Vårt nye nasjonalmuseum er en gedigen perle, en bygning på hele 54 600 kvadratmeter og med plass til 100 000 verk. Museet «har ansvaret for å utvikle, forvalte, forske på, tilgjengeliggjøre og formidle Norges største samling av kunst, arkitektur og design», heter det i deres Strategi 2020–2025. Jeg er i dag på besøk der, sitter i vrimlehallen, litt tidlig ute, skal snart opp i annen etasje og Studiesalen. Der stiller de bare ut noen få verk av gangen, men samlingen, kunstverk på papir, er stor, den også. Den består av 50 000 verk.
Pioneren
I dag er det en pop up-utstilling der, med tilhørende omvisning. Det er et dagsaktuelt tema som er anledningen, og de kjører ofte slike seanser, alltid på onsdager. Denne onsdagen stiller de ut tegninger av Aasta Hansteen. Hun var den første norske kvinnen med profesjonell kunstutdanning, i tillegg til at hun var en pioner på mange andre områder også. Nasjonalmuseet markerer med denne utstillingen 200-årsdagen for hennes fødsel.
Markering var det på Nasjonalmuseet kvelden før også, på selve fødselsdagen (10. desember), men da i samarbeid med Norsk kvinnesaksforening. Storsalen var dekket til furiefest, og det vil si en sal fylt opp av (stort sett gråhårede) kvinner, lange bord å sitte rundt og et glass vin til alle som ville være med og skåle når det kom en oppfordring om det. Det var hver gang en festtale var over, og de kom for øvrig på løpende bånd. «Kjære Aasta» og «takk, Aasta», sa flere av talerne, før de løftet glasset.
Talene var lagt opp slik at de fulgte en kronologi. Vi fikk høre om oppvekst, om innsats for kvinnesaken – Hansteen stiftet Norges første kvinnesaksforening, kalt Nemesis – om ønsket om å bli kunstner og faktisk også å bli det og deretter å være den første kvinnen som blir innkjøpt av Nasjonalgalleriet (et portrett av hennes far, den kjente astronomen Christopher Hansteen). Vi får også høre om å være oppvokst på Frogner og likevel å engasjere seg i målsaken, om å skrive en nytolkning av Bibelen, gjennom boka Kvinden skabt i Guds billede, om å dra alene til Amerika og så å komme tilbake og være den første borgerlige kvinnen som røykte, drakk og festet åpenlyst. «Hun ville noe, og så bare gjorde hun det», sa en av talerne. Klart vi måtte skåle for det.
Storm all the way
På Aasta Hansteens tid hadde ikke kvinner adgang til en offentlig kunstutdannelse, men Hansteen tok timer privat, både i Norge og utenlands. Å male akt var utelukket. Blomsterbilder og portretter var derimot OK. Det informerte kunsthistoriker Marit Paasche oss om i sin tale. Som flere av de andre talerne snakket hun direkte til Aasta: «Du begynte med lyn og torden, og du endte med lyn og torden. Det var storm all the way.» Aasta opponerte mot alt, får vi høre.
Derfor måtte hun gå med paraply når hun var ute og gikk, for å ha noe å forsvare seg med overfor særlig guttegjenger som plaget henne. Hun stakk seg ut i Norge, og slikt gjør man jo ikke ustraffet. Nå, på trygg avstand, kan vi feire det. Vi kan arrangere utstillinger og holde omvisning.
Mildt
Jeg har vært innom Nasjonalmuseets nettside og søkt på «omvisning», og da fikk jeg opp 31 ansatte. Her jeg sitter og venter på min omvisning, merker jeg at det er mye aktivitet. Først dukker det opp en gruppe som lærer om byggets arkitektur, før det litt etterpå og litt lenger borte er en skoleklasse jeg kan høre bli utfordret av en omviser. Ti minutter før tiden tenker jeg det er på tide for meg å komme meg dit jeg skal.
Studiesalen er ganske liten, skilt fra arkivet med en glassvegg. Aasta Hansteens selvportrett inntar hedersplass på et stativ, mens hennes andre tegninger ligger ubeskyttet oppå et høyt bord. Selvportrettet kjennetegnes ved en mild fremtoning, og hun har gitt seg selv et litt underfundig smil og blikk. Når jeg ser nærmere på de andre portrettene, ser jeg at denne mildheten gjentas hos dem alle. Jeg blir spent på å høre hva omviseren kan ha å si om det. Den barske damen som tegnet så mildt. Men hvorfor har ikke omvisningen allerede begynt? Vi er godt på overtid. Hvor er omviseren? Jeg blir urolig, går bort til noen med navneskilt og spør.
De peker på et A4-ark jeg ikke har fått med meg, hvor det står at omvisningen dessverre er avlyst på grunn av sykdom, og at man i stedet kan følge omvisningen «Kvinner i kunsten», som visstnok allerede har startet. Jeg styrter ut og ned trappa igjen. Men det er jo ikke dette jeg kom for, tenker jeg full av stress, mens jeg haster fra rom til rom. Selv om slikt stress nesten ikke er mulig, da det er så mye kraft som kommer fra både kunst og arkitektur og vil ha meg til å stoppe opp, kjenne på takhøyden.
Dette praktfulle portrettet
Jeg finner gruppen blant de romerske skulpturene. Så har de altså ikke kommet så langt. «Vi er i mennenes verden», får jeg høre, og at skulpturene kan dateres ved å se på kvinnenes frisyrer. Det er nesten bare kvinner blant tilhørerne, og de fleste har kommet på grunn av Hansteen. Derfor står vi, etter oppfordring og etter å ha vært innom middelalder, reformasjon og kolonitid, foran det andre maleriet av Hansteen som er i Nasjonalmuseets eie, et portrett av en borgerfrue.
«Hvorfor henger hun her?» spør en i gruppen. Omviseren tar det på sparket, for egentlig skulle vi ikke hit. «Kun av den grunn at dette er eksempel på et borgerlig interiør», svarer hun. «Dette kunne dessuten ha vært Hansteens hjem.» Hansteen kunne leve av kunsten sin nettopp fordi borgerskapet ønsket seg portretter. «Det er jo veldig dyktig malt», sier en billedkunstner i gruppen. «Hun vektlegger detaljer.»
Vi går videre, stopper litt i kjoleavdelingen, før vi igjen bryter opplegget og går til avdelingen «Blant kunstnere». Her henger det et bilde av Hansteen malt av Oda Krohg. Vi får engasjert formidling, «dette praktfulle portrettet av den aldrende kvinnen». Vi står og ser på en kvinne som ser sint ut, «men hun gjør seg ikke til, hun er avslappet», sier omviseren og forteller så litt om teknikk. Omviseren blir faktisk sint, hun også, i hvert fall engasjert, når hun forteller om bildet rett ved siden av, Albertine av Christian Krohg. Hun vil at vi skal forestille oss livet i Christiania. En som står ved siden av meg, lar seg engasjere. Hun kom for Hansteen-omvisningen, men er fornøyd med erstatningen.
Engasjerte damer samles
Selv om den opprinnelige omvisningen gikk ut, er utstillingen fortsatt intakt. Derfor blir vi nå ført opp til bildene Hansteen visstnok kalte «mitt galleri av hoder». Vi får ikke greie på noe særlig mer enn hva som står der allerede, og vår omviser har gjort jobben sin. «Da får dere kose dere videre», sier hun og går. Og det gjør vi. Faktisk ender denne stunden veldig bra. Det blir ikke omvisning, men det blir mye informasjon likevel. For sånn går det når engasjerte kvinner samles?
Rommet er ikke særlig stort. Belysningen gjør at det hvite i tegningene nesten blir skinnende og skaper en kontrast til mørket bakom glassveggen. «Det har vært skuffende lite om Aasta Hansteen i mediene», er det en som sier. Men på det høye bordet med tegningene ligger det også en artikkel fra Klassekampen om «Førstedamen», skrevet av forfatter Marta Breen. Faktisk er Breen til stede, i gang med å fortelle om Hansteen. Det viser seg å være flere som har både engasjement og peiling, og det blir samtale og diskusjon. Pop up som et utgangspunkt, med andre ord. Et sted hvor folk med felles interesser kan møtes. «Dette er jo som et seminar», sier jeg til gruppen som står og prater. Jeg får til svar at slikt er kvinnehistorien full av, at det er noen som kan noe, som samler historiene, og vips, der har vi begynnelsen på et prosjekt.
«Dette var interessant og gøy», sier en gjest før hun går. På veien ut snakker jeg med to litt yngre besøkende, som kan fortelle at de er ivrige museumstravere, og at de liker å få den konteksten som en omvisning byr på. Særlig når det gjelder Aasta Hansteen. Hun er nemlig en fjern slektning, forteller de. «Vi fikk farge og smak av kvinnen.»
Aasta Hansteen var definitivt fargerik. Hun var egenrådig og skarp, utholdende og lidenskapelig. En å pynte seg til fest for på furiefesten. En det er viktig at vårt nasjonalmuseum forteller om. Hun som var først til så mye, var også Norges første profesjonelle kvinnelige maler.
Se hva de ser
I hver utgave av Museum kommer en ny «Se hva de ser»-artikkel, der Aasne Jordheim undersøker et formidlingstilbud ved et norsk museum. Les alle artiklene her.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 1 25. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
