Da Nasjonalmuseet åpnet i 2022, kunne publikum oppleve en vegg av knallfargede ullballer, Escalade Beyond Chromatic Lands, laget av den amerikanske tekstilkunstneren Sheila Hicks. At et av Hicks’ største tekstile verk var tilgjengelig for publikum i Oslo – og ikke i et av de store museene i USA, Europa eller Asia, skyldtes avtalen mellom Nasjonalmuseet og Fredriksen Family Art Company (FFAC). Den innebar også utlån av kunst fra Fredriksen-samlingen, finansiering av fire doktorgradsstipendiater og flere større kommisjonsutstillinger.
Etter at det tidligere i år ble kjent at kommisjonsutstillingene går ut av samarbeidet har den kritiske interessen for avtalen igjen blusset opp. «Museet har gitt fra seg for mye integritet» slo Morgenbladet fast 14. mars, med avsats i et sitat fra advokat Hans Marius Graasvold.
Avtalepraksis og selvkritikk
Kritikken av samarbeidet begynte allerede i 2019 da avtalen ble kunngjort. Siden da har det jevnlig kommet kritiske kommentarer. Norsk ICOM og Norges museumsforbund hevdet allerede i 2019 i en kronikk på NRK Ytring at avtalen skadet museets integritet. De viste til punkt 1.10 i ICOMs etiske regelverk som slår fast at «Uavhengig av inntektskilde skal museet beholde kontrollen over integritet og innhold i sine programmer, utstillinger og aktiviteter».
Etter at Nasjonalmuseet ble kåret til Årets Museum 2025, skrev styret i Norsk ICOM i en kronikk i Museum at «Avtalen er et eklatant brudd på vårt felles etiske regelverk – Nasjonalmuseet frasier seg sin faglige integritet og bruker våre offentlige midler og statlige kompetanse til å utvikle et drivhus for verdiøkningen til en privat kunstsamling.»
ICOM har lenge vært bekymret for at avtaleteksten ville komme til å redusere Nasjonalmuseets uavhengighet. Avtalen som ble inngått mellom Nasjonalmuseet og FFAC i 2017, og som fikk et tillegg i 2019, var utgangspunktet for et tiårig samarbeid. Men en avtale er både et stykke papir og også praksis. En avtaletekst kan åpenbart leses på ulike måter. Det er derfor ikke ubetydelig hvordan avtaler faktisk utspiller seg og praktiseres.
I praksis
Vi har åpenbart ikke lykkes med å kommunisere tydelig nok hvordan samarbeidet fungerer, for eksempel at Nasjonalmuseet ikke fungerer som en rådgiver for utviklingen av Fredriksen-samlingen. Andre deler av kritikken har museet forsøkt å korrigere mange ganger.
I saken i Morgenbladet i mars 2025 hevdes det at avtalen gir Fredriksen-familien «kontroll over flere aspekter ved bruk av verk, blant annet når det gjelder plassering av og informasjon om verkene», og Graasvold hevder at den kunstneriske og kuratoriske friheten til Nasjonalmuseet «helt bestemt er svekket gjennom avtalen».
Tidligere direktør Karin Hindsbo var allerede i 2019 helt tydelig på at museet tolket og praktiserte avtalen slik at institusjonen alene bestemmer hva som skal stilles ut, og hvordan. Dette har blitt gjentatt flere ganger etterpå. Men så standhaftig er forestillingen om FFACs kuratoriske og formidlingsmessige kontroll over museet, at det synes nærmest som en irreversibel myte.
Men det er altså Nasjonalmuseets kuratorer som velger hvilke verk fra Fredriksen-samlingen som til enhver tid skal stilles ut, og som utvikler det kuratoriske konseptet de utstilte verkene inngår i. Nasjonalmuseets kuratorer styrer også formidlingen av verkene. Det er viktig for Nasjonalmuseet at vi jobber i tråd med punktene i «Etiske retningslinjer for norske museer».
Samarbeid med private aktører ikke bare nyttig, men nødvendig
Mange av verkene i Fredriksen-samlingen inngår i diskurser som har preget den globale samtidskunsten: Kritiske undersøkelser av globaliserte oppmerksomhetsøkonomier, og postkoloniale og feministiske perspektiver. Ikke minst fungerer flere av verkene – som Yayoi Kusamas Narcissus Garden, som for tiden er utstilt i Søylerommet, som ambivalente linser for å forstå den historiske utviklingen av forholdet mellom kunstmarkeder og kulturinstitusjoner.
Vi mener at det er viktig at denne kunsten og disse diskursene ikke utelukkende forbeholdes formidling i kommersielle rammer eller internasjonale institusjoner, men også stilles ut og kontekstualiseres i en institusjon som Nasjonalmuseet. Ansvaret for å formidle samtidskunst på gode måter, gjør at slike samarbeid med private aktører ikke bare er nyttig – det har også blitt nødvendig.
Det er naturlig at offentlig-private samarbeid skaper debatt. Museumsforbundets, Norsk ICOMs og andres bekymring for at avtalen med FFAC svekker museets integritet, ønsker Nasjonalmuseet en god og konstruktiv dialog omkring, og vi har derfor også invitert styret i norsk ICOM til en samtale om dette.
I praksis kan alle relasjoner utvikle seg som heldige eller uheldige – avhengig av hvordan samarbeidet utvikler seg. Så la oss forsøke å være helt klare: Prinsippet om armlengdes avstand har hele veien vært styrende for dette samarbeidet og andre samarbeid, og det vil det også være i fremtiden.
Les flere kronikker og debattinnlegg. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
