Ingrid Røynesdal, direktør ved Nasjonalmuseet, fastholder under press fra egne ansatte og Norsk ICOM at hun ikke tar stilling i politiske spørsmål. Direktøren, som før utnevningen i fjor manglet museumserfaring, har skjønt noe garvede museumsfolk ikke fatter:
Vi har alt å vinne på å ikke uttale oss om politikk.
At Røynesdal ble irettesatt av styret i Norsk ICOM er overraskende, men også på et vis ventet. Det er overraskende at styrelederen i en medlemsorganisasjon refser en av sine medlemsmuseer offentlig for ikke å ta tydelig stilling i betent konflikt. Å gi inntrykk av at et museum kan stille seg utenfor politikken er ifølge styret ikke mindre enn «…dypt problematisk».
Det er også overraskende at styret så innstendig gnager på det samme tørre beinet som den kritiske museologien har siklet over i tiår; fordi museumspraksis ikke er nøytral, er museene politiske. Men det er feil. Det er et gap mellom å ta kuratoriske valg og det å kaste seg inn i geopolitikk.
For lesere utenfor sektoren kan denne setningen fra Norsk ICOM kun fremstå som absurd: «Når Nasjonalmuseet hevder det er deres hovedoppgave å være en arena for kunstneriske ytringer, ikke en politisk aktør, løper de vekk fra en ufravikelig del av det å være en del av norsk offentlighet».
Derimot var det helt ventet at en organisasjon som Norsk ICOM før eller siden ble sjanghaiet av ideologer som vil det gode. De vil ha politikk, men trolig bare den sorten de finner passende. Slik Gustav Jørgen Pedersen direkte og Jørgen Lund indirekte spør: Dersom Nasjonalmuseet ga sin støtte til Israels krigføring, ville styret i Norsk ICOM synes politikk er like artig?
Den posisjonen gjetter jeg at styret ikke anser som mulig i Norge. Jeg regner med at det å etterstrebe rollen som politisk samfunnsaktør handler om noe annet enn støtte til Israel?
Styret holder seg også med en «bordet-fanger-retorikk». Politiske eller kunstpolitiske ytringer som fant sted ved Nasjonalmuseet før Røynesdals direktørtid – Ukraina, Fredriksen, Leiv Eiriksson – nær sagt forplikter henne til å være like politisk som forgjengeren.
De holder triumferende frem det utstilte verket Pile o´Sápmi som et vitnesbyrd om at Nasjonalmuseet er et bunnpolitisk prosjekt. Ja, en «geopolitisk aktør». Det virker som Nasjonalmuseet i Norsk ICOMs bilde har en iboende ånd som vil politikk. Den skal direktøren kun pleie, ikke motsi.
Ikke hør på Norsk ICOM.
Ukollegialt opprop
Det er med andre ord ikke helt greit å lede et kunstmuseum – av flere grunner.
Initiativet «Kultur mot folkemord», satt i gang av anonyme ansatte ved Nasjonalmuseet, valgte å skrive et åpent brev med flere krav til Ingrid Røynesdal. Etter mitt syn er det ukollegialt å presse sin egen direktør ved å drive en ekstern underskriftskampanje. 70 ansatte og tidligere ansatte skrev under på oppropet.
Hvem trenger uvenner når man har slike kolleger?
Det var heller ikke småtteri Røynesdal ble anklaget for: «I lys av dette er Nasjonalmuseets stillhet langt fra nøytral. Å ikke si noe om det som skjer på Gaza i dag, er å forholde seg stilltiende til et folkemord, og ødeleggelsen av en del av vår felles kulturarv». Det kan ikke tolkes på annen måte enn at ledelsen er likegyldige til folkemord fordi de ikke vil hoste opp en uttalelse. Stillhet er støtte til Israels krigføring.
Den er grov. Hva redaktøren av herværende tidsskrift – hun tør være trent i å lese tekster – tenkte ved å underskrive noe sånt, er til å undres over.
«Kultur mot folkemord» vil stille ut en palestinsk folkedrakt med tatreez. Talende nok foreslås ingen jødiske åndsverk som del av det å belyse konflikten.
Rekken med krav speiler det mer politiserte kunstfeltets selvforståelse som radikale rabulister. Systemkritikk = velutviklede sjelsevner. Her er negasjon honnørord – institusjon ikke fullt så rått. Det vil si, hvis institusjonene bøyer av for de nyeste kampsangene, så er det håp også for dem.
Se til Harvard
Men det kan ikke være en farbar vei å avkreve arbeidsgiver å tilpasse seg den ansattes politiske reflekser – selv om de skulle være gode. Jeg tør ikke tenke på hvor mye tannskjærende arbeidstid Gaza-saken har slukt ved Nasjonalmuseet. Tid som ledelse og personale skulle brukt på å utvikle museet faglig for et publikum som betaler lønna deres.
Et publikum som mener mangt om Midtøsten, og som ikke uten videre ville følt seg hjemme i et museum som, hvis ikke Røynesdal holdt hodet kaldt, skulle dosert om den rette forståelsen av hva som skjer på Gaza. Nei, et museum skal ikke ta politisk stilling.
Det har Harvard University skjønt etter at krigen mellom Israel og Hamas brøt ut. Krigen har skapt stor uro ved universitetet. Ledelsen vedtok nylig at Harvard ikke skal utstede politiske uttalelser. Noah Feldman i arbeidsgruppa som anbefalte initiativet, uttalte: «…the University as an institution should not make official statements on issues outside its core function. Harvard isn’t a government. It shouldn’t have a foreign policy or a domestic policy».
Det er denne linja Røynesdal og styret hennes forsvarer, en linje Norsk ICOM mener «utviser [en] manglende og utdatert forståelse for museer som politiske samfunnsaktører».
Jeg tror og håper at Harvards ikke-politiske grunnholdning brer om seg.
Det er Norsk ICOM, ikke Nasjonalmuseet, som er akterutseilte.
Les mer om tematikken i Museum:
Kritikk for Gaza-håndtering
Nøytralitet, flaggstang, utstilling
Uerstattelig kulturarv under angrep
– Sannheten må bare åpne øynene våre
Les flere av Museums kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene kjøpes i Tekstallmenningens nettbutikk.
