Det store arveoppgjøret

Stikkordet er avkolonisering, et begrep som i økende grad inntar museumsverdenen.
Utstillinger forteller den brutale historien bak ting vi tidligere bare beundret, strategier fylles med flotte formuleringer om å skifte kurs. Vestlige museer blir bedt om å levere tilbake gjenstander som ble stjålet da europeiske kolonimakter trampet over lik for å bli så rike som mulig. Men avkolonisering dreier seg om langt mer enn som så.

Det handler om hvordan historier skal fortelles, og hvem som skal fortelle dem. Om perspektiv og respekt, om tillit og samarbeid, om å bryte tankesett og fordommer som henger igjen fra kolonitiden.

– Jeg tror jeg kunne snakket om dette i dagevis, utbryter dr. Oluwatoyin Sogbesan.

Hun har viet karrieren til å få museer til å endre sin koloniale tankegang, og vi intervjuer henne via Zoom fra hjemlandet Nigeria.

Sogbesan leder den nigerianske seksjonen av International Council on Monuments and Sites (ICOMOS), og hun har grunnlagt Ásà Heritage Africa. Det er en ikke-statlig organisasjon dedikert til å bevare og fremme afrikansk arv og kultur. Hennes erfaring er at museumsfolk synes det er utfordrende å avlære gammel praksis og finne nye måter å jobbe på som er inkluderende overfor menneskene og kulturene de ønsker å representere.

– Avkolonisering åpner flere og flere ormebol. Det er lett å «talk the talk», men verre å «walk the walk», sier Sogbesan.

– Dette er ikke et scenario hvor «én løsning passer for alle», men noe som skjer fra sak til sak.

Nå mener hun avkoloniseringen av museene står på stedet hvil. Hun sammenligner det med å sette på tevannet og hente koppen, for så å la alt bli stående på benken.

– Det virker som vi er i limbo. Hvis du lurer på hvor europeerne er i dette, vil jeg si at de har blitt stille.

Koloniale blindsoner

Journalist Lene Christensen har fått støtte fra Fritt Ord til å se nærmere på hvordan museer i Norge og Europa forvalter sin tunge koloniale arv. Artiklene publiseres i Museum. Den første tar for seg avkolonisering og hva det faktisk innebærer for museene.
Se også serien Museum under press.

– Var et propagandainstrument

Kolonitiden refererer vanligvis til perioden fra rundt 1500-tallet til midten eller slutten av 1800-tallet. Det var da europeiske land etablerte kolonier i ulike deler av verden – og begikk overgrep i enorm skala. Lokalbefolkninger ble systematisk utnyttet gjennom slaveri, vold, plyndring, lureri og kulturell undertrykkelse. Lidelsene var ufattelige. Men det var en helt annen historie som ble fortalt i kolonimaktenes hjemland.

Direktøren for det belgiske AfricaMuseum, Bart Ouvry, sa det rett ut under en museumskonferansei Madrid i fjor:

«I begynnelsen var vi et kolonialt propagandainstrument.»

For selve museumsinstitusjonen ble dannet under kolonitiden. Da etablerte man museer for å samle og vise frem kunst og gjenstander fra koloniene, som ofte ble beskrevet med ord som «primitive» og «eksotiske». Denne diskriminerende språkbruken har overlevd frem til vår tid. Med andre ord: Tankegangen om «oss» og «dem» er nærmest nedfelt i selve museumsstrukturen. Dette perspektivet er viktig å få frem, om vi ønsker å forstå hvorfor avkolonisering kan være så vanskelig og til tider kontroversielt.

– I Europa har vi dette bildet av museet som en veldig pålitelig kunnskapsinstitusjon. Men for mange mennesker er vi en hvit institusjon som forrådte dem, sier den nederlandske museumsdirektøren Marieke van Bommel.

Et bredt begrep

Sammen med professor i kulturhistorie Wayne Modest leder van Bommel de fire etnografiske Wereldmuseum – verdensmuseum – i Amsterdam, Berg en Dal, Leiden og Rotterdam.

– Avkolonisering er at museene deler makt og kunnskap, og inviterer folk inn. Det handler også om språk, om hvordan vi snakker om hverandre.

Dessuten dreier det seg om hvem som jobber på museet.

– Vi prøver å være like mangfoldige og inkluderende som det du ser i samfunnet rundt deg, men det er ikke alltid like lett, sier van Bommel.

Ordet «avkolonisering» betyr å fjerne eller avslutte kolonialistisk kontroll eller innflytelse. Det ble først brukt i forbindelse med den politiske bevegelsen for uavhengighet fra kolonimaktene.

– De fleste museene, og spesielt de etnografiske, startet alle rundt kolonitiden, mest for å fremme kolonihandel. De var veldig eurosentriske og fortalte om «den andre», sier van Bommel.

Avkolonisering er en del av ICOMs strategiske plan for 2022–2028, og i fjor dedikerte magasinet «Museum International» et helt nummer til temaet. I lederartikkelen understreker de at museene nok fremdeles bare skraper i overflaten.

Vestlig samlingsideologi

Da Oluwatoyin Sogbesan tok doktorgraden sin om digitalisering av kultur, studerte hun særlig Ifẹ̀-samlingene ved British Museum. Ifẹ̀ er i dag en by i Sørvest-Nigeria, men var et stort handelsimperium fra rundt 1200–1420.

– Jeg så på representasjon og tolkninger, og hvordan afrikanske samlinger faktisk ble presentert på museets digitale plattform, forklarer hun.

Sogbesan understreker at det alltid har vært en afrikansk tradisjon å beholde, ta vare på og vise frem gjenstander. Men måten det gjøres på, skiller seg fra det hun beskriver som vestlig «samlingsideologi».

– I mange afrikanske samfunn produseres gjenstander for å brukes, de har en livssyklus, og som mennesker må de dø.

Dette står i kontrast til tanken om å ta vare på nesten alt mulig og vise det frem på samme sted. Sogbesan nevner Ikenga-figurer fra Igbo-folket i Nigeria som eksempler på gjenstander som ikke hører hjemme i en utstillingsmonter. Museumsledere må ta hensyn til den afrikanske ideologien om de virkelig vil avkolonisere, mener hun.

– Noen av disse samlingene burde ikke være på museum i det hele tatt. Å plassere ting som er ment for hellige steder, på et museum er en kolonial praksis som fremhever mangelen på forståelse av opprinnelseskulturene. Sørgelig nok kan noen av disse gjenstandene være de eneste forbindelsene folk har til sine forfedre, sier Sogbesan.

Det hender gjenstander blir tillagt en verdi de ikke har. Det kan for eksempel være et redskap som beskrives som en del av et hverdagsritual. Om kuratoren ubevisst har på seg de eksotifiserende brillene, så kan plutselig sleiva som brukes til matlaging, bli ledsaget av fremmedgjørende informasjon.

– Når noe vises frem og merkes som et «rituelt objekt», mystifiserer det. Gjenstanden blir sett på som eksotisk og noe som er produsert av en underlegen kultur, av «de andre», sier Sogbesan.

Vestlige museumsbygg

Sogbesan påpeker at den vestlige museumsmodellen fortsatt er gjeldende ved mange afrikanske museer. Dermed lever det koloniale museet videre. Selv har hun gransket museer i Nigeria, som var kolonisert av Storbritannia mellom 1884 og 1960. Nigerias nasjonalmuseum i hovedstaden Lagos ble for eksempel grunnlagt av Kenneth Murray. Han var en britisk lærer og kurator som reiste landet rundt og samlet inn gjenstander.

Sogbesan gir Murray og kollegene hans, inkludert den nigerianske arkeologiprofessoren Ekpo Eyo, mye av æren for at Nigeria har over 90 museer i dag. Men samtidig la de sterke føringer for en vestlig museumsdrift som ikke brydde seg om lokalbefolkningens ideer og tradisjoner.

– Alt ble gjort fra perspektivet til en vestlig ideologi som gjenskapte det britiske systemet og ikke den tiltenkte meningen og tolkningene til de opprinnelige eierne og skaperne av samlingene. Med andre ord, det var British Museums forståelse som ble formidlet, sier Sogbesan.

Også museenes arkitektur bærer bud om imperialisme. Sogbesan, som er utdannet arkitekt og medlem av ICOMs International Committee for Architecture and Museum Techniques, forklarer at museumsbygningene er historier i seg selv.

– De informerer besøkende om bakgrunnen og kulturen til så vel designerne som dem som sitter med makta. Som et resultat av dette får museumspublikummet se verden fra det vestlige perspektivet, sier Sogbesan.

– Fortsatt kolonial tankegang

Den nederlandske forskeren og forfatteren Jos van Beurden mener det fremdeles er skeiv maktbalanse mellom museene i det globale nord og sør. Han har studert koloniale samlinger og tilbakeføringsprosesser i flere tiår og skrevet en rekke bøker om temaet. Ifølge van Beurden merkes ubalansen spesielt når det gjelder forskning på proveniens, det vil si hvor gjenstandene kommer fra.

– Avkolonisering handler om å ta fra hverandre asymmetriske maktstrukturer. Slik situasjonen er nå, får ikke opprinnelseslandene nok plass til å etablere sitt eget forskningsmiljø og selv bestemme hva de vil forske på, hvilke spørsmål de vil svare på, og hvem som svarer på dem, skriver van Beurden i en e-post til Museum.

– Foreløpig er forskere i sør i for stor grad en forlengelse av herkomstforskningsprogrammer i det globale nord, og jeg vet at mange føler seg ganske ukomfortable med dette.

Han savner dessuten et bredere fokus på hvor man kan finne igjen kunst og gjenstander som ble stjålet fra koloniene.

– Det gis lite oppmerksomhet til samlinger fra koloniale territorier med potensielt tvilsom herkomst i kunsthandelen og blant private samlere.

Etter å ha intervjuet museumsfolk i både nord og sør konkluderer van Beurden med at det fortsatt er mye mistillit mellom de to delene av kloden: Den nordlige halvdelen tviler på den sørliges evne til å ta godt nok vare på returnerte samlinger, mens sistnevnte lurer på om museene i det globale nord virkelig er villige til å gi tilbake det de hevder de skal gi.

– Det er fortsatt ofte en kolonial tankegang blant alle involverte. Det globale nord, som skapte den tankegangen, må være den første til å ta skritt for å vise at de virkelig ønsker å bryte den, og for å gjenopprette tilliten som ble krenket under kolonialismen, skriver van Beurden.

Macron på banen

I 2017 holdt Emmanuel Macron en viktig tale ved universitet i Ouagadougou i Burkina Faso. Der understreket den franske presidenten at han er en del av en generasjon som ikke kan «bestride forbrytelsene ved den europeiske koloniseringen».

– Jeg kan ikke akseptere at en stor andel av flere afrikanske lands kulturarv holdes i Frankrike, sa han.

På oppdrag fra Macron skrev den senegalesiske akademikeren og skribenten Felwine Sarr og den franske kunsthistorikeren Bénédicte Savoy en rapport om tilbakeføring av gjenstander. I 2018 kom The Restitution of African Cultural Heritage. Toward a New Relational Ethic, også kjent som Sarr/Savoy-rapporten. Den anbefaler en rekke strategier for å returnere stjålne gjenstander, men ifølge van Beurden er det skuffende lite som har skjedd siden:

– Et steg frem fra en tidligere kolonimakt følges ofte av et steg tilbake,

I fjor kom en oppfølgingsrapport fra Jean-Luc Martinez, tidligere direktør for museet Louvre i Paris. Men:

– Martinez foreslo en så snever definisjon av stjålet kunst at svært lite vil bli returnert, skriver van Beurden.

Han legger til at et lovforslag som godkjenner retur av afrikanske og andre kulturelle gjenstander, er blitt utsatt på ubestemt tid, etter motstand fra høyresiden i det franske senatet.

– Herrefolket versus «slavene» igjen

Et av de mest brukte argumentene mot tilbakeføring er at opprinnelseslandene ikke har fasiliteter eller etablerte fagmiljøer som kan ta vare på objektene.Denne bekymringen finner vi også i Macrons tale, hvor han manet til samarbeid mellom europeiske og afrikanske museer. Han understreket at det innebar å gjøre alt mulig for å sørge for sikkerheten, og at «care is taken in Africa to protect those works». Oluwatoyin Sogbesan mener eksempler som dette viser hvordan Vesten fremdeles sitter med makten.

– Da er det herrefolket versus «slavene» igjen. «De andre» klarer ikke å ta vare på tingene sine, så «vi» hjelper dem med å gjøre det og får det til å høres altruistisk ut. Men det er det ikke, sier Sogbesan.

Museumsdirektør Marieke van Bommel i Nederland mener museene må vokte seg vel for å falle tilbake i et ovenfra-og-ned-mønster, selv om intensjonen er aldri så god.

– Hvordan jobber dere for å unngå å bli koloniale igjen?

– Det er en skjør balanse. Vi synes det er vanskelig noen ganger. Åpenhet og tillit er i kjernen av dette. En del av avkoloniseringen er å gi ordet til noen andre, slik at de kan si hvordan de helst vil ha det. Men det er en tynn linje, sier van Bommel.

– Har du noen eksempler på når dere har krysset den linjen?

– Vel, av og til når vi snakker om tilbakeføring, så prøver vi som institusjon å tenke hvordan de best vil ha det. Det kommer fra et godt sted, men når vi prøver å tenke på vegne av mottageren, så er vi allerede på feil spor. Vi bør heller spørre mer og legge til rette for dialog.

– Som tyv kan man ikke legge føringer.

For Marieke van Bommel handler tilbakeføring om å gi slipp.

– La oss si at jeg stjeler sykkelen din og du ber om å få den tilbake. Da kan ikke jeg si at du bare får den om du gjør sånn eller sånn med den. Jeg vet at kulturarv er noe helt annet enn en vanlig sykkel, men som tyv kan man ikke legge føringer for hvordan eieren skal håndtere sin egen eiendom.

I 2021 kom Nederland med nye statlige retningslinjer om koloniale samlinger, som i hovedsak går ut på at de skal returneres uten forbehold til sine rettmessige eiere. Året etter fulgte belgiske myndigheter opp med en lov om tilbakeføring.

– Men etter at Belgia vedtok denne progressive loven, så har det holdt seg ganske stille der, mener Jos van Beurden.

Han vurderer Tyskland som best i klassen når det gjelder avkolonisering, og mener de store britiske museene i London – British Museum, Museum of Natural History og Victoria & Albert Museum – henger lengst etter. Samtidig anser han universitetsmuseer i Storbritannia som like frempå som mange av kollegene på kontinentet.

British Museum i hardt vær

British Museum står midt i flere strider om samlingene. De nigerianske Benin-bronsene er et av de mest kjente eksemplene på stjålen kunst, og museer fra flere land har levert tilbake sine eksemplarer. Men ikke British Museum, som sitter på over 900 av dem. The Horniman Museum på andre siden av Themsen har derimot returnert seks Benin-bronser til Nigeria, mens de har 66 til låns i noen år fremover.

Chile har lenge krevd å få tilbake noen betydningsfulle steinstatuer som ble tatt fra Påskeøya i 1868. Men British Museum sier nei her også. Og de har loven på sin side. The British Museum Act fra 1963 forbyr British Museum og Natural History Museum å kvitte seg med samlingene sine, bortsett fra i noen få særskilte tilfeller. Det britiske museumsforbundet, Museums Assocoation (MA), forteller at de støtter endringer i denne lovgivningen.

¬– Avkolonisering er imidlertid ikke bare flytting av en statue eller et objekt. Det er en langsiktig prosess som søker å anerkjenne imperiets integrerte rolle i museer – fra de ble opprettet, til i dag, skriver policy- og kampanjerådgiver i MA, India Divers.

MA mener repatriering av museumsgjenstander kan være en kraftfull kulturell og symbolsk handling som anerkjenner tidligere uretter.

– I Storbritannia er vi på et vippepunkt når det gjelder tilbakeføring og i vårt arbeid med å forstå og tolke sammenhengen mellom våre institusjoner og samlinger og det britiske imperiet, skriver Divers.

Samlingene ingen ser

Oluwatoyin Sogbesan er for tiden stipendiat ved Smithsonian-museene i USA og jobber med et prosjekt om afrikansk museologi. Det innebærer å gi afrikanske perspektiv plass på museene og sørge for at afrikanere utvikler teoriene om hvordan man viser frem objekter som forteller deres egne historier.

Hun påpeker ironien i at det er lettere å studere afrikansk arv og kultur utenfor Afrika, ettersom mange afrikanske samlinger er lagret i europeiske museer og institusjoner. På toppen av det hele er mye av dette ennå ikke tilgjengelig for publikum.

– Vi må la samlingene våre få puste. Det finnes mengder av samlinger på lager som aldri har sett dagslys siden de ble stjålet. Aldri, og da mener jeg ALDRI.

Hva er vitsen med at vestlige museer likevel tviholder på dem, undrer Sogbesan.

– Hvorfor brukes skattebetalernes penger til å ta vare på dem? De brukes ikke til noen ting. Hvilket betyr at på et eller annet tidspunkt så kommer de til å bli ødelagt. Lagrene er allerede altfor fulle, noen objekter er trolig kastet eller destruert. Hvorfor kan man ikke bare gi dem fra seg til deres rettmessige eiere før det er for sent?

Må erkjenne fortiden

Marieke van Bommel beskriver tilbakeføring som en liten del av avkoloniseringen.

– Jeg tror det er viktigere å utveksle kunnskap, forske sammen, bygge en felles fremtid. Prosessen er noen ganger viktigere enn selve overleveringen av gjenstander, sier hun.

– Hva slags ansvar har dere som en tidligere kolonimakt?

– Jeg tror vårt ansvar først og fremst er å erkjenne vår egen fortid og urett.

Verdensmuseet i Amsterdam drev med såkalt raseforskning frem til 1953, noe som i realiteten var et forsøk på å bevise at hvite mennesker var overlegne andre.

– Noe som i dag er utenkelig. Rase eksisterer ikke. Men det gjør rasisme, sier van Bommel.

¬Hun understreker at kunnskap og utdanning er uhyre viktig for å endre holdninger. Her mener hun museene spiller en viktig rolle, blant annet ved å fremme et verdensbilde hvor Europa ikke står i sentrum.

– Vi skal gi folk kunnskap om fortiden, men også om hvilke fantastiske ting som skjer i verden nå. Og om at det ikke er Europa som finner opp alt. Forhåpentligvis kan vi inspirere folk til å bli bedre verdensborgere.

Hun beskriver det som museenes oppdrag å bidra til at vi alle kan ta ansvar for hva slags verden vi ønsker å leve i.

– Du er ikke ansvarlig for det som skjedde i fortiden, fordi du ikke var der, men du er ansvarlig for hvordan du forholder deg til det i dag. Så når du fremdeles ser arven fra kolonitiden, så er det opp til deg hvordan du vil gå videre med det. Du kan ta ansvar ved ikke å opptre rasistisk, være klar over hvordan folk ønsker å bli behandlet, og holde deg oppdatert om hva som skjer rundt om på kloden.

Tropemuseet er blitt historie

Avkoloniseringsprosessene ved Wereldmuseum i Nederland begynte for alvor i 2014, da fire museer ble fusjonert. I forbindelse med utstillingen «Words Matter» i 2018 fikk de høre at noen av museumsnavnene var problematiske. Særlig Troopenmuseum – tropemuseet. I fjor endret de fire museene navn til Wereldmuseum – verdensmuseet, et tydelig signal om veien videre.

Dette har ikke fått bare positiv mottagelse.

– Da vi annonserte det nye navnet, var det noen som sa: Å, «World Museum» er en eufemisme for «woke museum», forteller Marieke van Bommel.

Den kritikken står hun godt i. For hun er ikke i tvil om at alt fra symbolske navneendringer til en dyptpløyende gjennomgang av arbeidsmetoder er nødvendig for museene. Van Bommel oppfordrer kritikerne til å ta et dypdykk i historien.

– Jeg tror det er den eneste måten. Hvis du har kunnskap, er det lettere å forstå hvorfor tidligere praksis var feil.

Det tidligere «The Geffrye Museum» i Øst-London er et annet eksempel på navneendring som et oppgjør med fortiden. Etter en periode hvor museet var stengt på grunn av rehabilitering, gjenåpnet de i 2019 som «Museum of the Home». Dermed fjernet de referansen til handelsmannen Robert Geffrye, som finansierte bygget for over 300 år siden. Den gang var det et veldedig initiativ for å gi et hjem til mennesker i fattigdom. Problemet var at Geffrye tjente penger på slavehandel, og museet forteller nå åpent om denne historien i utstillingen og på nettsidene: «Vi anerkjenner smerten forårsaket av forbindelsene mellom museumsbygningene og tvangsarbeidet og handelen med slavegjorte afrikanere.»

Museet som et sosialt rom

Oluwatoyin Sogbesan har en klar anbefaling til museer som vil endre kolonial tankegang og praksis:

– Inkluder folk fra lokalsamfunnene som har tilknytning til samlingene museene stiller ut. La dem se samlingene deres, la dem fortelle dere de virkelige betydningene og implikasjonene fra deres perspektiv, sier Sogbesan.

Og ikke minst: Del på ansvaret for og forvaltningen av samlingene, slik at folk har eierskap til rommet som forteller deres historier. Sogbesan beskriver dette som å åpne museene.

– Museet kan fungere som et sosialt rom for deling av kunnskap, arbeid mot diskriminering og fostring av positive relasjoner.

Hun trekker frem National Museum of the American Indian, som er en del av Smithsonian-museene, som et eksempel til etterfølgelse.

– Deres arbeid med avkolonisering er fantastisk, sier Sogbesan. Som Smithsonian-stipendiat har hun sett på nært hold hvordan amerikanske urfolk, inkludert de unge, og de ansatte jobber sammen om å skape et inkluderende museum.

Her kan urfolk enkelt se og be om gjenstander fra samlingene, særlig om de trenger noe til en seremoni eller lignende. De kulturelle normene for behandling av gjenstander blir respektert, og det hersker en ideologi om felles forvalterskap.

– Amerikanske urfolk føler seg hjemme på museet, forteller Sogbesan.

Hun understreker at museumsinstitusjonen har en unik posisjon som møtepunkt for alle deler av befolkningen.

– Kuratorene og fagfolkene på museene må legge til rette for diskusjoner og læring. Museet er et rom hvor du samler alle, uavhengig av kunnskapsnivå, for å la dem få en bedre forståelse.

Denne saken står på trykk i Museum nr 2 24, og er en del av temaet Museenes tunge arv.

Les også anmeldelsen av utstillingen «ARV – vår plass i historien».

Les flere artikler på nettsidene våre. Vil du lese alt, kan du kjøpe enkeltutgaver eller abonnement i Tekstallmenningens nettbutikk.