Innerst i hovedutstillingen på Saemien Sijte, det sørsamiske museet på Snåsa, er belysningen dempet. I monteren foran oss ligger en av de mest symboltunge gjenstandene ved museet. Freavnantjahke gievrie, Frøynings/Folldalstromma på norsk, ble levert tilbake fra Tyskland i fjor. Da var det nøyaktig 300 år siden eierne av sjamantromma måtte gi den fra seg til en norsk misjonær.
– Det var tårer da den kom hjem. Det var kjempesterkt. Jeg blir rørt nå også, sier museumsdirektør Birgitta Fossum og drar venstre hånd over kinnet.
Så senker hun stemmen.
– Vanligvis snakker jeg ikke så høyt akkurat her.
Museet har skapt en mer høytidelig atmosfære der de har gjenstander med sterk spirituell betydning.
– Tromma står som et symbol på at man ville stjele vår kultur. Samtidig er den et symbol på motstand, noe som gir oss styrke. Vi er her fremdeles.
Fra fornorskning til forsoning
I fjor la Sannhets- og forsoningskommisjonen frem en over to kilo tung rapport om fornorskningspolitikken samer, kvener og skogfinner ble utsatt for i regi av den norske stat. Konsekvensene av denne uretten er mange. Tap av språk og kulturarv, og traumer, skam og taushet som sitter i gjennom generasjoner.
– Det er helt klart en koloniseringshistorie her. Den er kanskje litt annerledes og mindre åpenbar enn andre steder i verden. Men den er her. Vi hadde en fornorskningspolitikk der man prøvde å utslette samisk kultur, språk og identitet, sier Birgitta Fossum.
Styreleder i Samisk museumslag, Kai-Rune Hætta, påpeker at fornorskninga også har frarøvet den norske befolkningen en berikelse.
– De har ikke fått kunnskap om sitt eget urfolk. Det er jo en nesten like stor skandale, sier Hætta, som til daglig er økonomi- og administrasjonsleder ved Saemien Sijte.
Han legger til:
– Vi må ikke snakke om samene som om vi var et folk. Vi er et folk. Og vi er høyst delaktige i det norske samfunnet, og det svenske, det finske og det russiske samfunnet. Det samiske i dag er overalt, og det er viktig å få frem.
Koloniale blindsoner
Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på hvordan museer i Norge og Europa forvalter sin tunge koloniale arv. Artiklene publiseres i Museum. Den første tar for seg avkolonisering og hva det faktisk innebærer for museene.
Se også serien Museum under press.
– Et momentum
I april kom en rapport fra Kulturdirektoratet hvor det sto at en samisk vind blåser over landet. Den slo også fast at samiske aktører mangler penger og har liten kapasitet. Det kjenner Birgitta Fossum seg godt igjen i. Hun skulle så gjerne takket ja til flere forespørsler, brukt tid på å dele raust av kunnskap.
– Vi dras i mange retninger, men har ikke ressurser til å følge opp som vi skulle ønske, sier Fossum.
Hun understreker at trang økonomi er et kjent problem i museumsverdenen. Poenget er heller ikke å sette det samiske opp mot det norske.
– Det er ikke det det handler om. Men vi føler ofte at vi blir seila forbi, sier Fossum.
Årets nasjonale museumsmøte i Bodø hadde den lulesamiske overskriften «Divna. Aktan», som betyr «Alle. Sammen» på norsk. Slik formidlet arrangøren Norges museumsforbund at forsoningsarbeidet «inkluderer oss alle og er vårt felles ansvar». Under møtet understreket kulturminister Lubna Jaffery at museene må ha en tydelig rolle i dette arbeidet.
– Det er helt klart et momentum nå. Det må vi passe på fortsetter, også politisk, slik at det ikke bare blir store ord og ingen handling, sier Kai-Rune Hætta.
Den historiske Bååstede-avtalen
Birgitta Fossum glemmer aldri øyeblikket da Leif Pareli fra Norsk Folkemuseum gikk på talerstolen under en konferanse i Finland i 2007. Konferansen markerte avslutningen på det nordiske prosjektet «Recalling Ancestral Voices», som handlet om kartlegging av samisk kulturarv på museer i Skandinavia og Europa.
– Han fortalte at de skulle gi tilbake halvparten av sin samiske samling til samiske museer. Det gikk frysninger nedover ryggen min. Endelig begynte det å skje noe.
I 2012 ble Bååstede-avtalen undertegnet av Stiftelsen Norsk Folkemuseum, Kulturhistorisk museum i Oslo og Sametinget. Bååstede innebar å tilbakeføre samiske gjenstander til de seks samiske museene under Sametingets forvaltning. Etter syv år med forhandlinger ble det overført juridisk eierskap på 1600 av de samiske gjenstandene som var på Norsk Folkemuseum.
– For meg var det først og fremst et spørsmål om dette kunne bidra i en viktig og nødvendig forsoningsprosess mellom samene og det norske storsamfunnet og de norske statsmakter, sier Leif Pareli. Han tok initiativ til Bååstede og var en viktig drivkraft for å få avtalen i havn.
I dag er Pareli pensjonist, men i flere tiår jobbet han som konservator for urfolks- og minoritetssaker hos Norsk Folkemuseum. Han forteller at de gradvis ble bevisst på den skjeve maktbalansen mellom sitt arbeidssted og de gryende samiske museene.
På 80-tallet sluttet Folkemuseet helt å samle inn gamle samiske gjenstander.
Har ikke råd til å ta imot kulturarven
Det er fremdeles mye som gjenstår før alle gjenstandene i Bååstede er på plass hos de samiske museene. Avtalen krever nemlig at museene har fasiliteter som oppfyller internasjonale museumsstandarder.
Dermed er det flere museer som ikke har råd til å ta imot kulturarven sin.
– Noen har sagt at vi har gjort oss til litt sånn overkikador overfor de samiske museene. Jeg var på et møte hvor det var en som utbrøt i frustrasjon at «nå har vi i årevis kjempet for å få kulturarven vår tilbake, og så går det i stå på grunn av noen sånne krav til hva vi skal ha av magasinforhold», forteller Leif Pareli.
Likevel tviler han på at det er i det samiske folks interesse at gjenstander blir overført fra optimale bevaringsforhold på Folkemuseet til mindre egnede rom i et lokalt museum.
– Men er det ikke opp til samiske museer å ta den vurderingen?
– Jo, det kan du godt si. Men vi hadde nå engang inngått den avtalen. Tanken var også at samiske museer kunne bruke det som pressmiddel overfor myndighetene for å få penger til nye fasiliteter. Det virker ikke som det helt har skjedd. Inntrykket er at det er dårlig med penger.
Mangler kapasitet
I Kirkenes er Mariann Wollmann Magga leder for Tana og Varanger Museumssiida, som består av fire samiske museer. Hun forteller at de ikke har sjanse til å ta imot de 319 gjenstandene de har krav på. Hittil har de fått tilbake 13.
– Vi mangler det vi trenger for å kunne drifte de samiske museene og forvalte disse samlingene på vegne av kommunene. Hvis man lar være å bygge nye samiske museer og sette i stand dem vi har, så fortsetter man fornorskninga ved at andre skal forvalte og bestemme over gjenstandene våre, sier Magga.
De har noen gjenstander på utlån fra Folkemuseet, blant annet en kofte som skal kopieres.
– Det kopieringsprosjektet er litt plaster på såret. Museene er en arena hvor man kan gjenoppdage kulturen sin. Da er det viktig at de også får flere gjenstander. Ikke bare fra en gitt tidsperiode, men at vi får en større bredde. Vi opplever at det er veldig store kunnskapsgap om samisk kultur.
Hun forteller at samiske museer har bedt om at flere norske museer kartlegger hva de har av samiske gjenstander.
– Det har man ikke kommet noe videre med, det blir litt taust, sier Magga.
For tiden jobber de med å få i stand nye lokaler på flere av museene, inkludert tilfredsstillende magasin.
– Alle må bidra til at gjenstandene kommer dit de hører hjemme. Man skal ikke straffes for at samiske museer er en relativt ny oppfinnelse.
I år fikk det første samiske museet, Siida i Finland fra 1959, prisen «European Museum of the year». I Norge ble Sámiid Vuorká-Dávvirat – De Samiske Samlinger – etablert i Karasjok i 1972.
Les mer:
Bååstede: Eiendomsretten endelig overført
– Sannhetskommisjonen kan ryste strukturene
Selvbestemmelse til besvær
Fastholdt feil historie
Sápmi, navnet på samenes historiske bosettingsområde, strekker seg fra sør for Trøndelag, inn i Norrland i Sverige, gjennom finske Lappland og helt ut på Kolahalvøya i Russland.
Lenge var det Yngvar Nielsens fremrykningsteori som ble brukt i den norske historiefortellingen om samene. Nielsen, som var professor ved Etnografisk museum fra 1877 til 1916, hevdet at sørsamene ikke kom til Trøndelag før på 1700-tallet. Denne feilaktige hypotesen ble siden brukt i rettssaker om samisk reindrift.
På Saemien Sijte viser den lange tidslinjen på veggen at sørsamene har en like lang historie i Trøndelag som nordmenn.
– Utenlandske turister tror kanskje de ikke møter samisk kultur før de kommer til Finnmark. Men før de når frem til Snåsa, har de allerede kjørt mange mil gjennom sørsamisk område, sier samlingsansvarlig Lisa Dunfjeld-Aagård.
Fremrykningsteorien var lenge en del av undervisninga på NTNU, noe rektor Anne Borg ba om unnskyldning for i fjor.
– Det er viktig å følge opp unnskyldningen med forskning og undervisning om sørsamisk historie og forhistorie. Det samiske må på agendaen, sier Birgitta Fossum, som selv er arkeolog.
Gjennom prosjektet «Historienes Trøndelag» samarbeider Saemien Sijte med trønderske museer om fremstillingen av sørsamisk historie.
– I dag er det veldig stor velvilje til å formidle det samiske i museene, i hvert fall her i Trøndelag, sier Fossum.
Hun beskriver det som en slags oppvåkning i 2017, etter hundreårsmarkeringen av samefolkets første internasjonale landsmøte.
Gravde opp skjeletter
Åpningen av landsmøtet 6. februar 1917 i Trondheim fant sted samtidig som fornorskningen sto på som verst. På denne tiden var det mange ting som ble «samlet inn» fra Sápmi. Den aller ivrigste samleren på vegne av norske museer var Bertrand Nilsen, som var reisesekretær i Samemisjonen. Organisasjonen driver fortsatt indremisjonsarbeid blant samer.
– Stort sett vet vi lite eller ingenting om hvordan disse gjenstandene ble samlet inn. Men vi må selvfølgelig ha med i betraktning maktforholdene på den tida. Når det kommer en som er sekretær fra misjonen, så har han på en måte hele storsamfunnet og statsmakten bak seg, sier Leif Pareli.
– Da skjønner jeg at det kanskje ikke alltid var like frivillig for folk å gi fra seg ting.
Også fattigdom var medvirkende, påpeker museumsdirektør Mariann Wollmann Magga. Folk solgte rett og slett det de kunne for å overleve.
– Jeg har hørt flere historier om at det er snakk om å låne ting, og så har man aldri fått det tilbake. Det er mange slike såre historier, sier Magga.
Frem til 1920-tallet ble det gravd opp mange samiske skjeletter til bruk i forskning. De Schreinerske samlinger er en omstridt del av Universitet i Oslo som inneholder over tusen samiske levninger. Opphavsmannen, professor Kristian Schreiner, er best kjent for sitt store verk om «Samenes osteologi», som inneholder måling av hodeskaller og andre skjelettdeler fra hundrevis av samer.
– Det var raseteoriens gullalder. Det sier noe om menneskesynet, og hvordan man så på det samiske folk, sier Magga.
– Fornorskningen er ikke over
Fornorskningspolitikken startet midt på 1800-tallet, samtidig som den nasjonalromantiske perioden i Norge. Sosialantropolog Eva Dagny Johansen forteller hvordan samisk kultur og historie ble usynlig da den unge staten skulle finne sin egen, norske identitet.
– Nasjonsbyggingen i Norge handlet om én nasjon og én kultur. Den forståelsen har selvfølgelig preget historien, også på museene, sier Johansen. Der ble samene lenge presentert som noe eksotisk, som «de andre». Underfinansiering av samiske museer bidrar til å videreføre historiske skeivheter, påpeker Johansen.
Hun synes det er et paradoks at samisk kunst og kultur feires, samtidig som samiske interesser overkjøres og oversees, slik som i Fosen-saken eller sjøsamiske rettigheter til fiske.
– Fornorskningen er ikke over. Det mangler en målrettet politikk for å lytte til de samiske lokalsamfunnene.
I 2022 fullførte Johansen en doktorgrad om hva tilbakeføring av gjenstander betyr for folk i Altafjorden. Det resulterte blant annet i at sjøsamisk historie nå er en del av arbeidsplassen Alta Museums permanente utstilling. Ved å jobbe tett med lokalsamfunnet fikk museet ny kunnskap om egne samlinger.
– Mye av det som tidligere var sett på som nordnorsk kystkultur, var egentlig sjøsamisk, sier Johansen.
Usynliggjøringen
Siden Alta Museum ikke er regnet som samisk, så var det ikke en del av Bååstede-avtalen.
– Men samtidig berørte Bååstede-prosessen vårt område, siden flere av de samiske gjenstandene på Folkemuseet var hentet herfra. Det ble som en videreføring av fornorskningsprosessene at disse områdene ikke skulle være en del av Bååstede, sier Johansen.
Hun kjenner igjen det hun beskriver som «usynliggjøringen av det samiske» fra sin egen barndom. Det å være samisk var ikke noe man snakket om i mange sjøsamiske områder på 70-tallet. Samtidig var bunaden, hardingfela og stavkirken de norske identitetsmarkørene som illustrerte historien om Norge.
– Det føltes fremmed. Det var langt unna min egen hverdagserfaring, sier Johansen.
Alta-aksjonen førte med seg en økt bevissthet rundt samisk kultur og historie, også for Johansen.
– Det var ganske sterkt å oppdage at da jeg begynte å spørre, så fikk jeg vite om folk i bygda som var samisktalende, og mer om min egen samiske familiehistorie.
Fra festtaler til politiske krav
På Saemien Sijte understreker Birgitta Fossum at dette ikke er en klagesang. Samtidig er det med en viss frustrasjon hun hører det samme om og om igjen: at samene sutrer for mye, at de krever for mange særrettigheter.
Hun tar frem telefonen og finner Instagram-kontoen til den samiske illustratøren Katarina Blind. To tegninger står ved siden av hverandre – den ene har teksten «hverdag» og den andre «fest». Hverdagen viser en kvinne med kofte som blir tråkket på av en mann i dress, bærende på en koffert med norgesflagg. Festen viser hvordan den samme mannen løfter kvinnen stolt over hodet.
– Denne tegningen illustrerer det så godt, sier Fossum.
En same i kofte er et flott tilbehør til festtaler, men brysomme når de stiller politiske krav.
– Så lenge vi kan vises frem, «se, her det eksotiske», så er det én ting. Men å høre stemmene våre i det politiske ordskiftet … Det har av og til vært tøft å få noe frem.
Selv er hun blitt mer hardhudet med årene, forteller hun. Men det som virkelig går innpå henne, er hvordan diskrimineringen levere videre blant yngre generasjoner.
– Vi har fremdeles ungdommer som i sin skolehverdag møter både rasisme og vonde kommentarer. Det er en del fordommer og strukturer som er kjempevanskelige å bryte, sier Fossum.
Vil tette kunnskapshull
For hvordan er det egentlig å være samisk i dag? Det er blant spørsmålene sosialantropolog Karoline Trollvik ønsker å formidle svar på. Hun er nylig ansatt som konservator for de samiske samlingene på Norsk Folkemuseum og vil ha prosjektlederansvaret for en ny samisk utstilling.
– Hva er den historien som har blitt fortalt om hva det samiske er, og hva forventer man? Jeg er ute etter å utfordre det litt, sier Trollvik, som har vært leder for urfolksfestivalen Riddu Riđđu.
Sammen med Leif Pareli har hun tatt oss med til den nåværende utstillingen. Mye er likt som da Pareli gjorde den klar til åpning i 1990.
– Det blir viktig for meg å ha dialog med de samiske museene for å forstå hvordan vi kan utfylle det arbeidet de allerede gjør, fremfor å definere det, sier Trollvik.
Hun kikker bort på Pareli, som blir en god kilde i dette arbeidet. Samtidig er det hans livsverk hun nå skal ta fra hverandre.
– Jeg er helt enig i at tiden er overmoden for å gjøre noe nytt. Selv om jeg godt kan forsvare utstillingen sånn som den står nå. Det ligger i sakens natur at vi trenger å ta opp nye spørsmål, sier Pareli.
Trollvik vil at utstillingen skal vise hvordan det samiske hører hjemme i historien om Norge.
– Dessuten har rapporten til Sannhets- og forsoningskommisjonen vitnesbyrd som ikke tidligere har inngått i den store historien om det samiske.
Trollvik er fra Gáivuotna/Kåfjord, men de siste fire årene har hun jobbet med samtidskunst på Office for Contemporary Art i Oslo. Hun er overrasket over mange av spørsmålene som ofte kommer når hun forteller at hun er samisk.
– Det er en ny oppdagelse av hva det vil si å være same i Oslo, på et mer personlig plan. Det er ikke alltid at du som privatperson har kapasitet til å ta alle de rundene når du møter noen som søker kunnskap. Håpet er at arbeidet til Norsk Folkemuseum kan bidra til å tette kunnskapshull hos majoritetsbefolkningen, sier Trollvik.
– Nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms er et eksempel på en felles samisk og norsk historie, men som før ofte ble fremstilt fra et norsk perspektiv, sier Trollvik. Foto: Lene Christensen
Flagg som kunst og aktivisme
I 1951 overtok Norsk Folkemuseum de om lag 2500 samiske gjenstandene i samlingene til det som den gang het Etnografisk Museum.
– Den gangen var det en viktig og progressiv beslutning, sier Leif Pareli. I praksis innebar det at samene ville bli stilt mer på like fot med den norske befolkninga, i stedet for å være i selskap med fjerne og fremmede folkeslag
Pareli stanser foran en tidlig utgave av det samiske flagget, tegnet av aktivist og kunstner Synnøve Persen. Flagget er et annet eksempel på at dette med museer og politikk ikke er en ny problemstilling.
I 1978 organiserte Folkemuseet utstillingen «Sámi Álb’mut» (Det samiske folket), med verker fra samiske samtidskunstnere. Det ble stor ståhei da Persen, som var svært engasjert i Alta-aksjonen samme år, ville ha med flagget i utstillingen.
– På Folkemuseet skulle man holde seg unna politiske temaer. Så direktøren forlangte at flagget skulle vekk. Da ble det litt krise. De andre samiske kunstnerne erklærte at hvis det flagget ikke fikk være med, da ville de fjerne sine egne ting. Og da ville jo hele utstillingen kollapse før den ble åpnet, forteller Pareli.
– Så det endte med at flagget fikk henge der. Det er egentlig en fin historie.
Pareli fikk i sin tid kritikk for å inkludere et sitat fra forfatteren og læreren Anders Larsen i utstillingen. Larsen sa at forholdet mellom nordmenn og samer «ikke har vært så godt som det burde være»: «Nordmennene har ofte storaktige tanker om seg selv. De har kalt samer for et utskuddsfolk og ringeaktet dem.»
– Jeg fikk spørsmål fra kolleger om dette skulle bli propaganda. Det var å tråkke litt over streken for hva man kunne snakke om her, sier Pareli.
Han ser ettertenksomt på plakaten med sitatet.
– I ettertid ser jeg at jeg gjerne kunne vært enda dristigere.
– Et resultat av fornorskning
Pareli mener man ikke kan trekke en direkte parallell mellom avkoloniseringen som foregår på europeiske museer, og det som skjer på de norske.
– Hovedforskjellen med Norge er jo at det samiske samfunnet og det norske storsamfunnet er mye nærmere hverandre. Vi snakker samme språk og er utdannet ved de samme institusjoner. Vi er med i de samme museumsorganisasjonene og deltar i flere forskjellige samarbeidsnettverk. Dermed kjenner vi hverandre, og det har vært en stor fordel.
Museumsdirektør Mariann Wollmann Magga sier hun egentlig ikke har tenkt på Norge som en slags kolonistat.
– Men desto mer av historien som kommer frem og blir kjent, med den systematiske frarøvelsen av kultur, så er det jo akkurat det Norge var.
Hun vokste opp i Sør-Varanger kommune, som ikke ligger innenfor samisk forvaltningsområde. Det vil si at kommunen ikke er tospråklig, og at man dermed ikke har krav på å bli betjent på samisk. Men i fjor inngikk kommunen og Sametinget en avtale om å bevare og utvikle nordsamisk og skoltesamisk språk.
– Jeg er et resultat av «god» fornorskning i mine områder. Det var såpass kraftige og heftige saker at man i stor grad utslettet de samiske språkene.
Foreldrene hennes ble sendt på internatskole da de var seks år gamle. Slike skoler hvor elevene kun fikk snakke norsk, var statens viktigste verktøy for å gjennomføre fornorskningspolitikkens assimilering. Forholdene for elevene varierte. I rapporten fra Sannhets- og forsoningskommisjonen står det at mange var redde, fordi de opplevde å bli latterliggjort eller utsatt for fysisk straff og vold fordi de ikke kunne norsk.
Først da hun selv fikk barn, begynte Magga å lære seg nordsamisk.
– Jeg har ikke lykkes med å bli samiskspråklig, men jeg forstår mer nå, sier hun.
En tapt generasjon
Også Birgitta Fossum har tatt tilbake samisk identitet i voksen alder. Faren hennes snakket aldri om at foreldrene hans var samer.
– Det var nok en form for skam, tror jeg.
Hun eide heller ikke en egen gákti, kofte på norsk, da hun begynte som direktør for Saemien Sijte i 2010. Det kjentes stadig mer problematisk.
– Jeg følte at jeg kunne ikke stå og snakke om at man skal være stolt over samisk kultur og identitet, når jeg ikke selv hadde tatt det tilbake fullt ut.
På åpningen av Sametinget i 2013 hadde hun for første gang på seg kofte, som var kjøpt på Husfliden i Manndalen. I dag syr hun kofter selv. Året før faren døde, delte han et bilde på Facebook og skrev at denne drakta hadde eldstedatteren hans sydd til den yngste. Det var et langt steg for en mann som hele livet hadde sagt «nei, vi er ikke samer» om spørsmålet dukket opp.
– Men han bruke ikke ordet kofte?
– Nei. Selv om vi kjenner på rasismen og hetsen i dag, så tror jeg ikke vi kan forestille oss hvordan det var før. Det må ha vært traumatisk, sier Fossum.
– Vi må bare ta tilbake det vi kan. Det er store ord, men det er jo en generasjon som har gått tapt.
Denne saken står på trykk i Museum nr 3 24. Flere av artiklene digitaliseres, se nettsidene våre. Vil du lese hele bladet, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.
