Stedskunstprosjekter har vært en vesentlig del av kunstlivet i Innlandet siden begynnelser av 1980-tallet. I det siste har kritikken fra det lokale kunstmiljøet tilspisset seg. Diskusjonen har gått høyt i den lokale pressen. Forsømmer Lillehammer Kunstmuseum (LKM) sitt museale ansvar, overfor både det regionale kunstlivet og en veletablert sjanger innen samtidskunstfeltet?
På forsommeren i år tok fagforeningen Billedkunstnerne Innlandet initiativet til konferansen «Hei Hello» hvor disse temaene stod på agendaen. Ønsket er at stedskunstverk innlemmes i LKMs samling og behandles på lik linje med andre kunstformer. I tillegg trengs et arkiv. Kunstmuseet på sin side viser til utfordringene med å håndtere denne typen kunstpraksis.
Konflikten er et uttrykk for et allment problem, ikke bare lokalt. Etter min mening må diskusjonen løftes opp på et mer generelt nivå, for faktum er at Norge ikke har noen institusjon som er spesifikt viet stedskunsten. Noe kunsthistorisk oversiktsverk finnes heller ikke. Så hvem skal ivareta stedskunsten? Skal kunstmuseene gjøre det, eller må det rett og slett opprettes en egen institusjon? Hvilken rolle kan kunstnersentrene inneha? Det er umulig å favne om alle nyanser her, men det kan pekes på noen utfordringer og muligheter.
Skogen som kunst
Jeg tviler på at dette handler om museenes påståtte ignoranse, men snarere at problemet oppstår i møtet mellom museenes innretning og en kunstform som unndrar seg de tradisjonelle kunstobjektenes status som avgrensede objekter.
Billedkunstner Anna Widéns verk Gulden skog (2005) kan illustrere noen av utfordringene. Verket ble skapt med utgangspunkt i biotopen på det aktuelle stedet. Widén ryddet skogbunnen og formet en skulptur av naturmaterialene. Kunstverket skulle kun eksistere i et avgrenset tidsrom: Naturmaterialenes nedbrytning var en del av verket. Det var utsatt for vær og vind – og etter hvert, mer utilsiktet; hærverk. Hele prosessen ble dokumentert og publisert fortløpende på prosjektets hjemmeside. Publikum kunne følge kunstnerens arbeid gjennom hele utstillingsperioden, fra kultivering av området og forming av skulpturen til performancer.
Utfordringene for museene er at verk som Gulden skog hverken kan magasineres trygt eller stilles ut som det er. Det kan kun presenteres i form av foto, video, lyd og tekst og inngå i samlingen som arkivmateriale. Museene ønsker derimot først og fremst å gi publikum en direkte tilgang til kunsten.
I utakt
Spørsmålet er om det bare er LKM som kan kritiseres for å forsømme sitt ansvar. Hvordan forholder landets viktigste kunstmuseum seg til disse problemstillingene? Jeg kontakter kurator for samling, Geir Haraldseth, som kan opplyse at heller ikke Nasjonalmuseet har en egen strategi for forvaltning av stedskunst. De har kun har to slike verk i samlingen: Kamin Lertchaipraserts Flere steder for alltid (2002), en gravstein ved Lillehammer kirke, og Egil Martin Kurdøls Perpetuum immobile. Konstruksjonen som hindrer verden i å falle fra hverandre (2001), en installasjon på Hirisjøhøydene. Begge verkene er permanente, men like fullt må dokumentasjon benyttes i utstillingssammenheng.
Haraldseth betrakter ikke en tilnærming til stedskunsten som umulig, men utfordringen er at museene og kunsten er i utakt.
– Installasjoner, performance, prosessarbeider, Land Art og flyktige verk utfordrer museet når det gjelder blant annet presentasjon og magasinering. Det betyr ikke at disse to praksisene aldri kommer til å snakke sammen. Museumspraksisen endrer seg ikke like raskt som kunsten, men den er mulig å endre.
– I åpningsutstillingen, «Jeg kaller det kunst» (2022), viste vi verket Jordnært av Tina Mareen Buddeberg (1958-2020) i et forsøk på å representere hennes praksis i et museumsbygg. Vi laget en egen formidlingsvideo for å ta med publikum til Drømmedalen i Rondane. I etterkant har vi gått til innkjøp av to kunstnerbøker som er relevante for verket, samt deler av Buddebergs arkiv. Gården lever jo videre etter kunstnerens bortgang – men en del av Rondane får vi får ikke kjøpt! Haraldseth trekker frem hvordan performance og installasjon har påvirket museumspraksisen, og utelukker ikke at en dialog mellom kuratorer og kunstnere kan åpne for et nytt syn på stedskunst.
– Kanskje burde de ulike partene møtes for å diskutere hvilke premisser som bør prioriteres i et eventuelt kjøp av et Land Art-verk.
– Er det ok å la verket forsvinne, å bruke dokumentasjon i en utstilling, og hva skal dokumentasjonen være?
– Kunstnerne har ofte tatt valg som kan inkorporere dokumentasjon og videresalg av verk til samlere, inkludert institusjoner. Kanskje det er slike samtaler som også burde finne sted? Hvor kunstner og institusjon møtes, ser på eksempler og diskuterer hvilke premisser som bør prioriteres i et eventuelt kjøp av et Land Art-verk. Hva er det museet egentlig erverver, spør Haraldseth.
Når det gjelder etablering av et stedskunstarkiv, henviser Haraldseth til Videokunstarkivet. Dette er et referansearkiv og en portal for kunstnere, kuratorer, kunsthistorikere og forskere. Det er ikke en kuratert samling og omfatter hele perioden hvor videokunst har vært en del av samtidskunsten. Kanskje dette kan være en modell for et fremtidig arkiv?
Kunstnersentrenes rolle som pådrivere
Kunstnersenteret i Oppland, nå Opplandia senter for samtidskunst, har stått sentralt i arbeidet med å opprette et eget stedskunstsenter og et arkiv. Jeg spør daglig leder Vilde Andrea Brun om hvilken funksjon kunstnersentrene kan ha.
– Vi er samarbeidspartnere, rådgivere og initiativtakere. Per i dag har vi verken resursene eller kompetansen som kreves for å opprette et varig arkiv for stedskunst, men kunstnersenteret har medansvar for å synliggjøre behovet for dette. Kunsten er i stadig utvikling, derfor må institusjonene også være det. Jeg synes det er viktig å finne en måte å samle og formidle alle samtidskunstens uttrykk på innenfor strukturene som eksisterer. Stedskunsten unnviker flere av de vanlige anliggender som annen kunst forholder seg til, men feltet har såpass stor utbredelse at uvalgte verk bør bevares for fremtiden på lik linje med andre forgjengelige former for samtidskunst, som performance eller lydkunst.
– Hva tenker du om samhandlingen mellom kunstnerne og museene?
– Slik jeg ser det, vil man vinne på en kombinasjon av det beste ved flere typer kompetanser – både teoretisk, kunsthistorisk, administrativt og kunstnerisk. Museer kan være initiativtakere og kuratorer for alle slags utstillingsprosjekter, også stedskunstprosjekter. Mange kunstnere har en hybridkompetanse; en forening av kunstnerisk, administrativ og kuratorisk kompetanse. Kunstnerne sitter nærmest når det gjelder å forvalte egen kunst, og de innehar stor kompetanse bygget opp gjennom nærheten til feltet.
– Dersom det skal opprettes et arkiv, er det derfor essensielt at kunstnerne involveres i opprettelsen og utviklingen. Det er en evig dynamikk der nyskapingen og utviklingen foregår blant kunstnerne, mens museet kommer i etterkant og skaper kunsthistorier, formidler og forsker. For å lage en representativ kunsthistorie er dette essensielt. Et arkiv er en nødvendig del av dette, da for få stedskunstprosjekter er godt nok dokumentert for ettertiden, sier Brun.
Ny tenkemåte nødvendig
Anna Widén, som har vært en av pådriverne for å opprette et stedskunstsenter i Oppland, trekker som Haraldseth og Brun frem foreningen av det kunstnerstyrte og institusjonelle som et potensial:
– Man må se på kunsthistorikerne og kunstnerne som ressurser som kan utfylle hverandre.
Kunstnerne kan gi et bredt perspektiv på samtidskunsten, museene, derimot, kan kontekstualisere verkene og sette dem i en større sammenheng – en innsikt som utvikler selve kunstutrykket, sier hun. Widén anerkjenner museenes utfordringer, for eksempel tilgangen på ressurser og finansiering. Hun påpeker videre at det må opprettes nye avdelinger og stillinger for å ivareta stedskunsten. Dette kan ikke løses på et lokalt nivå av regionale museer. Og ikke minst, det må inn en helt ny måte å tenke på!
Nye planer i nord
Planleggingen av den nye underavdelingen av Nordnorsk Kunstmuseum (NNKM) i Bodø er særlig interessant med henblikk på mulig integrering av stedskunstprosjektet Skulpturlandskap Nordland i den nye museumssamlingen. Rådgiver for kunst og kultur i Nordland fylkeskommune, Astrid Arnøy, forteller at de 33 kommunene som mottok en skulptur, fikk ansvaret for vedlikehold og oppfølging.
Dette skulle vise seg utfordrende på grunn av manglende ressurser og oppfølging. Konsekvensen ble at ansvaret falt tilbake på fylkeskommunen. Men hverken fylket eller kommunene er kunstorganer som på en fullgod måte kan ivareta dette kunstprosjektet. Arnøy, som er involvert i etableringen av det nye kunstmuseet i Bodø, peker på det regionale ansvaret, men ser også utfordringene om museet skal forvalte Skulpturlandskap Nordland:
– Et kunstmuseum har gallerirommet som utgangspunkt for formidling av kunst. På den andre siden fordrer den samtidskunsten som er knyttet til et sted eller er performative uttrykk, en annen arena enn gallerirommet. Samtidig vil det være utfordrende for en institusjon som NNKM å påta seg ansvaret for å forvalte Skulpturlandskap Nordland, rett og slett fordi oppgavene i utgangspunktet er for mange.
– Slik jeg tolker deg, handler dette først og fremst om kapasitet, for du er i utgangspunktet positivt innstilt til at museet forvalter skulpturlandskapet?
– Jeg synes det er en selvfølge at etablerte kunstmuseer i Norge også forvalter stedsspesifikk kunst, det være seg permanente eller flyktige verk. Det er helt naturlig at en kunstinstitusjon for fremtiden også innehar slike kunstuttrykk og følgelig tar ansvar for både iverksettelse, formidling og forvaltning, svarer hun.
I en e-post til Katya García-Antón, direktør for NNKM, spør jeg om hennes tanker om Bodø kunstmuseum skal ta Skulpturlandskap Nordland under sine vinger, og om de legger en strategi for forvaltning av stedskunst som sådan.
– Bodø 2024 har en plan for kunst i det offentlige rom, men for øyeblikket konsentrerer vi oss imidlertid om å etablere den nye avdelingen. Det vil være noe jeg vil begynne å vurdere en gang mot slutten av neste år, når jeg ser hvordan institusjonen fungerer, svarer García-Antón.
En ny infrastruktur
Spørsmålet er om det ikke er mest hensiktsmessig å etablere en nasjonal organisasjon spesifikt viet stedskunsten. Kan det være en idé å skjele til Dia Art Foundation (N.Y.), et museum for samtidskunst som også erverver stedskunstverk? Et av Dias formål har vært å hjelpe kunstnere med å muliggjøre nyskapende prosjekter som ellers kanskje ikke ville blitt realisert på grunn av størrelsesordenen.
Mange av de tidlige prosjektene er plassert utenfor museet, men er tilgjengelige for publikum og vedlikeholdes av Dia, som Spiral Jetty (1970) av Robert Smithson (1938–73), en av de ledende skikkelsene inne Land Art-bevegelsen. I 1999 ble kunstverket donert til Dia Art Foundation av kunstneren Nancy Holt (1938–2014), Smithsons kone og Smithson Estate. Dia både ivaretar og tilgjengeliggjør verket. Det interessante med Holt/Smithson Foundation, er hvordan de arbeider for å aktualisere de to kunstnerskapene gjennom samarbeid med kunstnere, forfattere, teoretikere og andre institusjoner om å realisere utstillinger, publiserer bøker, programmerer pedagogiske arrangementer og tilrettelegger for forskning. Ambisjonen er å være en kunnskapsbase for alt som omhandler dem.
De komplekse utfordringene som stedskunsten byr på, betyr ikke at denne sjangeren ikke kan eller skal ivaretas av museene, men kan det tenkes at en institusjon innrettet ene og alene for dette formålet er like hensiktsmessig? Jeg spør Geir Haraldseth:
– De to modellene du nevner, Dia og Holt/Smithson, er interessante eksempler. Dia ligner vel mest på en museumsmodell, hvor enkelte verk har funnet sin plass i samlingen over tid, gjennom enten bestillingsverk, kjøp eller gaver. Der kan man sikkert høste en del erfaringer. En egen institusjon for dette i Norge høres forlokkende ut, men jeg tenker det hadde vært spennende om flere museer prøver å samle på denne typen kunst. For øvrig er den amerikanske virkeligheten litt annerledes, for med en offentlig støttet modell som den norske kommer andre begrensninger enn den amerikanske modellen. Kunstsentrene og, til dels, museene har store økonomiske begrensninger.
Unison enighet
I arbeidet med denne artikkelen har jeg opplevd en unison tilbakemelding: Det er på tide å løfte stedskunsten! Dette vil etter min mening kreve en grundig gjennomgang av den museale praksisen, kartlegging av feltet, studier av alternative modeller, tilførsel av ressurser og ikke minst en åpen dialog mellom kunstnerne og institusjonene. Forvaltningen av stedskunsten fortjener oppmerksomhet ikke bare fra kunstnerne, kuratorer og direktører, men det må diskuteres på et overordnet nivå. Det kan ikke løses på et lokalt nivå av regionale museer, men må løftes opp på et kulturpolitisk nivå. Det er et offentlig ansvar å ivareta den stedsspesifikke kunsten.
Fakta: Stedskunst/desentralisert kunst
Begrepet stedskunst kan benyttes som fellesbenevnelse for kunst som befinner seg utenfor de institusjonelle rammene. Verkene kan være enten stedsfaste eller flyktige, men felles er at stedet er en del av verkets meningsinnhold. Eksempelvis urbane rom, mer eller mindre avsidesliggende steder i naturen, lokal kulturhistorie eller sosiale strukturer kan utgjøre et sted. I relasjonelle verk utforskes mellommenneskelige relasjoner og sosial samhandling. Stedskunsten har sine røtter i minimalistisk skulptur og Land Art fra 1960- og 70-tallet, hvor kunstneren jobbet med og i naturen. De forkastet den tradisjonelle måten å stille ut på i det ferdigdefinerte, tradisjonelle kunstrommet. Stedet var ofte utilgjengelig.
Løsningen ble å stille ut dokumentasjon i form av fotografier, video, tekster og kart over området hvor verket befant seg. Land Art-kunstneren Robert Smithson introduserte begrepet desentralisert kunst. Han viste til kunst som ikke lar seg begrense av museums- og gallerirommet og den etablerte maktstrukturen disse institusjonene representerer. I sitt opphav er stedskunsten institusjonskritisk. Den betraktes som et fritt felt, og prosjektene er vanligvis kunstnerinitierte.
Denne artikkelen står på trykk i Museum nr 3 23, der det overordnete temaet er periferi. Fleire av artiklene er digitaliserte, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
