Sommeren 1791 spiste en ung mann blåbær i skogen utenfor Arendal. Men dette var ingen koselig søndagstur. Han var redd, kanskje dunket det i brystet. For Adam Jacobsen hadde rømt fra den mektige forretningsmannen Hans Herlofsen. Hva i all verden skulle han gjøre nå?
Det var ikke uvanlig at tjenestefolk stakk av, ei heller hos Herlofsen. Men Jacobsen var ingen vanlig tjener. I 12-årsalderen ble han kjøpt på den karibiske plantasjeøya St. Croix og skipet til sin nye eier. Herlofsen var den største skipsrederen i Arendal, den gang blant Norges viktigste sjøfartsbyer. Han hadde tjent gode penger på handel med sukker og tobakk, og noen av skipene hans seilte frem og tilbake fra sørlandskysten til Danmark-Norges koloniøyer i Vestindia. Varene ble fremstilt ved hjelp av slavearbeid.
– Når vi snakker om norsk sjøfartshistorie, så er det en elefant i rommet. Den heter slaveøkonomi, sier historiker Håkon Haugland. Han er forsker ved arendalsmuseet KUBEN, som er en del av Aust-Agder museum og arkiv (AAma).
På utstillingsplass er det ingen norske museer som tar for seg det store bildet om vår involvering i slaveøkonomien.
– Sjøfarten er noe av det stolteste vi har. Det å pirke borti negative sider ved den kan være vanskelig, nettopp fordi det ligger i folks bevissthet som en gullalder. Det kan gjøre at en del får berøringsangst, sier Haugland.
En ubehagelig familiehistorie
Når jeg følger slektstreet i rett linje tilbake fra farmor, havner jeg på Stian Herlofsen, broren til Hans Herlofsen. I siste halvdel av 1700-tallet hadde Hans Herlofsen stor innflytelse, samtidig som den transatlantiske slavehandelen pågikk for fullt. På søndagene tronet han på den beste plassen i Arendal kirke.
I boka «Slekten Herlofson gjennom 400 år» vies én setning til Adam Jacobsen, som en «tjener i det herlofsenske hus». Koblingen til slaveriet nevnes ikke. Da er det noe annet i NRKs dokumentar «Slaveskipet», hvor Jacobsen dukker opp etter rundt 40 minutter. Det fortelles at Hans Herlofsen «blar opp 300 riksdaler for en ekstra vare» fra St. Croix.
– Kjøpet av Adam viser at Hans Herlofsen er statusbevisst. Han vil ha et fysisk uttrykk, et menneske, som viser både hvor mye penger han har, og at han har et bredt nettverk, sier historiker Hanne Østhus. Hun er førsteamanuensis ved Universitet i Oslo og har doktorgrad om tjenestefolk i Oslo og København på 1700-tallet.
Første gang Østhus kom over Adam Jacobsen, var i 1992-årboka til Aust-Agder museum og arkiv, hvor historiker Gustav Sætra skrev om skjebnen hans. Museet forteller ikke om Jacobsen i utstillingene. Men slaveriet har stor plass på grunn av et verdenskjent vrakfunn.
«En mannlig slave døde»
Om morgenen 1. desember 1768 forliste slaveskipet Fredensborg utenfor Arendal. Mannskapet var på vei tilbake til København etter å ha gjennomført en klassisk triangelfart: Først til Gullkysten for å kjøpe mennesker, deretter til St. Croix for å selge dem som slaver. Så fylte de lasten med sukker og andre kolonialvarer som tobakk og bomull.
– Fredensborg er unikt. Det er ansett for å være det best dokumenterte slaveskipet i hele verden, sier marinarkeolog Selma Lauvland ved Stavanger maritime museum. Hun har skrevet masteroppgave om skipet.
Alle om bord kom levende fra den synkende farkosten, og skipspapirene ble reddet ut. Det betyr at vi kan følge Fredensborgs siste reise dag for dag.
9. juli 1768 kom skipet frem til St. Croix:
«En mannlig slave døde. Om formiddagen kunne vi se St. Croix. Klokken 4 døde en kvinnelig slave og ble kastet over bord. Klokken 4:30 kom losen og 5:30 kunne vi slippe anker i havn. Pris Herren som har rettledet oss så langt.»
Deler av loggen er skrevet av Christian Runge fra Arendal.
– Runge har sett alt. Han har spylt lasterommene der de slavegjorte var. Han har kjent luktene, han har hørt skrikene. Kunnskapen har vært der hos mange, sier Fie Skaar Trysnes, tidligere leder for museums- og formidlingsavdelingen ved Kuben.
Hvis foreldrene til Adam Jacobsen hadde vært blant fangene på Fredensborg-skipet, ville de blitt brennmerket med symbolet til Det vestindisk-guinesiske kompani: bokstaven S rammet inn i et hjerte. S sto antagelig for slave.
Det viktige ordet
I år er det femti år siden lokale dykkere fant vraket av Fredensborg. Siden har arbeidet med skipet vært en del av Aust-Agder museum og arkiv, og i 2018 ble historien om Fredensborg en av KUBENs permanente utstillinger.
Da følte Trysnes hun kunne pensjonere seg med god samvittighet.
– Det viktigste for meg, helt personlig, var at nå står utstillingen der støtt og godt.
Hun beskriver det som forløsende da de bestemte seg for at den skulle hete «Slavegjort». Det tilsvarer det engelske ordet «enslaved».
– Det begrepet er gull verdt. Bruken av det ordet gjør at menneskene fremstår annerledes enn når de bare blir kalt slaver. Å bli slavegjort betyr at du er gjenstand for andre folks makt. Og viktigst: Du ER ikke en slave.
I «Slavegjort» er en seksjon viet moderne slaveri.
– Det er viktig å vise at dette er like aktuelt i vår egen tid, sier Trysnes.
Den dystre tidskapselen
«All shall die» står det på en kano fra Ghana i «Slavegjort». Rommet er mørkt, følelsen er trykkende. Litt som å være under vann, eller i et lasterom på en båt.
En vegg er dekorert med flasker, stoffer og krydder. På lokket av en tønne står det følgende: «Innholdet på denne veggen symboliserer ulike typer kolonivarer: sukker, krydder, bomullsstoffer, silkestoffer, porselen, fargetre, brennevin. Og mennesker.»
– For dem som tar seg tid til å se på den veggen, forteller den mye, sier Trysnes.
Langs veggen er det en sittebenk hvor du har ryggen mot varene. Under benken er det lyst opp noen steder og plassert kopier av fotlenker som ble brukt på folk.
– Det som er viktig her, er kolonihistorien. Hvordan Europa ble så rikt, sier Trysnes.
– Alt dreier seg om penger og sukkerets betydning for den danske kongen. Hvordan skulle de ellers finansiere kriger og all verdens faenskap?
Hun peker på fotlenkene, et synlig grøss går gjennom kroppen.
– Det er jo et resultat av dette.
I filmen på museet ser vi rekonstruksjoner av scener fra et slavemarked, hvor nakne mennesker er lenket sammen og vises frem som dyr. Her la også nordmenn ivrig inn bud.
– Folk fra Norge har vært med på å ta imot mennesker som afrikanske slavehandlere har kommet med til kysten, sier førsteamanuensis Jon Olav Hove ved NTNU i Trondheim. Han forsker på historier og minner om slavehandel og kolonialisme i Vest-Afrika og i Skandinavia.
– Nordmenn har inspisert menneskene og prutet på pris. Og de har holdt disse folkene som fanger, frem til de kunne få dem over på slaveskip.
Danmark-Norge eide kolonier
Danmark-Norge kontrollerte seks slavefort på det som ble kalt Gullkysten i dagens Ghana. Der ble handelsskip som Fredensborg bygget om, slik at de kunne frakte hundrevis av mennesker over Atlanterhavet. I Karibia eide Danmark-Norge tre øyer: St. Croix, St. Jan og St. Thomas.
Et anslag er at rundt 100 000 slavegjorte afrikanere ble tvunget med på skip som seilte under dansk flagg. Tallene er usikre og sannsynligvis høyere.
– Jeg synes folk bør vite at Norge også var en del av dette. Norge var ikke noe bedre bare fordi kongen var i København, sier førsteamanuensis Hanne Østhus.
Norsk Maritimt Museum (NMM) i Oslo stiller ut noen gjenstander fra Fredensborg og viser de grusomme forholdene om bord på slaveskip. Men for å finne ut mer om Norges rolle må vi inn på nettsiden og lese det arkeolog Jørgen Johannessen har skrevet om Fredensborg. Det er til gjengjeld museets mest populære fagartikkel.
– Det er en del som har dette på radaren nå, sier Johannessen. I høst arrangerte museet en temakveld om Fredensborg og dansk-norsk slavehandel for en nesten fullsatt kinosal.
Høy dødelighet
I 2017 digitaliserte det danske Rigsarkivet arkivene sine, og her fant Hanne Østhus frigjøringsbrevet til Adam Jacobsens mor, Sophia Suhr. Hun hadde vært en såkalt husslave, mens faren Jacob antagelig døde som slavegjort på en plantasje.
– Hva vet vi om hvordan Adam Jacobsen hadde det på St. Croix?
– Egentlig ingenting. Det er basert på det vi vet om andre. Han var trolig rundt 12 år da han ble solgt videre. I den alderen hadde ganske mange begynt å jobbe på åkrene, men det gjorde nok ikke Adam.
Arbeidet på sukkerplantasjene var svært risikabelt. Leif Svalesen, primus motor bak funnet av Fredensborg, skildrer i boka «Slaveskipet Fredensborg» hvordan sukkerrørene måtte presses gjennom store jernvalser for å få ut saften: «Det hendte en sliten slave satte handa fast mellom valsene. Derfor hang det alltid en bredbladet og skarpslipt øks i mølla; den skulle brukes til en rask avhugging av den uheldiges arm.»
– Det var ekstremt høy dødelighet, og ikke noe mindre på de dansk-norske plantasjene, sier Østhus.
– Vi var ikke noe snillere, vi?
– Absolutt ikke. Adam så nok også mange som ble straffet på de mest forferdelige måter. Pisket, kuttet av hender. Slaveeierne kunne gjøre hva de ville. De kunne drepe deg, og det gjorde de.
Norsk brutalitet på St. Croix
Den største frykten blant slaveeierne var at de slavegjorte skulle gjøre opprør, siden de var i overveldende flertall. Derfor gjaldt det å slå hardt ned på alle tilløp til motstand. Det kanskje mest groteske eksemplet på dette fant sted på St. Croix i 1759, og det hele ble etterforsket av dommeren Engebret Hesselberg fra Ringerike.
Han skrev detaljert ned hvem han mente var involvert, og hvordan de ble straffet. De tre antatte lederne ble plassert i små bur, hvor de var sperret inne til de døde. Andre ble hengt eller brent levende etter å ha gjennomgått helt avsindig tortur.
En av de slavegjorte, William David, skar heller over sin egen hals på cella enn å si noe i avhør. Rundt ti år senere ble Adam født. Hanne Østhus tviler på at foreldrene hans var kommet til øya da disse bestialske drapene fant sted.
– De fleste som var vitne til avstraffelsene, var nok allerede døde. Det var hele tiden tilsig av nye slavegjorte.
I familiekrøniken om Herlofsen-slekta står det at min stamfar Stian, broren til Hans Herlofsen, også var involvert i rederivirksomheten. En av sønnene til Stian, Herlof Stiansen Herlofsen, seilte fra Arendal til St. Croix med skipet «Herlofs Haab».
– Om Herlof var på St. Croix, så kan han ikke unngått å ha sett slaver. De utgjorde 90 prosent av befolkningen. Han må ha sett slaveskip komme inn og slaveauksjoner som fant sted i byen Christiansted, sier Østhus.
Et utendørsmuseum om slavehandel
Langs store deler av norskekysten profiterte folk på en økonomi bygget på dette slavearbeidet.
– Jeg skulle gjerne hatt noe mer om slaveri her, sier konservator Bård Gram Økland ved Bergen Sjøfartsmuseum.
Vi står i utstillingen om norsk sjøfartshistorie og ser på montrene viet hvit slavehandel. I en periode risikerte europeiske sjøfolk, inkludert nordmenn, å bli tatt som slaver på nordkysten av Afrika.
– Er det noe om det transatlantiske slaveriet her?
– Nei.
– Hvorfor ikke?
– Det er et godt spørsmål. For det er viktig å formidle den historien.
Selv forsøker han å gjøre det så ofte han kan. Både i Museum Vest podden og som fast innslag på guidede turer i Bergen sentrum.
– Det vi har gjort, er bare å pirke borti historien. Det er mye mer som gjenstår, sier Økland.
På vei ut av museet forteller han at det er få åpenbare spor av slaveøkonomien i bybildet. Men vet du hva du ser etter, så er egentlig hele Bergen et utendørsmuseum om slavehandel.
– Ta bydelen Møhlenpris, oppkalt etter Jørgen Thor Møhlen, som eide slaveskip. Eller hva med Sukkerhusbryggen, som har navnet sitt etter lasten fra koloniene?
Nederst i Sydneskleiven stopper Økland foran Folkets Hus. Det er ingen minneplakett på veggen som forteller oss at her sto Sukkerhuset – en fabrikk som produserte sukker. I flere norske byer, som Trondheim og Halden, var det slike sukkerhus.
Oppgjør med fortiden
Bergenseren Jacob Andersen Dischinthun vokste opp i Strandgaten, der Gågaten ligger i dag. Han var skipper på minst to slavefarter, hvor det ble trafikkert rundt 400 mennesker. På Vågsalmenningen står statuen av forfatter Ludvig Holberg, som i 1730 hadde en obligasjon i Vestindisk-guineisk kompani som bl.a. drev med slavehandel.
– Mange var involvert i dette, i både det høye og det lave lag av samfunnet, sier Økland. – Alt fra fattige på Manufakturhuset som lagde klær til slavene, og biskopen som sa at slaveriet var greit, til borgermesteren som var aksjeeier i Sukkerhuset.
De siste årene har det blitt avdekket stadig flere bånd til slaveriet hos bedrifter og institusjoner i tidligere kolonimakter. Bård Gram Økland nevner den britiske banken Lloyd, som har tatt et oppgjør med egen historie som forsikringsselskap for slaveskip.
– Hvem forsikret slaveskipene i Bergen? Det vet vi ikke. Jeg synes det er interessant hvor lite synlig dette er i vår tid.
Han har gradvis vennet seg til å fortelle om at også nordmenn tok aktivt del i slaveriet. Når Økland tar med flyktninger og andre nyankomne til Norge på rundtur i byen, ser han hvordan det han sier, påvirker folk.
– Det er fælt. Men det viktigste er å få frem historien.
Et unikt arkiv
I en liten «forskerhule» i arkivet på KUBEN legger Håkon Haugland frem flere hundre år gamle skrivebøker. Noen av sidene henger knapt sammen, skriften er gotisk og snirklete. Bøkene inneholder avskrift av min fjerne slektning Hans Herlofsens korrespondanse, inkludert oversikt over inntekter og utgifter.
– Dette er dokumenter som viser Hans Herlofsens involvering i slaveøkonomien, sier Haugland.
– Skippere reiste fra Arendal til de dansk-norske koloniøyene på oppdrag for Herlofsen for å hente blant annet sukker og kaffe. Det var produkter laget av slavearbeidskraft.
St. Croix er nevnt flere steder.
– Når du vet at St. Croix var en øy med slavehandel, leser du kildene på en annen måte, sier Haugland.
Da han undersøkte skipsforlis og havarier rundt Arendal i tiårsperioden rundt Fredensborgs forlis, så oppdaget han at flere av dem hadde vært på de vestindiske øyene.
– Dette er skip som ble reparert i Arendal. Mange aktører tjente penger på skipsfarten mellom koloniene og København.
Kanskje noen av disse skipene kan knyttes mer direkte til slavefarten? Det er noe Haugland ønsker å finne ut av. Han forteller også at museet vurderer å oppdatere deler av utstillingen «Slavegjort».
– Slavehandelen er en del av norsk sjøfartshistorie. Vi vil forsøke å sette søkelyset på det.
Vil ta tak i blindsonene
I mellomtiden kan vi lese flere artikler om temaet på nettsidene til museet.
– Vi prøver å ta tak i denne blindsonen, sier historiker Kristoffer Vadum. Han er redaktør for årboka til KUBEN, Aust-Agder-Arv, og i museumsbutikken viser han meg 2023-utgaven.
Den har tittelen «Ikke bare jubel» og et nærbilde Zacharias Allewelt. I første halvdel av 1700-tallet kjøpte Allewelt det som i dag er Merdøgaard museum – antagelig med penger han hadde tjent som kaptein på slaveskip. I årboka skriver historiker Gunnar Molden om jakten på kilder som dokumenterer Allewelts deltakelse i slavefarten.
– Merdøgaard er egentlig museets stolthet. Man visste lenge at Allewelt reiste til Gullkysten, men han har alltid blitt presentert som «Kina-kapteinen», sier Vadum.
Når det gjelder Adam Jacobsen, kan livet hans kobles direkte til Kuben. Museet ligger på nøyaktig samme sted som Langsæ gård, en av Hans Herlofsens eiendommer.
Det var trolig herfra Jacobsen rømte.
Adam Jacobsens egne ord
Kort tid etter meldte han seg for byfogden. Her fortalte Jacobsen at han ofte ble slått av Herlofsen, og at det beinharde arbeidet gikk utover helsa. Nå hadde han flyktet i panikk etter å ha hørt noen, kanskje Herlofsen, si at de ville drepe ham.
Dette kan vi lese om i rettsprotokollene i Statsarkivet i Kristiansand.
– Vi får vite hva Adam sier, gjennom hva byfogden spør om, og i tillegg er det silt gjennom vedkommende som har tatt notater, forklarer Hanne Østhus.
I rettsprotokollene står det at Jacobsen hadde vært hos Hans Herlofsen i ni–ti år. Han ber byfogden om papirer, slik at han kan reise tilbake til moren sin på St. Croix. Året før skal hun ha tilbudt 170 riksdaler for å kjøpe sønnen fri, men Hans Herlofsen nektet å gi slipp på ham. Nå vil Herlofsen at rømlingen skal på tukthus og straffes, før han kan komme tilbake og fortsette tvangsarbeidet.
– Hans Herlofsen sier mer eller mindre at Adam er eiendommen hans, sier Østhus.
Byfogden valgte å sette Jacobsen i arresten inntil videre.
Slavehandel ble forbudt, men slaveriet fortsatte
Året etter at Adam Jacobsen rømte, var Danmark-Norge den første av kolonistatene som forbød slavehandel. Det var nok snarere kynisme enn menneskeverd som lå bak denne loven fra 1792. Landets ledere skjønte at britene ville forby slavehandelen, og at de kom til å bekjempe andre som drev med det. Men det ble lagt inn en strategisk overgangsperiode på ti år.
– Ved å forby slavehandelen kunne man bevare slaveriet. Det var tanken bak det hele. Det groteske i dette er at dermed ble enda flere afrikanere slavetatt, fraktet til kysten, solgt til slavehandlerne og eksportert, i påvente av at dette forbudet skulle tre i kraft, sier historieprofessor Finn-Einar Eliassen. Han er forfatter av boka «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt» som kom i høst.
I «Nordmenn i slavefart og andre historier fra det danske koloniriket» skriver Per Ivar Hjeldsbakken Engevold at plantasjeeierne «regelrett hamstret» slavegjorte frem til det ble forbudt med kjøp og salg av mennesker i 1802.
Samme år dør Hans Herlofsen. Hva han tenkte om å tjene penger på en industri basert på brutal vold og menneskehandel, har man ikke funnet noe om i kildene.
– Hans Herlofsen har dessuten sittet i Norge og bestilt en slave. Det har jeg ikke funnet noe annet sted. Det vanlige var at de blir tatt med fra de vestindiske øyene av noen som har vært der selv, sier Østhus.
Fikk Adam friheten tilbake?
Til slutt var det et opprør som satte en stopper for det offisielle slaveriet på de danske koloniøyene. Året var 1848 da guvernør Peter von Scholten ropte «dere er nå fri» til en rasende folkemengde på St. Croix.
I teorien kunne en snart 80 år gammel Adam Jacobsen ha vært blant dem. For godt over et halvt århundre i forveien konkluderte byfogden med at han ikke hadde begått noen forbrytelse. Dermed ble Jacobsen sluppet fri.
Siden har ikke Hanne Østhus klart å finne ham igjen i kildene.
– Det er en teori om at han døde av kulda. Men hvorfor skulle han det? Han hadde jo vært her lenge og var vant til klimaet. Jeg tror ikke noe på det, sier Østhus.
Hun påpeker at Jacobsen må ha vakt oppsikt i bybildet i Arendal.
– Det er merkelig om det ikke finnes andre kilder hvor Adam er nevnt. Siden han forteller at han har båret erter og gryn, så har han trolig jobbet på Hans Herlofsens pakkhus på brygga. Der har han vært svært synlig, sier Østhus.
I «Slaveskipet» på NRK sies det at Jacobsen ble satt på et skip tilbake til St. Croix. Det har ikke Østhus funnet bevis på.
– Vi kan jo håpe at moren har fått lov til å kjøpe ham fri likevel, og at han kom seg hjem.
En mulighet til å fortelle
Under arbeidet med denne artikkelen har jeg ofte kjent på et sterkt fysisk ubehag. Det var vanskelig å gå gjennom utstillingen «Slavegjort», og jeg ble kvalm av å se dokumentaren om Fredensborg. Hvordan skal jeg egentlig forholde meg til denne familiehistorien?
Håkon Haugland ved KUBEN mener at selv om det kan være lett å føle skam, så burde jeg heller se på det som en mulighet til å få frem viktig kunnskap.
– Mange av våre forfedre har vært med på å undertrykke andre mennesker. Dette er ikke noe vi kan noe for. Men ved å være klar over at de er i slekta di, så kan du bidra til at flere får greie på mer om den historiske slavehandelen og nordmenns involvering, sier Haugland.
– Vi har fremdeles en jobb å gjøre når det kommer til vårt kollektive minne om slavehandelen.
FAKTA
Den transatlantiske slavehandelen
Det anslås at mellom 12 og 15 millioner afrikanere ble tvangssendt over Atlanterhavet under grusomme forhold i det vi kaller den transatlantiske slavehandelen. I den forbindelse bruker vi også begrepene trekanthandelen eller triangelfarten, på grunn av handelsstrukturen: Europeiske land sendte skip med varer som våpen, fargerike tekstiler og alkohol til fort de hadde etablert langs den afrikanske vestkysten. Der kjøpte de mennesker som arbeidskraft fra afrikanske slavehandlere, noe som bidro til å øke etterspørselen dramatisk. Så gikk ferden over Atlanterhavet, hvor de slavegjorte ble solgt. Deretter ble varer som sukker, bomull og tobakk fraktet til Europa fra koloniene.
Kolonimakten Danmark-Norge
Fra 1620 til 1814 hadde Danmark-Norge følgende kolonier og besittelser: tre plantasjeøyer i Karibia, to handelsenklaver i India og seks slavefort langs kysten av Vest-Afrika. I 1917 solgte Danmark øyene i Vestindia til USA.
UNESCO-prosjekt om slaveri
I år er det 30 år siden Unesco startet programmet «Routes of Enslaved Peoples: Resistance, Liberty and Heritage» etter initiativ fra Benin og Haiti. Funn fra Fredensborg har blitt utstilt i både Ghana og St. Croix gjennom dette prosjektet.
KILDER
Aust-Agder-Arv 1992
Aust-Agder-Arv 2023
Einar Diesen. «Slekten Herlofson gjennom 400 år». Oslo, 1973.
Finn-Einar Eliassen. «En kort introduksjon til Danmark-Norge som kolonimakt». Cappelen Damm, 2024.
Per Ivar Hjeldsbakken Engevold. «Nordmenn i slavefart og andre historier fra det danske koloniriket». Humanist forlag, 2022.
Selma Lauvland. «Analysis of the Fredensborg Project and its Theoretical Framework». Masteroppgave. University of Bristol, 2019.
Roar Løken. «Slaveri, kolonihandel og rasisme». Solum Bokvennen, 2023.
Tore L. Nilsen. «Blant slaver og sjørøvere. En bergensskippers forunderlige skjebne». Spartacus, 2014.
Leif Svalesen. «Slaveskipet Fredensborg og den dansk-norske slavehandel på 1700-tallet». J.W. Cappelen Forlag, 1996.
Anders Totland. «Den norske slavehandelen». Gyldendal, 2018.
Hanne Østhus. «The case of Adam Jacobsen. Enslavement in eighteenth-century Norway». Scandinavian Journal of History, 2023.
KOLONIALE BLINDSONER
Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på hvordan museene forvalter sin tunge koloniale arv. Artiklene publiseres i Museum. Les tidligere artikler i serien:
Det store arveoppgjøret
På vei ut av skyggene
Denne reportasjen står på trykk i Museum nr 4 24, der temaet er de store museumsprosjektene. Flere av artiklene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
