Spørsmålet er tendensiøst, men etter lederen og intervjuet i Museum med styrelederen ved HL-senteret, må man spørre. Direktør Jan Heiret gikk av etter at han ifølge styrelederen ikke hadde tilstrekkelig tillit i de jødiske miljøene i Norge. Det sakskomplekset lar jeg ligge.
Redaktør Ellen Lange presser styreleder Graver på hvorvidt styret «…gir etter for ytre press» og om to jødiske organisasjoner nå har fått viljen sin; «Hvem styrer HL-senteret?».
Relevante spørsmål. Men hvis vinklingen vurderes opp mot hvordan bladet behandlet det indre og ytre Gaza-presset mot Nasjonalmuseet i 2024, ser man en tendens hos Lange:
Aktivister i museumssektoren som mener deres forståelse av Israel-Hamas-krigen trumfer faglighet skal forstås og dekkes bredt uten kritiske spørsmål, mens jødiske organisasjoner som ytrer seg om den faglige retningen ved et forskningssenter og museum kun truer faglig autonomi.
Faglighet er nøkkelordet. Dette spørsmålet sprang meg i øynene: «Men er det mulig å håndtere kritikken uten å miste denne tilliten på noen annen måte enn å gi etter for deres faglige krav?»
Da Ellen Lange signerte et oppsiktsvekkende opprop i regi av «Kultur mot folkemord», rettet mot direktøren ved Nasjonalmuseet, var ikke det bare et krav om faglig intervensjon. Det var et krav om at museet skulle ta politisk side i en krig. Er slike krav greie bare de ikke kommer fra organisasjoner? Lange så heller ingen grunn til å reise spørsmål ved at ICOM Norge slang seg på og mente at ledelsen ved sitt eget medlemsmuseum ikke kunne unndra seg å ta stilling til krigen. Den skandalen ble ikke plukket opp.
Så var det den såkalte Teppestriden, også den på det før plagede Nasjonalmuseet. Det var lite hegning om kunstnerisk frihet i rom 76 da sit-in-demonstranter krevde den jødiske kunstneren Noa Eshkols verk Mourning Carpet (1974) fjernet. Dette var selvfølgelig også et støt mot museets faglige integritet, men ingen av aktivistene møtte kritiske spørsmål fra tidsskriftet Museum i deres dekning.
I tospann med Kunstkritikk trykte Museum en omfattende sak om veggteksten til Mourning Carpet. Det er trolig den første gravesaken som Museum og Kunstkritikk har gjort – med en egen Deep Throat i Nasjonalmuseets kjeller og innsyn i e-poster om veggteksten. Om ikke publiseringen av saken var et problem, var intensiteten i kreftene som bød seg frem for akkurat en slik boresak, kretsende rundt et verk om jødisk sorg etter en massakre, verdt en ettertanke.
Den langt fra haukete avisa Haaretz hevet øyenbrynene over Teppestriden, som journalisten mente la for dagen «…the unique enmity toward Israel». Ikke et stolt øyeblikk for norsk kunst- og museumssektor. Og som et apropos til avisa Haaretz’ utblåsning: Også når det gjelder ødelegging av kulturminner er Israel spesielt skyldige, skal vi tro Norges museumsforbund. Det vil si, medlemmenes bekymring over raseringen av kulturminner i Gaza ble formulert i en vektig uttalelse. Lange var også på saken. Det slående er at den samtidige omfattende ødeleggingen av kulturminner i Sudan som resultat av den pågående borgerkrigen ikke vekker interesse. Jeg tror ærlig talt omtanken for kulturminnene i Gaza mest er styrt av hvem som ødelegger dem. I motsatt fall: er sudansk verdensarv mindre verdt?
Mange saker i tidsskriftet Museum er skrevet om Gaza og Palestina siden 2023. Det er både relevant og forståelig. Rett meg hvis jeg tar feil, men interessen for samtidige jødiske og israelske perspektiver har i tidsskriftet vært nokså fraværende. Fordi en dypforståelse av minoriteters erfaringer og anskuelser er et hovedanliggende for dagens museer, er det paradoksalt at sektorens organer tilsynelatende har liten interesse av å forstå den eksistensielt truende situasjonen den jødiske verdensminoritetens nasjonalstat står overfor. Eller hvordan jøder i Norge forstår konflikten i Midtøsten.
Les mer debattstoff fra museumsfeltet. Museum har fire papirutgaver i året. Flere av artiklene er digitalisert, se nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
