Jeg hadde aldri vært i Finnmark før, og nå skulle jeg delta på Det nasjonale museumsmøtet i Kirkenes. Jeg planla å dra noen dager i forveien, for å se meg litt omkring, og turen skulle begynne i Lakselv/Karasjok, for så å fortsette til Alta og Honningsvåg, og derfra med Hurtigruten til Kirkenes.
Hva jeg fant ut etter å ha kjøpt billetter og booket hotell, var at museet i Karasjok var stengt. Helleristningene i Alta, som utgjør en vesentlig og svært interessant del av Alta museum, viste seg ikke å være tilgjengelige, fordi det jo er lang vinter i nord. Helleristningene ligger under snø, stod det på museets nettside. Og museet i Honningsvåg virket å være temmelig lite?
Nå måtte jeg justere forventningene noen hakk.
Men kanskje ikke så mange? Det er jo et uteområde i Karasjok, med eldre bebyggelse, det kan man ta en titt på. Og Alta museum er temmelig stort, det er ting å lære om helleristninger innendørs også, blant annet gjennom den temporære utstillingen «Rare rein og sprukken stein». Men følelsen av at det kanskje var en litt mislykket museumstur jeg planla, holdt seg likevel da jeg så at de to andre midlertidige utstillingen i Alta, vandreutstillingene «Skakke folkedrakter» og «Falsk», ikke ville bringe noe nytt for Museums lesere. Den ene kommer fra Nasjonalmuseet, har turnert en stund og er omtalt tidligere. Den andre, fra Justismuseet, åpnet et par dager etter mitt besøk.
Betent sak
Finnmark ligger badet i sol når jeg ankommer Lakselv. Jeg har en avtale om et lite intervju angående situasjonen på RiddoDuottarMuseat, De samiske samlinger i Karasjok, for hva er grunnen til at museet er stengt? De har fått penger til å bygge nytt, så kanskje er de i gang med det? Jeg rekker å titte innom før intervjuet, ser alle de små husene. Det er ikke mange ordentlig gamle hus i Finnmark, heller ikke litt gamle hus, siden mesteparten ble brent mot slutten av andre verdenskrig. I Karasjok er det kun kirken som står igjen og så denne samlingen. Men jeg får ikke sett ordentlig. Det er for mye snø jeg synker nedi.
Kanskje har jeg likevel litt flaks. Jeg ser at døra til selve museumsbygget står åpen. Dette bygget har betydd mye for lokalbefolkningen og er tegnet av Iver Jåks, en foregangsmann innen samisk kunst. Nå er det bestemt revet. Jeg går inn døra, for kanskje kan jeg ta en titt?
Jeg både ser og blir fortalt av de få som er der, at de pakker ned museets gjenstander. Alt skal flyttes, og jeg stiller noen spørsmål, først ganske forsiktig, men så blir jeg varm i trøya, jeg gjenkjenner ting fra mitt besøk i Trondheim og Nordenfjeldske. Aha, tenker jeg, her driver de også og merker ting, men hvor skal tingene hen, og hvor lenge skal de lagres? Dette får jeg ikke svar på, men en av de ansatte viser meg museets viktigste klenodium, en 400 år gammel runebomme som tilhørte den siste av de mange som ble utsatt for trollsdomsprosessene på 1600-tallet, Anders Paulsen. Trommen ble konfiskert, og tilbakeført først i 2022. Det leser jeg om senere.
Dette hyggelige til tross, besøket ender med at jeg får kjeft. Først blir jeg oppringt av avdelingsleder, så får jeg sms fra direktør, og i begge tilfeller legger jeg meg flat, beklager hvis jeg har skapt uro blant de ansatte, siden de ikke ventet at en fremmed skulle komme inn, en som i tillegg begynte å stille spørsmål om flytting og den slags. Først litt etter det avtalte intervjuet og etter å ha lest pressemeldingen fra samme dag, skjønner jeg at jeg må ha plumpet oppi en betent sak og at det antakelig var det som var grunnen til disse reaksjonene. (Mer om dette i Museum nr 3 2026, red. anm.)
I elitesjiktet
Neste morgen drar jeg tidlig av gårde til Alta, i leid bil. Det er knapt en bil på veien, jeg kjører over en legendarisk vidde, hvor det er lite liv, men mange spor etter scooter. En enslig rein bykser unna, et par ryper flyr opp. Igjen er det blå himmel og glitrende sol, og det nærmeste jeg kommer noe utfordrende i dette øde vinterlandskapet, er rekkeviddeangst. Jeg har fomlet med leiebilen, lastet ned app, lett etter ladestasjon, ikke skjønt meg på selve ladingen, slik at jeg endte med å lade på langsomt vis.
Siden jeg ikke kunne sitte halve natten på et litt øde sted i Karasjok for å laste inn kilowatt, drar jeg uten å være fulladet, men finner ut at det er en ladestasjon i Máze, bygda det var planer om å sette under vann i forbindelse med Alta-utbyggingen. Der lærer jeg hvordan jeg kan lade hurtigere.
Alta Museum ligger vidunderlig til, og nå er ingenting mislykket mer. Jeg kommer inn i et inngangsparti hvor man blir møtt av månedens objekt, en rusten og sprukken øseskål, og en utsikt få andre museer kan konkurrere med. Det er trær, fjord og hvitglitrende fjell. Alta Museum er et verdensarvsenter for bergkunst, og hovedutstillingen heter «Spor i berg», men vel så viktig er utstillingen som utfyller denne og ligger i det samme rommet, «Ressurser og identitet», som handler om Altas lange historie.
Det gjør inntrykk å tre inn i disse utstillingene.
Man kommer inn i noe annet. Rommet er tettpakket, det er plansje på plansje, og overalt ulike forsøk på å trekke besøkende med. «Utstillinga er balansert mellom interaktiv og fortellende», står det på museets nettsider, og det er ikke få triks og teknikker de tar i bruk for å gjøre de besøkende også til deltakere.
Man kan tegne i stein selv, svare på spørsmål, trykke på knapper, spille et spill. «Når deltakelsesorientering har blitt en populær sport innen viktige samfunnsområder, så er museene i elitesjiktet», skriver professor i museologi Brita Brenna i artikkelen «Kvalitet og deltakelse i museer».[i] Ja, og Alta Museum er nok i tetsjiktet i dette elitesjiktet.
Tidlig vår
Over hele utstillingen virrer det et mildt lys som bidrar til god stemning. Nordlys, selvsagt. Det kan vi se en vitenskapshistorisk film om (og vi kan ta selfie i et «nordlysrom»). Like stemningsfulle er ikke utstillingene som ligger i kjelleren. Her er rommene hardt opplyst og har et mer industrielt eller lageraktig preg, selv om utstillingen «Rare rein og sprukken stein» består av lange plakater som kan se ut som tepper som glir nedover veggene og derfor mykner rommet.
«Teppene» er fulle av tekst og bilder. De forteller om bergkunsten i Alta, at den er blitt til i løpet av en 5000-årsperiode og at reinen var et populært motiv, avbildet minst 1500 ganger.
Men jeg vil jo helst se dette selv! Bilder kan jeg se på hjemme.
Jeg går opp til skranken, spør om det er mulig å se noe, for våren har kommet tidlig i år. I Karasjok ble jeg fortalt at reinen allerede var på vei fra vinterbeite til sommerbeite, en måned tidligere enn vanlig. «Du må gå på eget ansvar», fikk jeg til svar, og det gjør jeg jo som regel overalt hvor jeg går.
Neida, det var ikke mislykket å dra til Alta Museum.
For selv om det er snø, er det mye som er smeltet, og jeg får anledning til å se blankskurte berg fulle av figurer. Det er gangbaner av tre rundt store deler av området, og så kan man stå der og se, på reinsdyr, båter og mennesker, ja, man ser mange reinsdyr og også noen båter fulle av folk. Det er fascinerende. Noen steder er det tett i tett med figurer. Jeg tror jeg ser bjørn også.
Se for å bli berørt
Hvorfor er det så viktig med deltakelse på museum? Noen ganger er vel denne deltakelsen mer tilsynelatende, fordi den fiffige innretningen eller spørsmålene på tavla allerede har bestemt hva som er mulig. Man blir sysselsatt, liksom, istedenfor å bli innviet i noe det går an å komme i berøring med, som en historie, en annen form for liv. Det er hva en utstilling kan, den kan vise oss ulike former for liv. Se! sier museet. Se på denne tromma, disse små husene, disse helleristningene. Ikke bare se og lær, men se for å bli berørt, se alt som finnes, som er blitt tenkt, gjort og lagd.
På vei fra Alta neste dag sitter jeg og ser og ser. Ferden går først tilbake til Lakselv for å levere bilen, og jeg kjører over vidder og langs fjord.
Innimellom sitter jeg faktisk og brøler.
Det er så flott og mektig, og fortsatt skinner sola. I Lakselv bytter jeg til buss, og etter enda mer fint å se på, ankommer jeg Honningsvåg tidlig på kvelden. Jeg synes byen er veldig hyggelig, og hotellverten kan fortelle at det er hval å se uti fjorden om sommeren. Også her var det kun kirken som unnslapp nedbrenningen.
Etter en natt i Honningsvåg står jeg opp til enda mer sol. Jeg har tre gjøremål: å klatre opp Storfjellet, å gå på museum og å stige om bord i Hurtigruten. Nordkappmuseet ligger effektivt plassert på samme brygge som Hurtigruten legger til ved. Turistene har tre og en halv time til rådighet, og rekker derfor fint innom museet. Men hva slags rom kommer de inn i? Igjen er det litt industripreg, eller skal vi kalle det et opplysningskontor?
Utstillingen i første etasje består av plakater og skillevegger med tekst og bilder, mest svart-hvitt foto, og veggene ser ut som sider i en bok. Teksten også: «I perioden 1864-1903 ble hvalfangst en stor industri i Finnmark. Dampskip med harpunkanon var det nye. På kort tid bygget hvalfangstindustrien mottaksstasjoner på land.» Slik går det fra plakat til plakat, og jeg kjeder meg litt, inntil jeg kommer til en monter med gamle fiskeprodukter og så finner gjesteboka. «Es war sehr interessant hier», står det på flere språk, og jeg lurer på om jeg har gått glipp av noe.
Og det har jeg. For går man opp i annen etasje, blir historien mer konkret og levende. Her blir vi introdusert for tingene, for eksempel en flott nordlandsbåt, og møter med enkeltskjebner. I et avlukke vises det filmer, og vi får «historier fra kysten». Jeg merker min egen deltakelse bedre her i denne etasjen. Alt jeg gjør, er å gå rundt og se, jeg forholder meg slik sett temmelig passiv, men blir samtidig dratt inn i noe, inn i liv. Joda, «sehr interessant».
Verdien av å møte opp
Noen timer senere sitter jeg om bord på Hurtigruta, for første gang i mitt liv. Stolene er gode, vinduene digre, naturen utenfor imponerende. Her blir jeg sittende og lese Brenna. Hun skriver at deltakelse i museet faktisk også kan handle om bare å møte opp.
Å være «aktiv tilskuer» kan handle om å gå passivt rundt.
Det er vel fordi man knapt kan unngå å være en fortolker, men også at utstillingsteknikk ifølge Brenna godt kan handle om å «vekke folket».
Har museene en lettere match sånn sett i Finnmark? Felles for dem er at de viser stedets historie, de er lokale, selv om noe av dette lokale også har generell interesse, som bergverk, nordlys og laks. Felles er også at alt dette lokale på et eller annet vis er forbundet med naturen – og den blir jo også vi som besøker Finnmark en del av. Jeg lurer på om det øker tempoet i fortolkningen?
På Alta museum er det et høyt og smalt vindu som slapp naturen utenfor inn i utstillingen. I utstillingene kan vi se hvordan naturen er ressurs, noe å utforske og utnytte, men også å være en del av og skape fortellinger rundt. Fordi naturen her er så voldsom, og derfor stadig gjør seg gjeldende i folks liv, skjønner vi at det ennå er mange berøringspunkter mellom historiens og nåtidens mennesker. Jeg tror det er med på å gjøre fortellingene ekstra interessante.
«We have no history»
Hurtigruten ankommer Kirkenes klokka ni neste morgen, akkurat idet dag to på Det nasjonale museumsmøtet går i gang. Det er tid for årsmøte, men jeg utnytter min frie rolle og drar til Grenselandmuseet i stedet.
Inngangspartiet utstråler imøtekommenhet, det er stort og luftig og gir rom til de besøkende i dobbel forstand. Jeg liker hvordan Sør-Varangers historie i korte trekk er plassert på plakater høyt oppe på veggen. Jeg treffer på tre andre møtedeltakere, som får en privat, guidet tur av formidler Silja Andersen. De diskuterer forholdet til Russland, nedlegging av gruvedrift og bruken av internatskole. Alt dette er temaer i museet. I tillegg til andre verdenskrig.
Forholdet til naturen spiller en viktig rolle i alle museene jeg har vært innom, det samme gjør andre verdenskrig. «We have no history», står det i et guidehefte fra Nordkappmuseet – og så blir det poenget del av historien. I museet i Kirkenes er gruvene og steinknusingen også viet stor plass. Det er i et rom hvor alt er grått.
Fremstillingen av krig og industri står i dyp kontrast til kunstsamlingen i første etasje. Den huser først og fremst bilder av John Savio, som jeg knapt rekker å se, men jeg stopper ved et par foto av Ellisif Wessel. De er svært uttrykksfulle, og særlig liker jeg bildet av gruvearbeidere med hakke, spett og spade.
Førkonferanseturen er over. Det er tid for konferanse, og jeg går fra utstillinger om krig til innlegg om beredskap. Vi må tåle uenighet, konflikt og uro, sies det fra talerstolen.
Og et museum er aldri nøytralt – tenk omsorg som infrastruktur!
Salen er fullsatt, noen ser på mobilen, et par tilhørere strikker. Her sitter de som skal bygge nye utstillinger, som skal formidle kunst, kultur og historie til folket, ta vare på utgiftene, komme på nye ideer. Hvem eier historien når den ennå pågår, snakker de om i panelsamtalen. På et museum blir historien i hvert fall noe alle kan få et lite eierskap i.
[i]I Knut Ove Eliassen og Øyvind Prytz (red.), Kvalitetsforståelser. Kvalitetsbegrepet i samtidens kunst og kultur (2016). Kulturrådet, i kommisjon hos Fagbokforlaget.
Aasne Jordheim har fått reisestøtte fra Norsk Journalistlag for reportasjereise i Finnmark. Les også reportasjen fra postkonferansetur på Varangerhalvøya
Jordheim skriver også spalten «Se hva de ser» om formidlingstilbud ved norske museum. Les alle artiklene her.
