumsverdenen framover.

Lange mener museene må være seg sitt ansvar og sin innflytelse bevisst, og påpeker at Nasjonalmuseet står i en særstilling i Museums-Norge.

– Nasjonalmuseets visjon om at de skal «reflektere samfunnet og tiden vi lever i» rimer dårlig med å forholde seg helt tause om krigen i Gaza, som ryster og preger vårt samfunn og vår tid helt fundamentalt. Jeg ser det som en del av min jobb som redaktør av museenes fagtidsskrift å kritisere et slikt valg, sier Lange.

– Men er det ikke problematisk for din redaksjonelle uavhengighet at du tar side i en konflikt på museumsfeltet? 

– Det jeg tar side i her, er forståelsen av museenes samfunnsrolle. Det truer ikke min uavhengighet. Det å ikke ta stilling er ofte å ta stilling, det syns jeg er viktig å huske på. At Nasjonalmuseet lar være å vise fram palestinsk kunst og kulturarv fra sin samling, samtidig som palestinske kulturminner bombes sønder og sammen, mener jeg er problematisk. Det står i ganske grell og forvirrende kontrast til hvordan museet reagerte for to år siden, da Russland invaderte Ukraina, sier Lange.

– Planlegges over lang tid

Til dette sier Røynesdal at det er et standpunkt som Lange er i sin fulle rett til å ha.

– Men vi har utstillinger som planlegges over kjempelang tid. Vi har politiske utstillinger og ting som tar opp i seg samfunnsdebatten. Men akkurat det ordskiftet og den aktualiteten som er nå, er jo ikke det vi går inn i, sier Røynesdal.

Mot slutten av intervjuet understreker hun at «det betyr jo ikke at vi ikke er kjempeengasjerte i dette».

– Vi er alle sammen berørt av dette her. Spørsmålet er hva slags rolle Nasjonalmuseet skal ha i geopolitiske ordskifter.

–  Ja, men museets mandat er jo å ta vare på vår felles globale kulturarv. Og nå bombes jo den.

– Det er mange steder i verden kulturarv bombes. Hvis du i utgangspunktet skal bare se på den ene.

– Man trenger ikke bare se på den ene.

– Det er ikke vårt hovedmandat å følge den geopolitiske utviklingen fra dag til dag. Det er det vi prøver å si. Utgangspunktet vårt er et annet mandat.

Norsk ICOM: – Museene er politiske aktører

 I midten av mai skrev styret i Norsk ICOM Aftenposten-kronikken «Jo, museene er politiske aktører». Der sto det at  politikk er og blir «en uadskillelig del av det å være en offentlig finansiert virksomhet med oppdrag å kuratere vår kollektive forståelse av både fortid og samtid».

– Slik vi skrev i kronikken, så vitner Nasjonalmuseets uttalelser om en noe uklar rolleforståelse, sier styreleder Atle Ove Martinussen.

Han mener det ligger politikk i det meste av det museene foretar seg og i hva de velger å vise frem på utstillingsplass.

Ifølge Martinussen var det et politisk standpunkt da Nasjonalmuseet lot deler av fasaden bade i fargene til det ukrainske flagget.

– Det gjelder også verket med reinsdyrskaller som de har plassert ved hovedinngangen. Det er et politisk verk, sier Martinussen.

I et svar til Norsk ICOM i Aftenposten 22. mai skrev Ingrid Røynesdal og Maria Moræus Hanssen at de ikke ønsket “å underkjenne at strengt tatt alle valg Nasjonalmuseet gjør, har dimensjoner av politikk i seg.”. De skrev at verket ved hovedinngangen, Máret Ánne Saras «Pile o’Sápmi», bare er “ett av en lang rekke verker i vår samlingspresentasjon som har politisk budskap.”

Museenes har et samfunnsansvar

At museene i praksis er politiske aktører innebærer ikke at de skal drive med partipolitikk, understreker Martinussen. Derimot er han tydelig på at museene har stort samfunnsansvar, og at de bør engasjere seg for demokrati og menneskerettigheter.

– Det viktige her er at museene tar stilling til store og viktige samfunnsspørsmål, som preger tiden vi lever i og som er oppe i samfunnsdebatten.

Martinussen ønsker ikke å vurdere hvordan museene forholder seg til krigen på Gaza, eller komme med formaninger om hva som er rett og galt å gjøre.

– Hvert museum er autonomt, og det er opp til hvert enkelt museum å ytre seg på sine måter. Men det er litt overraskende at Nasjonalmuseet ikke går ut med et klart standpunkt i en så stor og viktig sak, sier Martinussen.

Museumsforbundet: – Et globalt ansvar å sikre kulturarven

Leder i Museumsforbundet, Ole Aastad Bråten, mener Nasjonalmuseet uttrykker «unødvendig engstelse» når de presiserer at de ikke er en geopolitisk aktør.

– Ingen forventer at Nasjonalmuseet skal løse krigen i Midtøsten eller andre utenrikspolitiske kriser, sier Aastad Bråten.

– Men museet må gjerne utvise et større engasjement for konsekvensene av krig, sier han.

Aastad Bråten mener museene ikke bør gjøre seg til «aksjonskontor for alle saker», men understreker likevel at museene har stor frihet og handlingsrom til å utvikle sine egne museumsfaglige program og profiler.

– Krig fører til tilintetgjørelse av språk og kultur. Å tematisere tap av kunst og kultur gjennom egne arkiv og samlinger er en god inngang til et engasjement omkring krig. Bistand til sikring av kulturminner er òg en fin måte museene kan bidra på når kulturminner er truet av krig. Det er et globalt ansvar å sikre kulturminner truet av krig og ødeleggelse.

– Er museer politiske aktører?

– Nei, museene er primært ikke politiske aktører. Men museene står i berøring med politikken – hver dag. Enten dette dreier seg om grunnfinansiering av egen sektor, tilbakeføring av kulturminner til urfolk, eller ressurser til bevaring av kulturminner og kulturlandskap, så er dette forhold som berører politiske samtaler, prosesser og beslutninger. En skole er heller ingen politisk aktør, men står i et forhold til de økonomiske rammene som politikken legger.

– Mest opptatt av at vi faktisk gjør noe

Aastad Bråten er skeptisk til boikott av institusjoner, særlig innenfor kunst- og kulturfeltet.

– Dette gjelder òg institusjoner i land som vi politisk er uenige med. I stedet bør vi søke sammen og målbære våre synspunkt – og vår kritikk. Men vi skal òg være på vakt for samarbeid med institusjoner som er direkte underlagt eller på en eller annen måte brukes som virkemiddel for en krigførende statsmakt.

– Museumsforbundet har tidligere etterlyst mer engasjement fra norske museer om Gaza. Hvordan ser dere på dette nå?

– Jeg er glad for engasjementet i museene – og for at avisene har fanget dette engasjementet. Men mer enn å kaste terning om hvorvidt museumsfolk i Norge har vært «flinke» eller «solidariske nok», er jeg mer opptatt av at vi faktisk gjør noe, som å bidra til å sikre kulturarven i Palestina.

– Ansatte på Nasjonalmuseet mener ledelsens håndtering av Gaza er i strid med museets verdier. De savner også tydelige retningslinjer og mener ledelsen har berøringsangst for dette. Helt konkret betyr det at de ikke en gang på sosiale medier har fått formidle hva museet besitter av palestinsk kunst og kultur. Hva tenker du og Museumsforbundet om dette?

– Jeg regner med at det har vært dialog om disse spørsmålene i museet. Jeg slutter meg ellers til Universitets- og høgskolerådet sin uttalelse vedtatt 10. juni der de minner om de ansattes ytringsrett, den akademiske friheten og at universitetene og høyskolenes – i stedet for å flagge egne politiske standpunkt – må legge til rette for dialog om vanskelige spørsmål og et bredest mulig mangfold av synspunkter. Det samme må kunne sies om museene.

Norsk Folkemuseum: – Formelle samarbeid bør legges på is

 Direktør for Stiftelsen Norsk Folkemuseum, Nina Refseth, er tydelig på at museene er politiske aktører, enten de vil eller ei.

– Å tenke at man ikke gjør politiske valg, det går ikke. Dette er en diskusjon vi har på mange felt. Men om du skal være en politisk aktivist, det er et helt annet spørsmål.

Hun synes det er bra at det åpne brevet oppfordrer til større engasjement.

– Der kan de aller fleste museer være tydeligere. Hvordan kan vi bli flinkere til å delta i og være arena for samfunnsdebatten? Det syns jeg det er spennende å snakke om.

Samtidig mener hun det er problematisk når brevskriverne krever at Nasjonalmuseet stiller ut en spesifikk gjenstand fra samlingen.

–Kuratering skal være uavhengig. Men det betyr ikke at man ikke har et samfunnsansvar som museum.

– Hva mener du om kravet om boikott av israelske institusjoner?

– Slik situasjonen er nå, hvor man undersøker om Israel har brutt folkeretten, så bør man legge formelle institusjonssamarbeid på is, sier Refseth.

Samtidig er hun skeptisk til å kategorisk unngå israelske kunstnere.

– Det tenker jeg man ikke uten videre skal sette boikott på. Det går på ytringsfriheten og den kunstneriske friheten, og det er stor forskjell på institusjon og individ.

Selv har Folkemuseet ingen gjenstander fra Gaza, og Refseth forteller at de har sluttet seg til de oppropene som har vært. I tillegg har de hatt en gjennomgang av leverandører, og ennå ikke oppdaget noen fra Israel.

Refseth ønsker ikke å uttale seg om hvordan andre museer forholder seg til krigen i Gaza. Men:

– Jeg håper at Nasjonalmuseet internt har en god diskusjon om dette. Jeg tror det er der den viktigste diskusjonen må gå.

Følg debatten

Marianne Heier i Morgenbladet 12. april: Natt på museene
Sebastian Kjølaas i Aftenposten 29. april: Hvorfor ikke vise solidaritet med Gaza?
Nasjonalmuseets direktør og styreleder: Vi skal være en arena for kunstneriske ytringer
14 ansatte ved Nasjonalmuseet i Aftenposten 11 mai: Kunst og kulturinstitusjonar er ikkje nøytrale
Norsk Icom i Aftenposten 13. mai: Jo, norske museer er politiske aktører
Gustav Jørgen Pedersen i Aftenposten 20. mai: Med Nasjonalmuseet for Israel?
Nasjonalmuseets direktør og styreleder: Vi skal være en legitim aktør for et bredt spekter av kunstneriske ytringer
11 ansatte ved Nasjonalmuseet i Aftenposten 29. mai: Nasjonalmuseets tilslutning forpliktar

Les også: Uerstattelig kulturarv under angrep

Hvor stort er museenes ytringsrom?

I hvor stor grad kan norske museer engasjere seg i Gaza-krigen spesielt, og i samfunnsdebatten og politisk betente saker generelt? Museene er viktige samfunnsaktører og spiller en rolle når det gjelder å legge til rette for et aktivt og demokratisk ordskifte, men de kan ikke ta stilling i enkeltsaker som om de var et politisk parti. Så langt er alle enige. Vanskeligere blir det når man ser på enkeltsaker.

Museum ønsker å legge til rette for et godt ordskifte om museenes ytringsrom, og imøteser kronikker, debattinnlegg og annet knyttet til museenes arbeid med Gaza-konflikten eller andre poltiske spørsmål. Ta kontakt med redaksjonen.