Alle foto: Christer Dynna
På denne websiden samles alle insta-postene, og de fleste bildene tilknyttet hver post. For en mer autentisk leseropplevelse, besøk Museumsnytt på Instagram!
ANMELDT – gjennom KAM-prosjektet:
«FOLK – fra rasetyper til DNA-sekvenser», Nasjonalt medisinsk museum på Norsk Teknisk Museum
Les SVARET PÅ KRITIKKEN av utstillingens kuratorer
[sp_wpcarousel id=»8713″]
Inngang til utstillingen «FOLK – fra rasetyper til DNA-sekvenser». Veggplakaten foran utstillingen forklarer ikke den lange tittelen. Her viser museet vei inn i salen med ord som indirekte beskriver virkeligheten for mange – men også noe som er helt uhåndgripelig.
Egner teksten seg til å engasjere og geleide publikum? Og hva slags optikk blir besøkende utrustet med, hva skal de se etter inne i utstillingen?
Ditt Mugshot? – Bertillons kriminell fotografering …
Å skrive du til publikum, som museet gjør i denne teksten, virker løfterikt – man «tar tak» i publikum og inviterer til innlevelse – men: Bertillons oppfinnelse ser ikke særlig uhyggelig ut.
Å «sitte for fotografen» i denne stolen var vel dessuten over på et øyeblikk?
Dette føles mer som en «halvkvedet vise». Det er i alle fall ikke en virkningsfull ansats til en spennende utstilling, selv om det å starte med ørlitt forvirring også kan være produktivt – for da melder det seg gjerne flere nye spørsmål.
Kostymer & kremer: Utstillingsrommet er dunkelt belyst. Nisjer i en buet vegg er små skattekamre som fanger blikket. Men tingene her trer ikke frem – tekstene om dem er i veldig liten skrift og montert bak glass. Er de ikke viktige?
En parykk ligger oppå et indianerkostyme, det synes som om luften har gått ut av Pochahontas! Og jeg får ingen oppklaring av hvem for eksempel «Marljin Noback» er. Men hun har lånt en hvit nipsfigur til FOLK, og en liten tekst gjenforteller fra oppveksten hennes: «Årene på videregående skole i Nederland var fylt av bilder av perfekte mennesker […] I dag lurer jeg på om forståelsene av «perfekt, klassisk, ren, guddommelig» og statuenes hvithet er koplet sammen i hjernen vår.» FOLK skal nok her handle om vanlige folk, fremfor folkeslag. Så hvor har de gjemt eieren av den hvite figurinen og de andre jeg-fortellerne, som alle har en plass i dette «nye kuriositetskabinettet»?
Som utstillingsrom byr FOLK på en særegen atmosfære. Belysningen er ganske dunkel, og hvor enn man retter blikket ses bare gråmalte vegger og montre. Hovedelementet er en hylle, «arkivet», som er sirkulær og ruver midt i rommet. Denne har ikke nisjer, men brede hyller med pleksiglass foran og bak. Lyset slipper inn og gjennom. Her går man fort i ring, og da ser man også gjenstandene i stadig nye konstellasjoner. Dette kan mane til ettertanke og til å se nye koblinger og sammenhenger. Og det er på det beste både poetisk og virkningsfullt.
I midten av rotunden som huser «Arkivet» er det et bibliotek eller lesebord. Publikum skal møtes og diskutere, ifølge en plakat der museet omtaler vitenskap som «en åpen prosess som er innvevd i kulturen og samfunnet». Museet sier seg å håpe at de utstilte «gjenstandene som er samlet her vil bidra til refleksjon og diskusjon […]»
Det er såklart viktig å diskutere vitenskap – men jeg tror dette ble langt lettere hvis museet selv tonet flagg, og ikke bare farget inn alt i en nøytral gråfarge. Selv utstillingstekstene er temmelig grå, i overført betydning!
Intensjonen museet har om å formidle fra to ulike forskningsfronter, er original og vågal; for hva har rase- og genforskningen til felles? Å behandle dem visuelt nokså ens, gir en effekt av slektskap, men det er igrunn bare insinuert til ved monteringen.
Utstillingen måtte fremmet en tydeligere holdning for å engasjere meg i dette. Og helst vist og forklart til hvilket formål DNA-sekvensering og ditto teknologi brukes i dag – og av hvem.
Et bord med en stabel bøker, utgjør verken god kunnskaps- eller holdningsformidling!
Museets folk har åpenbart tenkt, og også forberedt FOLK i mange år – men det tydeligste inntrykket her er likevel at utstillingen mumler litt fremfor at den mener eller vil noe.
Flere snakkende hoder, men én mening:
FOLK-utstillingen byr også på videoer, med forskere som omtaler raseforståelse før og nå og også genforskning av i dag. Monitorene henger på vegg, med lyd til rommet eller i høretelefoner. Noen direkte kobling til gjenstandene som vises i «Arkivet», fremkommer ikke, men det er i denne delen mange ord og begreper som liksom «svever omkring». På youtube er filmene enda mer tilgjengelige, og en som heter «Drøfting: Menneskelig mangfold, rase og rasisme idag» gjør seg bedre der.
Den har fem «talking heads», hvor tre sier omtrent det samme, mens to snakker om andre ting.
Jeg savner en fortellerstemme, og også «andre stemmer»: forskere med andre standpunkt. Av de tre som er enige sier den ene også at «vitenskapelig konsensus om hvorvidt rase er noe biologisk», eller ikke, ennå ikke er helt etablert. Så hvilke «talking heads» er det som ikke får taletid i FOLK-filmene?
Ofte hører man bekymringsmeldinger for norsk som forskningsspråk, og at stadig flere akademiske fag «infiseres» av engelsk språk og begrepsbruk… Formidlingen i regi av museene bør uansett fremføres på godt norsk – ikke et oversettelsespreget, omtrentlig språk.
Dette har FOLK ikke håndtert så godt: de norske versjonene er laget etter engelske originaltekster. Man burde spandert kvalifiserte språkkonsulenter og manusvask på disse tekstene – særlig ettersom utstillingen skal være resultat av et femårig forskningsprosjekt – og også med tanke på at utstillingen står i halvannet år nesten! (Disse omtrentlighetene er opprettelige, og de bør utbedres hvis det – slik museet har tenkt – blir til at utstillingen «vandrer»)
Gentesting: l utstillingen FOLK er det utført et eksperiment der museet gjør gentester av rundt tusen år gammelt biologisk materiale – for å se om man kan «skille vikinger fra Norge, Sverige og Danmark». Prosjektet vises via en film med en ansiktsløs fortellerstemme som forklarer prosessene og bevegelsene til forskere i hvite «månedrakter» som går mellom laboratorier.
Forskerne finner ikke genetiske, nasjonale særtrekk av betydning– og spenningen utløses ikke.
Museet oppgir at de skal finne «kraftigere dataverktøy». Betyr dette at de da kan konkludere eksperimentet noen gang?
EU-prosjektet Visage kartlegger ytre kjennetegn basert på DNA. Neste år skal svensk politi implementere teknologien i sitt arbeid – et første stadium før det rulles ut i hele Europa (se svt-artikkel). Visage-verktøyene ligner til forveksling på raseforskernes instrumenter for kartlegging av de menneskelige arveanleggene – og formålet med Visage er nærmest identisk med Bertillons stol. Men med den vesentlige forskjell at bildene politiet nå får, er basert på en DNA-prøve. Blir dette som nå er på vei til et politikontor nær deg, vår tids Mugshot-teknologi?
FOLKs fremvisning av raseteoretikernes instrumenter farges av diskrediteringen slik «forskning» fikk. Objektene virker primitive og enkle, og ufarlige. Men fortidens verktøy for måling av hud- og øyefarge – og systematikken dette bygde på – var vel i og for seg rasjonelt, mens fortolkningen og bruken av dataene må forkastes? Burde ikke FOLK få frem veldig tydelig hvordan slik «kunnskap» ble forstått, og brukt – og at datidens vitenskapsfolk blant annet «gikk inn for raseforbedring ved å hindre antatt lavtstående mennesker fra å få barn»? Sitatet er fra en helt annen utstilling, og de er virkningsfulle – for da fremstår det skummelt med slik kartlegging, før og nå. Professor Bonnevies arkiv (23.05. -16.12.2018) på Universitetet i Oslo, Vilhelm Bjerknes’ hus.
Fredrik Solvangs Debatten-intervju med Linda Tinuke Strandmyr i midten av november i fjor gjorde et helt annet inntrykk på meg enn det en hel seksjon av FOLK-utstillingen greier.
I utstillingen meddeles individuelle vitnesbyrd om erfaringer med rasisme via et ansiktsløst «jeg» i noen ørsmå tekster, bare som ikke akkuat løfter frem gjenstandene man har låst inne i små, dunkle bokser.
Hvordan rasisme kan oppleves, kommer derfor dårlig frem, så museums- og utstillingsfolk kan her ta lærdom av @fsolva og journalistikken: Har du en kilde som vil dele sin historie, kan de også få en ordentlig talestol, da viser du at både dem og publikum tas på alvor.
Ifølge Teknisk Museum utviklet raseforskningen seg friksjonsløst til å bli en seriøs forskningsgren frem til katastrofen var et faktum, og da først vendte forskningsmiljøene om 180 grader og avskrev fascistisk verdensanskuelse og tankegods. Men lenge før holocaust tok flere akademiske leire et oppgjør med rasehygienikernes populistiske teorier, så hvorfor beskriver ikke FOLK denne brytningen nærmere?
Hvordan vil museet plassere utgivelser som «Det norske folk i oldtiden», ved Instituttet for Sammenlignende Kulturforskning anno 1925, signert A.W. Brøgger? Boka går skarpt i rette med ideen som enkelte trodde på om «rasene kort- og langskalle». Hvilke andre av datidens stemmer talte mot eugenikk (arvehygie), synes for meg å være en mulig viktig fortelling. Særlig ettersom motstanden raseteoriene møtte ikke var sterk nok til at det hindret det brede nedslaget disse teoriene fikk – for de var jo av mange ansett som fake forskning, så hva var det som sviktet?
Fakta// FOLK
«FOLK – Fra rasetyper til DNA-sekvenser»
Åpnet 22. mars 2018. Står frem til desember 2019
Produsert av Nasjonalt medisinsk museum på Norsk Teknisk Museum i samarbeid med Universitetet i Oslo: Kulturhistorisk museum, avdeling for universitetshistorie.
Medprodusenter: Árran Julevsáme Guovdásj – Lulesamisk Senter, Grorud Ungdomsråd, Setesdalmuseet.
Støttet av Norges forskningsråd, Fritt Ord.
KAM-PROSJEKTET
Anmeldelsen er den niende i en rekke museumsutstillingskritikker som vil bli publisert på museumsnytt.no som en del av KAM-prosjektet: Kritikk av museumsutstillinger. Prosjektet har fått støtte av Kulturrådet og Fritt Ord. Les mer om prosjektet her: Flere utstillingsanmeldelser gjennom KAM
Om anmelderen
Christer Dynna:
Lenge før han tok hovedfag i kunsthistorie og skrev sitt akademiske epos om fransk surrealistisk fotografi, inngikk Christer Dynna i flere ulike redaksjonsmiljøer. Koblingen av virket som journalist med en akademisk grad førte ham inn på anmelderiet, og dernest inn i flere redaktøroppdrag som frilanser. Museumserfaring fikk han under studietiden som pedagog ved blant annet Kunstindustrimuseet i Oslo. Også pressekortet hans er mye fremvist på museer under reisene til Paris, der han også tok ‘storfag’ i fransk. Christer Dynna er en kunsthistorie-bastard, en krysning av terrier og Bernard Senner, for han berger klenodier i kategorien brukskunst når han ikke gneldrer mot vedtatte sannheter om hva som utgjør betydningsfulle kunstverk eller skjønnhet.
