Velkommen til Lokeslottet
Jeg skulle være med en gruppe museumsfolk på en omvisning i alle utstillingene ved Universitetsmuseet i Bergen, men jeg kom meg bare noen meter inn i de ganske nyrenoverte rommene. Fullstendig fengslet av den første utstillingen falt jeg ut av gruppa og så aldri de andre igjen. Jeg ble værende igjen på havdypet, eller dyphavet, som det heter.
Bak draperte, mørkeblå fløyelsgardiner ble jeg møtt av en ukjent verden bebodd av undersjøiske vulkaner og varme kilder, bakterier med ekstreme livsvaner og steinboliger til anemoner og koraller. Det ukjente landet som utstillingen handler om, er blant annet havbunnen mellom Svalbard og Jan Mayen, kalt Lokeslottet.
Utstillingen dro meg nedover en enorm skråning og ut på et slettelandskap på noen tusen meters dyp utenfor den norske kontinentsokkel, et naturområde formet av havstrømmer og undersjøiske skred. Biodiversiteten spenner fra trollhummer, ålebromse og tanglopper til to meter høye sjøpenner som ser ut som blomster, men som faktisk er kolonier av polyppdyr. Gjennom effektfull scenografi skapes nye forbindelser mellom mennesker, dyr og dypet.
Sensorisk scenografi
Det første som treffer meg i utstillingsrommet, er fravær av lys. Vi er på dyphavet, og mørket gir en umiddelbar effekt. Jeg senker tempoet og kjenner det myke underlaget av et heldekkende teppe med motiver fra havbunnen. Det neste jeg opplever, er en kombinasjon av lyd og vibrasjoner som utløses av mine sakte bevegelser inn i rommet, der et enormt lerret strekker seg over hele utstillingsrommets ene vegg. Projisert på lerretet er havbunnen på 3000 meters dyp, og etter hvert som jeg beveger meg bortover, utløses eksplosjoner av undersjøiske vulkanutbrudd.
Det dirrer, akkompagnert av undersjøiske lyder som danner et meditativt og mystisk lydbilde.
Etter hvert som øynene mine venner seg til mørket, ser jeg stadig klarere de ulike montrene plassert i utstillingsrommet. Mellom dem er en myk sittebenk som inviterer meg til å slå meg ned og følge geologiens tid; det er det langsomme som gjelder. De autentiske gjenstandene er utstilt side om side med overdimensjonerte og vakkert konstruerte bakteriemodeller. På et lite knippe skjermer vises korte videosnutter av livet på havbunnen og menneskets arbeid med å forstå den.
Sansemuseologi
«Her skal man ikke snakke så mye, man skal oppleve», sier omviseren. Det var stort sett det jeg fikk med meg før jeg gikk inn i min egen flytsone. Det siste tiåret har forskere med søkelys på utstillinger for alvor begynt å undersøke sensorisk eksperimentering i samtidens kuratoriske praksiser. Sansevendingen, eller sanserevolusjonen, som sanseantropolog David Howes refererer til, åpner opp for komplekse utstillingsanalyser fordi vi retter oppmerksomheten vår mot sansene både som studieobjekt og som metode for undersøkelse. Vi studerer dem og bruker dem samtidig.
Rikere bruk av berøring, komplekse lydbilder og også bruk av lukt har definitivt banet vei for mer livlige sanseopplevelser i både naturvitenskapelige og kunstneriske utstillinger. Dette har igjen gjort det mulig for museologer og utstillingskritikere, meg selv inkludert, å aktivisere nettopp utstillinger som steder for sensible undersøkelser. «Det ukjente landet» er en slik utstilling.
Å ta på en stein
Noe av det utstilte materialet er utenfor montre. Jeg setter meg ned ved en mørk stein, skrur på lommelykten på mobilen og peker den mot «objektet». Den ruglete, grå overflaten forvandles til et nydelig fargespill i vinrødt, grønt og oker. Jeg tar på støvet som har falt av steinen, plukker det opp med fingertuppene og gnir det mot huden på hånden min. Jeg har tatt på hundrevis av utstillingsmodeller og digitale flater, men det å være i kontakt med materialet fra havdypet har sin egen kraft.
Inne i naturhistoriske utstillinger skal vi selvfølgelig opplyses, noe vi også gjør. Men vi skal også oppleve en slags tilknytning til naturen, syns jeg. Berøring gir affektive utstillingsopplevelser og skaper forbindelser, påpeker blant andre museolog Marzia Varutti. Autentiske utstillingsobjekter, som denne, gjør oss rett og slett mer forbundet til det levde livet og landskapene der nede.
Etter hvert som førsteinntrykkene av utstillingen har landet og jeg starter den kognitive fordøyelsen av utstillingen, dissekerer jeg både form og innhold. Det er flott å bli kjent med naturen på dypet, og jeg lærer så mye nytt. To tanker melder seg synkront: Kunnskap er makt, men kunnskap gir også en hel rekke bekymringer.
Havetisk dilemma
Utstillingen viser «den siste uoppdagede naturen». Skal vi virkelig gå dit? Kan vi ikke bare la den være i fred?
Grunnforskningen som presenteres i utstillingen, bidrar til vern av områdene, men den anvendte forskningen har andre planer.
Presentasjonen av utstillingen på museets nettsider illustrerer disse dilemmaene: «Dyphavsforskning bidrar til å kartlegge mineralforekomster og andre ressurser som kan være nyttige i industriell og medisinsk sammenheng. Da er det viktig at forskningen også bidrar til robust kunnskap om økosystemet i dypet, slik at ressursene eventuelt kan utnyttes på en måte som ikke ødelegger finstemte samspill i naturen.»
Utforskning, utredning og utvinning. Dette er planene for flere nyopprettede selskaper fylt til randen med hvite menn som pusher femti og pusher gruvedrift, legitimert med det grønne skiftets behov for andre mineralbaserte energikilder.
Museer er ikke nøytrale, og kunnskapsproduksjonen tilknyttet utstillingen er situert og kommer fra et sted. Kan utstillingen fungere som omdømmebygging for fremtidens gruvedrift på havbunnen, er det både kjærlighet til naturen og naturen som menneskets ressurser utstillingen formidler, slik som de tidligere naturhistoriske dioramaene gjorde? Er det kanskje en normalisering av vårt umettelige forbruksbehov vi er vitne til?
Jeg vet ikke svaret ennå, jeg vet ikke hva Norge gjør videre, og hvilke konsekvenser det får. Jeg vet bare at som utstillingsopplevelse fungerer dette veldig bra. I kartleggingen av verden skal hver kvadratmeter inkluderes og forstås. Vi må kjenne planeten vi bor på, stedene vi utnytter, materialet vi ekstraherer og utvinner. Utstillingen gir meg nettopp følelsen av å bli kjent med geologien og biologien, selv om jeg aldri faktisk vil kunne komme meg til havdypet.
Fortapt og opplyst på havets dyp
Jeg tør påstå at utstillingen har alt: en tydelig hovedfortelling underbygd av nyskapende scenografi, spennende småhistorier basert på forskning, autentiske gjenstander, estetiske modeller, gode videosnutter, enkel infografikk og projisering og sensorteknologi som gjør publikum til en medskaper av landskapet. I retur fortjener utstillingen besøkende som senker tempoet og lar seg flyte sakte.
Jeg så aldri noe mer til gruppa mi, men jeg fikk nye venner på reisen – dyrene på havdypet.
Nå vet jeg at de er her, og når jeg skrur av lyset om kvelden, er det rart å tenke på at dette stummende mørket er det eneste de der nede kjenner. Heldigvis finnes det slike utstillinger som gir oss små lysglimt ned i underverdenen.
Støtte til kritikk
Tidsskriftet Museum har også i 2024 fått støtte til utstillingskritikk fra Fritt ord og Norges museumsforbund. Vi publiserer én til tre anmeldelser i måneden. Se alle anmeldelser her.
Hold deg oppdatert på et viktig samfunnsfelt – bli fast leser av Museum, også på papir. Kjøp enkeltutgaver her, tegn abonnement her.
