«For hvordan ville dere like å være forvist til et skjær, ikke større enn en tennisbane, en hel måned av gangen, og kanskje mer når det var uvær (…) å se de samme ensformige bølgene slå mot skjæret uke etter uke, og så se det trekke opp til uvær, se vinduene fulle av sjøsprøyt, se fugler bli slynget mot fyrlykten, kjenne hele stedet riste og ikke kunne stikke nesen utenfor døren av frykt for å bli feid på sjøen?»
Det viktigste lyset
Slik spør fru Ramsay i Virginia Woolfs Til fyret. Vi får et svar i et langt nyere kunstverk, filmen The Lighthouse av Robert Eggers. Der kan vi se hvordan de to utstasjonerte mennene etter hvert blir temmelig gale. De er på jobb for å bringe lys i mørket til dem som måtte trenge det, mens de selv er i ferd med å miste fotfestet. Fru Ramsay kunne godt ha spurt sin familie om lyset også: Hvordan ville dere like å skulle bringe et skip trygt til havn når det er storm, dere ikke vet hvor dere er og blir usikker på navigeringen, for så midt i uværet og mørket å få øye på et lysblink? Ja, og med det endelig å få noe trygt og håndfast å kunne orientere seg etter.
Viktigere lys enn fyrlyset har vel knapt fantes innenfor all verdslighet, så det er ikke rart det finnes museum også tilegnet fyret, særlig i et land med en så lang kyststripe. Hovedmuseet ligger på Lindesnes i tilknytning til fyret. Det koordinerer arbeidet som skjer i Norges fem kystverksmuseer. Disse utgjør tilsammen Kystverksmusea – et etatsmuseum for Kystverket, som skal forvalte og formidle Kystverkets og norsk maritim historie.
Det bor ingen på fyrene nå lenger. Det forteller museets direktør, Espen Frøysland. Bortsett fra på Lindesnes, og det er fordi Lindesnes fyr er et av Sørlandets største turistmål, med 118000 gjester i året. Fyrvokterne passer ikke på lyset mer, for det skjer automatisk, men på driften, og ikke minst på turistene! Fyret er bygd på en bratt klippe, og i all slags vær kommer det folk dit.
Den farefulle Riksvei 1
«De viste veien fram, nå viser de også hvor vi kommer fra», står det på en av plakatene inni museet. Fyrene er nå blitt kulturminner, og Lindesnes fyrmuseum fikk eget bygg i 2004. Det har et lyst og moderne inngangsparti, men deretter blir det paradoksalt. For et fyr er jo et fyrtårn, mens fyrmuseet er det motsatte, siden det er plassert inni fjellet, som en grotte. Bygget kalles Fjellhallen. Her er veggene grå og kompakte, taket svart, og alt lys er kunstig. Utstillingen har stått der siden åpningen og har fått navnet sitt etter «hovedveien gjennom historien i dette landet», «Riksvei 1», slik sjøveien ofte kalles.
At denne veien kan være farefull, vitner utstillingen om. På den ene veggen av det temmelig store rommet som utgjør utstillingssalen, finner vi lave hyller med alskens ting som antakelig hører sjøen til – det er lite informasjon om hva det er vi ser – og over hyllene er det bilder som viser båter, høy sjø og dramatikk. Det er også et par skjermer, en av dem visualiserer fyret gjennom hele året og i all slags vær (og vi dermed kan skjønne at det tryggeste stedet å sette opp et stort museumsbygg, er inni fjellet).
På den andre siden er det mer detaljert informasjon å få. Her er det satt opp flere båser, med hvert sitt tema som angår livet på sjøen, som redningstjeneste, lostjeneste, sjøkart og værvarsling. Igjen er det dramatiske bilder. Under, men særlig over bildene er det bolker med hvit skrift på svart bakgrunn; her kan man stå og lese.
Lang historie
På kortveggen begge disse sidene munner ut i, finner vi en stor fyrlinse, pluss noe vi skjønner er gamle fyrlykter og diverse utstyr som en gang er blitt brukt. Da fyret ble anlagt i 1656, brukte man faktisk talglys en kort periode. Det er store kart og flere fine bilder her, og alt i alt etterlater det et helhetsinntrykk avet rom som både er luftig og for tettpakket.
Utstillingen består av mye informasjon som man har prøvd å få plass til på litt vel liten plass og uten at man blir særlig trukket inn. En dukke i helfigur ved siden av fyrlykten kan være et eksempel på det. Den er kledd i en kapteinuniform, men har ikke noe ansikt. Veggen med hyllene er litt uoversiktlig, og det virker ikke som man har forsøkt å skape en stemning, selv om det trer frem en stemning likevel. Fyrlinsen bidrar til det, og alle de røffe detaljene, det vil si alle de både kjente og ukjente gjenstandene. Det er røft som på en havnebrygge.
Fyrhistorien går noen hundre år tilbake, og her vises nye og gamle tider om hverandre, uten at utstillingen utnytter kontrastene. Istedenfor å spille på dem, får vi alt på en gang. Det er ikke vanskelig å forstå at livet på og med havet kan være både vilt og vakkert uansett epoke, men her blir vi ikke ordentlig beveget til å forstå det. Formidlingen legger mer vekt på opplysning heller enn å engasjere, også er ikke all opplysningen helt godt tenkt. Dermed får vi ikke ordentlig anledning til å kjenne det levde livet, det som både Woolf og Eggers på hver sine vis lager fascinerende kunstverk ut av.
Deilig med dramatikk
Så viser det seg at dette rommet ikke er alt, for museet har også en stor filmsal. Der kjøres det kontinuerlig film, mange små filmer som til sammen blir til en langfilm. Her blir vi kjent med forskjellige fyr og får betraktninger fra tidligere fyrvoktere kysten rundt. Nå kan vi begynne å føle og ta innover oss utsattheten ved det et fyrliv en gang var. Gjennom lyd og bilde vises kraften i været. Vi hører om storm som knuser glass, som svimeslår fyrvokterkona, flytter på sengene.
I utstillingen legges det vekt på kulturhistorien, altså de menneskelige innretningene vi har bygd for å kunne farte på sjøen. Men kanskje kommer havet for lite frem? Enda så sentralt det er. I filmrommet får vi del i den dramatikken som kan utløses når mennesker møter hav. Vi får fortellinger, og en utstilling kan godt trenge en fortelling eller flere for å gjøre museets tema til noe ekstra engasjerende eller til og med for å få øye på det bedre. Fortellinger bringer liv inn, viser at det handler om liv, og her nærmere bestemt liv i tilknytning til sjø. For hva fyrhistorien også dreier seg om, er menneskets forhold til natur og dens til tider enorme krefter.
Hver fredag i juli tilbyr museet nattomvisning. Da jeg var der, var Frøysland guide. Vi klatret opp trappene til toppen av fyret, og fikk gå på avsatsen utenfor. De avrundede veggene på innsiden består av en artig, liten fotoutstilling av (andre) fyr med støpejernstårn. Det skaper en fargerik innside. Bildene er tatt av fotograf Rune Nylund-Larsen.
Vi trenger fortellingene om fyret
Foruten at vi på omvisningen fikk se og lære om blinkene fra fyrlyset, fikk vi historien til Lindesnes fyr, blant annet om behovet for 500 kilo kull hver natt for å mate lykta den gang den var en kullblussgryte. Der Fjellhallen bringer den allmenne historien, inneholder bygningen kalt Neset Lindesnes’ spesifikke historie. Også i kjelleretasjen til fyrmesterboligen, antakelig fra 1700-tallet, er det fyrhistorie. Den rommer blant annet en gammel bakerovn.
Hvem kan tro at det er strevsomt å befinne seg til sjøs når alt er strålende vakkert, slik det er på Lindesnes når himmelen er klar, temperaturen høy, og havet ligger knusk stille? Klart vi trenger fortellinger. Fortellinger åpner for innlevelse, kan bidra med håp, men også gjøre det vriene og vanskelige mer anskuelig. Det er viktig det også. I dag navigerer man ved hjelp av satellitter og digitale systemer, og behøver ikke lys fra land. Men fortsatt kan havet være vilt, og mennesket uendelig lite.
- Et etatsmuseum, etablert i 2009
- Organisert som et nettverk, representert i hver av Kystverkets fem regioner
- Består av Museene for kystkultur og gjenreisning i Finmark, Museum Nord, Viti, Jærmuseet og Lindesnes fyrmuseum
- Ledelsen av etatmuseet er plassert ved Lindesnes Fyrmuseum
Støtte til kritikk
Museum har også i 2026 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt Ord og Norges museumsforbund. Vi forsøker å publisere minst en anmeldelse i måneden. Se alle her.
Våre kritikere kommer fra kunst-, museumsfeltet og/eller media.
Aasne Jordheim er filosof og kritiker. Hun skriver også spalten Se hva de ser.
Flere av artiklene fra papirutgavene er digitalisert, og kan leses på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
