Automatiske freda kulturminner ble i 1905 satt til før reformasjonen, dvs.1537. Grensen 1537 har ikke vært endret på snart 120 år. Fordi loven anses foreldet, er det satt i gang en utredningsprosess for å lage en ny kulturminnelov, – og regjeringen har etablert et utvalg, Kulturmiljølovutvalget.
Lovutvalget planlegger å levere en utredning til ny lov innen 1.2.2025. Det har vært høring i samband med arbeidet, og fylkeskommuner, universitetsmuseer, foreninger og private har gitt innspill. Flere innspill påpeker at grensen for automatisk freda kulturminner fra før reformasjonen har stått fast, og at kulturminner i større grad mangler vern i dagens lovtekst. Dermed går kulturhistorisk kunnskap tapt. Visse unntak er samiske kulturminner eldre enn 1917, skipsvrak, stående bygg og kulturminner som er sikret spesifikt i arealplaner mv. Unntakene ses bort fra i det følgende.
Kulturminner fra de siste 500 årene mangler vern
Problemstillingen er at når før-reformatoriske kulturminner står i fare for å bli ødelagt av andre samfunnsinteresser, er fylkeskommunene pålagt å undersøke omfanget og sikre at kunnskap ikke går tapt. Om nødvendig oppstår det behov for utgravning, som universitetsmuseene gjennomfører. Som hovedregel er tiltakshaver pliktig til å betale for utgiftene til undersøkelsen, men ikke for dokumentasjon og registrering av kulturminner etter reformasjonen. Det betyr at kulturminner fra tiden etter reformasjonen ødelegges, uten at dokumentasjon innhentes og ivaretas.
Av og til finner folk gjenstander som er yngre enn reformasjonen, såkalte løsfunn. Det er ingen som har ansvar for løsfunn etter reformasjonen. Henvendelse til fylkeskommunen eller universitetsmuseene blir som regel avvist, om det ikke er noe helt spesielt. Det som skjer i forhold til dagens regelverk, er altså at kunnskap går tapt, og fremtidige generasjoner får ikke ta del i kunnskapen. Det er her snakk om kulturminner i et tidsrom på nesten 500 år som mangler vern. Hvert år mistes derfor mye av landets kulturhistorie.
Hva handler arkeologi om
Det er en ikke uvanlig oppfatning i Norge at arkeologi handler om kulturminner som tilhører perioder med lite skriftlige kilder. Kulturminneloven må nok ha noe skyld for denne holdningen, da den har satt ei grense til 1537 for pliktig undersøkelse, og slik kanalisert arkeologien til kulturhistoriske perioder før 1537. Arkeologi i utlandet er i langt større grad brukt på nyere tids historie.
De siste årene har dette endret seg. Universitetet i Tromsø har for eksempel hatt betydelig fokus på arkeologi i forskning på moderne tids kulturhistoriske materiale bl.a. fra krigsfangeleirer (Figenschau, I. & J. Arntzen 2017, Grabowski, R., Olsen, B., Pétursdóttir, Þ., & C. Witmore. 2014) Sør-Troms museum og Universitetet i Tromsø har samarbeidet om utgravning av industrihistorie på Salangsverket i Salangen kommune. Vestfold og Telemark fylkeskommune har jobbet med utgravning av sabotasje under krigen på Vemork i Tinn kommune.
Denne nye vinklingen har frembrakt ny kunnskap i vår kulturhistorie, gitt nye spørsmål og problemstillinger, løftet frem minoriteter, herunder nye spørsmål til skriftlige kilder, så vel som nytt arkeologisk kildemateriale.
Utgangspunktet i forhold til kulturminneloven er at denne type kulturminner ikke har vern. Fagmyndigheten kan gjøre lite om disse blir truet av andre samfunnsinteresser som f.eks .utbygging. Arbeidene som er nevnt ovenfor, er igangsatt fordi riktig kunnskap og dedikerte personer var til stede på riktig tid. Slik har tilfeldigheter vært avgjørende for at denne kunnskapen har kommet frem – og blitt tatt vare på.
Status for regionmuseene
Etter begynnelsen av 2000-tallet har det vært sammenslåinger av mindre museer i Norge. De mindre museene var gjerne bygdetun, og sammen med regionmuseene holdt de til i små bygder, tettsteder og byer. Ikke alle hadde offentlig støtte. Begrunnelsen for å samle enhetene i større konsoliderte enheter var å heve faglig kvalitet i mindre museer, men også å få flere inn i bedre økonomiske støtteordninger. Fagfolk ble i langt større grad ansatt, og det ble gitt mer midler til drift. I korte trekk ble de nye regionmuseene engasjert for å drive arbeidet med omorganiseringen, og sluttproduktet ble større regionmuseer med større geografisk nedslagsfelt, større samlinger, større fagmiljø og mer midler til drift.
Regionmuseene fremstår i dag som unge museer. Her jobbes det fremdeles med å etablere drift og organisasjonsformer. Det har vært stor satsing på formidling. De senere årene har fokuset på samlingene vært sterkere, og det jobbes med å etablere magasiner for samlingene, og flere museer er kommet godt i gang med både etablering og drift.
De små museene og bygdetunene hadde samlinger av ulike størrelser. Samlingene var i stor grad samlet inn av idealister, som var frivillige eller ufaglærte museumsbestyrere. Sistnevnte jobbet gjerne med alt mulig fra innsamling, formidling, vedlikehold, kafedrift, salg etc. Det sier seg selv at samlingsforvaltningen ikke var god. Enkelte enheter mangler kataloger over gjenstander. Andre enheter har kataloger, men personregistreringen over brukere, produsenter og distributører av gjenstander er mangelfull eller fraværende.
Fotografi mangler personopplysninger. Tilsvarende mangel gjelder dokumentasjon over stedene som materialet er samlet inn fra. I dag sitter regionmuseene med samlinger hvor kontekstopplysningene i stor grad begrenses til hvilken kommune gjenstandene kommer fra, og hvilken gjenstandstype det er snakk om. Andre ganger har man kanskje kun et fornavn til tidligere eier, og man må begi seg på gjetting hvor og hvem ting kommer fra. Dette er kjente problemstillinger i landets regionmuseer.
Mange kilder til kunnskap om kulturhistoriske kontekster er etter hvert tapt, da givere, brukere og folk som har samlet inn materiale er borte. Et kildetilfang som i mange tilfeller fremdeles er intakt er materiell kultur i kulturlandskapet. I regionmuseene er det tilfeldig om innhenting av denne kunnskapen er til stede, og er den til stede er den ikke alltid oppdatert i forhold til den utvikling som har skjedd på feltet de senere årene. I Sør-Troms museum har denne kunnskapen vært tilgjengelig, og det kan illustreres med noen utvalgte prosjekter.
Lokale prosjekter i Sør-Troms på etter-reformatorisk materiale i kulturlandskapet
Sør-Troms museum har hatt flere prosjekter med arkeologisk feltarbeid på nyere tids historisk materiale. Dette har vært egeninitierte prosjekter, men også samarbeidsprosjekter med Troms fylkeskommune, Sametinget og som nevnt Universitetet i Tromsø. Her rettes først og fremst fokus på etter-reformatoriske kulturminner som ikke har vern i Kulturminneloven.
Med Universitetet i Tromsø var det felles interesse for industriarkeologi som førte til samarbeid. Resultater var bl.a. ny historie om ingeniører, historisk utvikling i bygning, kvinnehistorie og samisk synliggjøring i industrialiseringa ved Salangsverket. Her ble det frambrakt kunnskap om en bygning i gruveområdet om hvordan den var blitt utvidet. Det fremkom holdepunkter for å definere bygningen som en ingeniørbolig og vi fant rester etter kokka sitt arbeid som gav oss kvinnehistorie i industrialiseringa. Vi fikk kunnskap om organiseringa i bygninga, og enkeltmenneskers historie.
Søppelhåndteringa i bygningen reiste spørsmål til et strengt søppelhåndteringsreglement om hvorvidt reglementet gjaldt for ingeniører også. Dette er et viktig supplement til arkiv, foto, gjenstander og muntlig tradisjon som museet har samlet inn fra før av. Rapport er ferdigstilt, men ikke mangfoldiggjort, i påvente av publisering. Salangsverket er et satsingsområde i Sør-Troms museum, og utgravingen brakte ny kunnskap som belyser materiale som museet fra før av har i samlingen.
Med Troms fylkeskommune var det etter henvendelse fra en privatperson i forhold til et pågående tiltak at Sør-Troms Museum tok kontakt med fylkeskommunen. Under graving i et område som allerede var frigjort av fylkeskommunen, meldte tiltakshaver /anleggsansvarlig fra om at det var kulturminner å se under graving av sjakt. Tilfeldigvis hadde museet personale med arkeologisk felterfaring som kunne tiltre. Museet fastslo raskt at dette var etter-reformatoriske kulturminner, men ukjent kulturhistorie.
Rester etter et hittil ukjent bryggemiljø fra 1790/begynnelsen av 1800-tallet i Sjøvegan sentrum ble dokumentert, herunder ble ukjent byggeskikk dokumentert (Trones 2024). Museet har betydelig gjenstandsmateriale og foto fra Sjøvegan sentrum, som er fattig i kontekstbeskrivelser. Bygningsmiljøet belyser nærmiljøet som gjenstandsmateriale fra Sjøvegan og Salangen inngikk i, og gir opplysninger som ikke finnes på bilder i museets samling.
Sør-Troms Museum arbeider med kartlegging av krigsfangeleirer som er avglemt eller lite kjent. En av leirene er stort sett uberørt etter at bygninger ble fjernet. Her er det kun gjort overflateregistrering. Likevel, ut fra kun overflateregistreringer kan man fastslå antall bygninger og bygningenes størrelser. Man kan se hvor krigsfangene holdt til i leiren under krigens forløp, hvor vaktmannskapet holdt til, og endringer i organiseringen i leiren over tid.
Videre fant man på overflaten rester etter produksjon av de velkjente sigarettetuiene i aluminium som krigsfanger lagde. Blant produksjonsrestene i aluminium var spor etter trening på dekorering. Dette viser produksjon i akkurat denne leiren, og at krigsfangene eksperimenterte med dekorering. Så fant man rester etter hva man tror er et grønnsakslager, noe som fortalte om funksjonen til fangeleiren under krigen. Dette er ny kunnskap som beriker ting fra krigsfangene som museet fra før av har i samlingen.
Det er sjelden tette skott mellom samisk, kvensk og norsk historie. Som regel består materielle spor av ei blanding fra kulturer som opererer i samme kulturlandskap. Godt kjent er at skriftlige kilder nedtoner og utelukker minoriteter. Kulturlandskapet og kulturminner er derfor svært viktige kilder i minoriteters historie. Det kommer også frem i dokumentasjon av etter-reformatoriske kulturminner som Sør-Troms museum har arbeidet frem i kulturlandskapet.
Dette er en dimensjon som samlingene i museene med fattig kontekstinformasjon som regel ikke gir. Gir en fremtidig kulturminnelov pålegg om dokumentasjon og ivaretaking av etter-reformatoriske kulturminner som trues av ødelegging pga. andre samfunnsinteresser, vil dokumentasjon i kulturlandskapet også bidra til å ivareta minoriteters historie, og styrke deres historie.
Det er opplagt at arkeologiske undersøkelser på nyere tids materiale kan bidra tungt i kunnskapsoppbygging av gjenstandsmateriale som museene allerede har i samlingene, og som fra før av, i stor grad, er uten kontekstinformasjon.
Kan regionmuseene innta en ny rolle i forvaltningen?
Selv om en stor del av samlingene for gjenstander og foto i regionmuseene mangler kontekstinformasjon, har regionmuseene likevel stor og detaljert kunnskap om lokal historie. Det kan være fra muntlige kilder, bygdebøker eller offentlige arkiver, men også miljøer som regionmuseene har påtatt seg ansvar for å forvalte. Miljøer er ofte gårdsmiljøer, bygårder, krigens kulturminner, små industrianlegg og fabrikker.
Andre ganger er museene engasjert i å ivareta tradisjonsbåren kunnskap, som for eksempel bygningsvern og forskjellige typer håndverk. Samlet er denne lokale kunnskapen unik. Materialet som regionmuseene forvalter er i all hovedsak yngre enn fra 17-1800-tallet. Dokumentasjon i kulturlandskap fra tiden etter reformasjonen kan gi en berikelse til eksisterende samlinger, og klart nok heve kunnskapsnivået. Videre vil kunnskap fra f.eks 17-1800 tallet ha verdi i et retroperspektiv for å forstå samfunn eldre enn 17-1800 tallet.
Kulturhistorie som regionmuseene i dag forvalter, figurerer i stor grad i det kollektive minnet i lokalmiljøene. Aktivitetene som museene har er derfor viktig for den lokale identiteten, kunnskapen om lokal kulturhistorie og opplevelse av historien. Et utvidet fokus og ansvar i forvaltning av det lokale kulturlandskapet vil derfor styrke identiteten, kunnskapen og opplevelsesverdien.
Mye ny kunnskap kan fås og ivaretas ved overflatedokumentasjon og ikke nødvendigvis utgravninger. Hadde det eksistert ei ordning hvor f.eks. regionmuseene ble involvert fra fylkeskommunalt hold på et tidlig tidspunkt, så kunne regionmuseene vurdert tiltaket i forhold til sitt satsingsområde, sine samlinger, og vurdert metodisk tilnærming i forhold til overvåking av tiltak i landskapet, overflateregistrering eller utgravning, rettet mot immaterielle og materielle kilder som museet kan skaffe til veie, eller har i sin samling.
Løsfunn
Vi vet at løsfunn i alle kulturhistoriske perioder har stor verdi. Verdien er takket være finnere, men også at de har blitt forvaltet over lengre tid, slik at man kan gå tilbake i forvaltningen og vurdere distribusjonen i forhold til om det foreligger flere lignende gjenstander og om andre typer gjenstander er funnet i samme miljø. Tida med forvaltning gjør at løsfunnene gir grunnlag for analyser og ny kunnskap. Klart nok vil nye løsfunn fra tida etter reformasjonen ha stor interesse for regionmuseene, og over lengre tids forvaltning gi grunnlag for nye analyser, perspektiver og forståelse av kulturhistorien.
De siste årene har det vært en økende interesse for metallsøking på frivillig basis. Teknologien blir stadig bedre, og den blir mer tilgjengelig. Det kan derfor forventes flere løsfunn i framtida. I forhold til fylkeskommunal praksis, har samarbeidet med metallsøkere vært ulikt vektlagt i Norge. Uansett har samarbeidet dreid seg om automatisk freda kulturminner. I forhold til etterreformatorisk gjenstandsmateriale, har ingen i landet bedre oversikt eller rikere samlinger enn regionmuseene.
Regionmuseene vil derfor ha nyttige perspektiver på materiale som metalldetektorister finner. Med regionmuseenes solide erfaring med frivillighet, vil det være duket for et godt samarbeid med frivillige metallsøkermiljøer. Det er ressurskrevende for museene å drive samlingsforvaltning. Når regionmuseene allerede har kunnskap om etterreformatorisk materiale, forvalter dette i sine samlinger, vil det også være ei ressursvennlig løsning om regionmuseene får en ansvarsrolle som videreføres i forhold til etterreformatorisk materiale som frivillige metallsøkere hentes inn.
Justeres grensa for automatisk fredning, vil det oppstå behov for konservering og magasinering av nytt tilfang av kulturhistorisk materiale. Med pågående satsing i regionmuseene på nye magasiner vil behovet for å ta vare på ny tilvekst kunne ivaretas av regionmuseene.
Lokal forankring
Ved å knytte materiale i regionmuseenes magasiner og arkiver til dokumentasjon i kulturlandskapet vil det bidra til en sterkere lokal forankring. Med lokal forankring til gjenstandsmateriale, arkiver og faglige ressurser i museene vil man få en mer helhetlig forvaltning av etterreformatoriske kulturminner og kulturlandskap, og det vil bli en ressursvennlig løsning.
Samtidig vil dette være kostnadskrevende med investering i dokumentasjonsutstyr og konservering av nytt materiale til samlingene, og legge beslag på personalressurser. Det er derfor rimelig at omkostninger for undersøkelser og dokumentasjon blir dekket, og at museene får dekket ekstra utgifter.
Museene må ha personale med erfaring i dokumentasjon av materiell kultur i kulturlandskap, slik at de er faglig rustet til å bruke og se kulturlandskapets potensiale som kulturhistorisk kilde, som kilde til å belyse materiale i samlingene, styre prosjekter fra begynnelse til slutt, ha budsjettansvar, og at det må utvikles minimum standarder for rapportering. I en overgangsfase kan det være formålstjenlig å ha et ekstra tett samarbeid med fylkeskommunen eller universitetsmuseer i forhold til metodiske løsninger, og hvor også samarbeid kan utvikles. Skal fylkeskommunen fortsatt ha ansvar for kulturminner etter 1537 i en ny Kulturminnelov, bør i alle fall regionmuseene være formelle samarbeidspartnere.
Kilder
Grabowski, R., Olsen, B., Pétursdóttir, Þ., & C. Witmore. 2014. Teillager 6 Sværholt: The Archaeology of a World War II Prisoner of War Camp in Finnmark, Arctic Norway. Suomen arkeologinen seura – Arkeologiska sällskapet i Finland The Archaeological Society of Finland.
Les flere av Museums kronikker og debattartikler, og hele vårt nettmagasin. Enkeltutgaver og abonnement på papirutgavene er å få kjøpt i Tekstallmenningens nettbutikk.
